Monthly Archives: november 2013

Gamle traumer om igjen

Rart med det. Når man plassertes i en setting man ikke har vært i på lenge, så kan snodige følelser oppstå. Dette opplevde jeg med full kraft en helg for litt siden. Vi hadde reunion med Schola Cantorum, koret jeg sang i da jeg studerte musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo for nesten tjue år siden. Koret lever fortsatt i beste velgående, men vi nittitalls-sangere skulle altså møtes for å mimre, sosialisere og selvfølgelig gjøre det vi alltid har gjort sammen: Synge! Ikke bare skulle vi kose-synge, vi fikk tilsendt en stor bunke seriøse noter, gamle (vanskelige!) perler som sto på repertoaret den gangen for lenge siden, med streng beskjed om å øve ordentlig før vi møttes. Så hadde vi en gjensynsøvelse fredag kveld med vår 90-tallsdirigent Kåre Hanken, så øvelse lørdag formiddag med påfølgende konsert i Grønland kirke.

Schola Cantorum på nittitallet. Undertegnede hadde visst sluttet da bildet var tatt ...
Schola Cantorum på nittitallet. Undertegnede hadde visst sluttet da bildet var tatt …
2013 versjonen av 90-talls Schola Cantorum
2013 versjonen av 90-talls Schola Cantorum

En koselig, rørende, surrealistisk, kjent – men likevel ukjent-helg, med de samme folka. Noen flere rynker og grå hår, men ellers så vi omtrent ut som før. Etter klemming og kjapp oppdatering fredag ettermiddag var det oppstilling i stemmer. Forundringen og gleden var stor da vi begynte å synge, og det i tillegg lød som før. Vi kunne verkene, vi visste hvor vi skulle puste – vi hørtes faktisk samsungne ut og enda mer overraskende: Det klang fint! Jøss! De av oss som hadde avventet å invitere de store hordene til konserten, begynte å angre og fikk fart på oss for å spre ordet til alle vi kjente:

STUNTKONSERT TJUE ÅR ETTER: IKKE GÅ GLIPP AV DENNE ENESTE MULIGHETEN TIL Å HØRE 90-TALLS SCHOLA LIVE! DETTE BLIR FAKTISK UTROLIG FINT! KOM, KOM!!

Og så, midt i oppstemtheten under fredagsøvelsen fikk jeg tildelt en solo. Min første innskytelse var ”KULT!” Jeg har jo, i tillegg til forfatterskapet, sang som levebrød, så det blir bare morsomt. Jeg markerte verset igjennom og alt fungerte bra. Men så. Neste dag, i kirken da vi skulle synge sangen en gang før konserten, ble jeg totalt uforberedt overmannet av gamle frykter. Prestasjonsangsten slo over meg som en monsterbølge. Jeg hørte selv hvor kortpustet jeg ble, og hvor klemt og liten min ellers ganske så kraftige, sikre stemme lød. ”HJELP! Jeg DRITER MEG UT! Og det foran alle som TROR JEG ER FLINK!”

Mest av alt hadde jeg lyst til å rømme. Sykle hjem, legge meg under dyna og aldri komme tilbake. Sjokkert og fullstendig rundtaklet av meg selv og min egen merkelige reaksjon. Jeg rømte selvfølgelig ikke. Jeg fullførte øvelsen (selv om jeg var flau til langt inni beinet), og forsøkte å late som ingenting. Så dro jeg hjem.

Hjemme tok jeg en alvorsprat, og en påfølgende pep-talk, med meg selv. Innimellom amming, skivespising og skifting til konsertkjole sang jeg gjennom verste et par ganger. Med vanlig, kraftig, fri stemme. Så syklet jeg tilbake til kirken. Jeg passet på å være på plass en stund før de andre kom tilbake fra pausen, og så sang jeg verste gjennom der, midt i kirken, et par ganger. Alt fungerte bra. Stemmen  fylte rommet. Noen hørte meg. Jeg fikk skryt. I tillegg innrømmet jeg for et par medsangere dette merkelige som hadde overmannet meg: Gamle traumer om igjen.

bilde-25Konserten startet. Det ville være løgn å si at kirka var full, men en del venner og familie var tilstede. Det var gøy å synge! Jeg klarte å kose meg. Helt til siste nummer før mitt solovers. Da begynte jeg for alvor å kjenne på den. Frykten som prøvde seg på meg igjen. Jeg jobbet hardt med å presse de negative tankene vekk: Du er ikke bra nok. Dette klarer du aldri. Du driter deg ut! Jeg fokuserte på sangen. På å dytte vekk angsten. På å kose meg. Da tiden var inne for soloen,  gikk det fint. Kanskje ikke like overbevisende som da jeg sang for meg selv, for fremdeles lurte den gamle angsten rett rundt hjørnet og prøvde å slå kloa i meg, men jeg gjennomførte uten at folk la merke til panikken som forsøkte å psyke meg ut. Det var nok mest jeg selv som merket forskjellen. PUH, og 1-0 til meg!

Dagen etter var jeg relativt fornøyd med meg selv: Jeg klarte å snu og tvinge de gamle traumene vekk!

Interessant er det jo at jeg nå på søndag koste vettet av meg under konserten jeg hadde under SILK festivalen med Merete Meyer, Ellen Marie Carlsen og Frøydis Grorud. Da sto jeg ikke engang på scenen som en del av et kor, men som en av to sangere. Avslappet og overskuddspreget føltes synginga og tilstedeværelsen under hele konserten. For da var jeg ikke satt tilbake i tid. Da var jeg den sangeren jeg er NÅ, og ikke den jeg var for tjue år siden ….

Merete Meyer, Eldrid Johansen, Ellen Marie Carlsen og Frøydis Grorud
Merete Meyer, Eldrid Johansen, Ellen Marie Carlsen og Frøydis Grorud
Meg selv med datter under lydprøve, glad og avslappet før konsert under SILK
Meg selv med datter under lydprøve, glad og avslappet før konsert under SILK

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under frilanslivet, gamle traumer

Det skjøre livet

Noen ganger får man en beskjed som får alt til å stoppe opp. Som slår en i bakken og minner en om hvor skjørt livet er. Mange barn og voksne som lever livene sine rundt St. Hanshaugen har i det siste hatt tunge dager. I begynnelsen av forrige uke mottok vi nemlig et dødsbudskap som kom totalt uventet  – et sjokk for oss alle – som satte mange av oss mye mer ut enn man skulle ha trodd. En kjær venn for barna i barnehagen, men også for oss foreldrene som har satt umåtelig stor pris på ham, er brått død.

Dessverre er det ikke så ofte vi forteller menneskene vi har rundt oss hvor takknemlig vi er for å ha dem i livene våre. Heldigvis, nå i ettertid, hadde vi anledning til å formidle det til akkurat denne fine, unge fyren i sommer da han skulle begynne i ny jobb. Sammen med avskjedsgaven fra barna og oss, hold vi en liten tale der vi understreket hvilken utrolig ressurs han var. Hvor takknemlige vi var for å ha hatt ham i livene til barna våre. Hvor stor pris også vi voksne satte på de daglige samtalene med ham om litteratur, sport, reiser og mat, i tillegg til oppdateringene om de små. Vi fortalte ham hvor trygge vi var når barna våre var hos ham. Hvordan vi visste at han på sin stødige, lune, omsorgsfulle måte alltid klarte å rettlede dem, gi dem trøst, selvtillit og glede. At vi egentlig var litt sure på ham for at han skulle forlate oss og bytte jobb, fordi vi ikke ville miste ham. Samtidig som vi selvfølgelig unnet ham å få prøve seg på nye utfordringer, og ønsket ham lykke til.

Nå har han ikke bare forlatt barnehagen og hverdagen vår. Nå er han borte fra verden. Fra livet. Bare få dager etter at vi pratet med ham sist. Vi har naturlig nok snakket mye med barna våre. Om han vi har mistet, om de gode minnene, om hvor heldige vi er som har kjent ham. Vi har printet ut bilder, tegnet, grått, ledd og hatt samtaler om livet og døden.

I en slik situasjon blir det tydelig hva som binder oss mennesker sammen: Folka rundt oss. Dem vi omgir oss med i hverdagen vår. I denne vesle landsbyen i byen, som bydelen vi bor i, føles som. For nå, etter dødsbudskapet, har det vært mye ringing, teksting, trøsting, spørsmålsstilling, facebookgruppemeldinger og påfølgende hyppig mailing der krans, minneord, felles transport til begravelseskirken (som ligger flere timer unna) er avtalt. Mange av dem vi har mailet tett med i løpet av den siste uka, er foreldre til venner av seksåringen, og foreldre til tidligere, eller nåværende, barnehagebarn som vi egentlig ikke kjenner så godt. Denne uka har det vært nettopp disse menneskene, som jeg ofte bare sier hei til, eller kanskje har en ørliten kjapp prat med før vi haster videre, jeg har hatt mest lyst til å prate med. For de har jo det samme nære forholdet til han som er død. Aller helst ville jeg ha invitert dem alle hjem til oss så vi kunne ha tent lys, sett på bilder og minnes sammen.

Vi har mistet en utrolig fin fyr, en kapasitet, en kjær venn for barna våre: min første voksne venn. Det er uendelig trist. Vi håper på å våkne opp til beskjeden om at det er feil. At det slettes ikke stemmer. Dessverre gjør det nok det. Han er ugjenkallelig borte. Men vi glemmer ham aldri. Vi bærer han med oss i tankene og hjertene våre. Både barn og voksne. For alltid.

Dessuten er vi blitt minnet på å sette pris på å få være i live. Det eneste som er fullstendig sikkert, er jo at vi alle skal dø. Likevel klarer få av oss å ta det ordentlig inn. Og kanskje skal vi ikke det heller. Men det vi burde klare, er å være takknemlige. Å leve livene våre fullt ut. Selv midt i hektiske perioder med bæsjebleier, travel jobb og nattevåk. Og ikke minst å være takknemlig for alle de fine folka vi omgir oss med. Huske på å gjenta hvor glade vi er i barna våre, i kjæresten, i foreldre, i søsken og i venner. Uttrykke at vi setter pris på gode naboer, frivillige trenere, fotballmammaer, engasjerte og snille klasseforeldre, hyggelige og dyktige kollegaer, flotte lærere og barnehageansatte. At vi bryr oss om dem. At de tilfører oss noe. At de er viktige for oss. Dem hverdagen vår kretser seg om. Dem vi i bunn og grunn deler livene våre med.

Dette må vi huske å formidle midt i det hektiske kavet mellom henting og bringing til skoler, barnehager og treninger. På vei til butikken, jobbmøter og midt i middagslaging og leksesjekk. Og ikke minst: Vi må si det til dem mens de fremdeles er her. Forrige torsdag møtte vi vår avdøde venn glad og fornøyd i ny jobb, og med spennende reiseplaner. I morgen begraves han.

Legg igjen en kommentar

Filed under livet

SILK 2013

Det er alltid stas å bli invitert til litteraturfestival! 31. oktober til 4. november er det duket for SILK – Skudneshavn Internasjonale Litteratur og Kulturfestival. Jeg har aldri før vært verken i Skudneshavn, eller på SILK, men har hørt mye positivt: Nydelig sted, supre folk og spennende program. For full oversikt, klikk her!

Hvert år samarbeider festivalen med Kulturskrinet, Den kulturelle skolesekken på Karmøy. Jeg skal delta under selve festivalen, blant annet med opplegg rundt Skolespøkelset i biblioteket på lørdag med påfølgende boksignering (GULP!) i bokhandleren Hillesland libris, samt reise rundt på forfatterbesøk på ungdomsskole og i barnehager på torsdag og fredag.

935745_484777198262502_1721718709_n

I tillegg skal jeg synge! Konserten Ljusa kvällar gjør jegmerete-og-eldrid-pc3a5-tandem-solfarget sammen med Merete Meyer (vokal), Ellen Marie Carlsen (tangenter) og Frøydis Grorud (sax og fløyte). Det er en konsert med fantastisk musikk av Benny Andersson i Kulturhuset kl 15 på søndag 3. november! Vi gleder oss til å fremføre både deler av Kristina från Duvemåla av Benny Andersson og Bjørn Ulvaeus (basert på Vilhelm Mobergs utvandrereposog andre sanger, blant annet en del BAO-låter. At sanger fra Kristina fremføres nettopp i Skudneshavn, kjennes veldig rett, i og med at Karmøy er kjent for sine mange utvandrere. Jeg regner med at tekstene og historiene føles nære, ikke bare for oss som synger og spiller, men for mange andre som har slektninger over there.

bilde-24

bilde-4Med meg på turen har jeg forfattersamboer Steffen R.M. Sørum. Han har opplegg både under festivalen i forbindelse med sin rykende ferske ungdomsroman, den vanvittig spennende, Dødsengler 2, og skal som meg på skolebesøk i regi av Kulturskrinet. I tillegg har vi med oss datteren vår på elleve måneder – hun må henge med på lasset, og skal trilles og passes av snille festivalfolk og venner mens vi har oppdrag. Vi pakker med oss bøker, noter, gummistøvler, smokker og solbriller og gleder oss til travle, sosiale og innholdsrike dager i Skudneshavn!

Legg igjen en kommentar

Filed under forfatterbesøk, SILK- festivalen

Forfatterbesøk på niende trinn, på kryss og tvers av Oslo

Aftenposten 13. mars 2013
Aftenposten 13. mars 2013

Hver høst gjennomfører en håndfull forfattere skolebesøk på niendetrinn i Osloskolen i regi av Den kulturelle skolesekken og Forfattersentrum. I år er jeg en av forfatterne som sendes rundt på nitti minutters økter i klasserommene, og i dag går startskuddet for tre travle uker på kryss og tvers av byen. Da skal jeg, som jeg alltid gjør på forfatterbesøk, snakke om bøkene mine (jeg tar også med en del av barnebøkene, for erfaringsmessig har mange elever lest noen av dem tidligere i livet og har et forhold til dem), om prosessen fra idé til bok, om samarbeidet med illustratør og forlag, om research, samt avsløre noen triks og forfatterhemmeligheter. Så blir det om ungdomsromanen min Charliblogg, om fordommer, identitet og ikke minst om mobbing i det virkelige liv og på sosiale medier. Mange vanskelige tema berøres, og jeg legger opp til at både jeg forteller ærlig og oppriktig, og at elevene gjør det samme. Tidligere når jeg har vært på ungdomsskoler med Charliblogg har det kommet mange klare ytringer, bastante meninger, både forventede og uventede perspektiver, og oppstått interessante diskusjoner, så det blir spennende å se hvordan Oslokidza på begge sider av byen forholder seg til dette … Første skole ut er Hovseter. Jeg gleder meg!

Østlandets blad, 19.okt. 2013
Østlandets blad, 19.okt. 2013

Legg igjen en kommentar

Filed under Charliblogg, DKS, skoleturné

HEIA!!!

Noen mennesker irriterer seg grønne over alt og alle. Er misunnelige på andres vellykkede prosjekter, nye utgivelser, fancy jobber, høye lønninger, store stipend, staselige priser, ufortjent publisitet og oppmerksomhet, alt for letttjente penger, for flotte boliger … I det hele tatt alle andres tilsynelatende vellykkede liv. Jeg velger heller å unne og å heie! Ikke at jeg skal framstille meg selv som en som aldri har kjent på stikk av misunnelse eller irritasjon over andres tilsynelatende lett ervervede framgang, men jeg kan med hånda på hjerte si at jeg for mange år siden tok et helt bevisst valg i forhold til disse følelsene.

Kanskje har det med årene jeg gikk fra audition til audition å gjøre. Der ble jeg igjen og igjen veid opp mot kollegaer som både var mine gode venner, og ikke fullt så gode venner – og helt ærlig: folk jeg ikke likte og ikke unnet noe særlig. Folk jeg følte meg flinkere enn, og folk jeg syntes var tusen hakk dyktigere enn meg selv. Noen ganger var det jeg som kom videre og fikk jobben, andre ganger fikk jeg den ikke. Mange ganger satt jeg igjen med en vemmelig klump i magen om at alt var så mye, mye lettere for alle andre … Etter noen år i showbiz, som en naturlig følge av å mislike å gå på audition,  i tillegg til ønsket om mer normalisert jobbtider (dagtid!) på grunn av stadig flere barn, så sluttet jeg å gå på audition (hvis jeg ikke var spesielt invitert). Jeg begynte i stedet å lage mine egne produksjoner der jeg kunne ha rollene og soloene selv, sammen med de håndplukkede personene jeg samarbeidet med. For meg var det et lurt valg. Så mye bedre for selvfølelsen. En så mye bedre jobbhverdag! Med den heldige sideeffekten at jeg slapp å være den evige nummer fire fra høyre med fem replikker …

En sanger jeg vet om, som ikke har den ”rette” utdannelsen, ble likevel fast ansatt ved en tung, klassisk musikkinstitusjon. Hun frontes, får store roller og gjør det samtidig bra i et underholdningsprogram i beste sendetid. Likevel får hun få likes og heiende kommentarer av kollegaer. I hvert fall ikke fra dem som jobber innenfor samme kunstsjanger. Det er tydelig at mange ikke unner henne å få til alt dette. Et tankekors er det da at ungdommer definerer det å ikke kommentere eller gi likes på sosiale medier som mobbing, i form av overseelse  …

Det er ingen tvil om at konkurransen blir stadig hardere, ikke bare for sangere, dansere, skuespillere og musikere, men også mellom barne- og ungdomsbokforfattere. En forlagsredaktør jeg kjenner fikk beskjed av en av sine forfattere om at vedkommende ikke var interessert i å være konsulent, eller lese andres manus, rett og slett fordi han nektet å bruke sin tid, eller kompetanse, på å gjøre andres tekster bedre. Hvorfor i all verden skulle han skape mer konkurranse for seg selv? Hva da med alle redaktørene som selv er forfattere, tenker jeg? Dem er det nemlig ganske mange av. Eller hva med sangere som også arbeider som sangpedagoger? Danserne som holder danseklasser? Skuespillere og musikere som gir timer? Skal de la være å vise triksene til elevene sine? For å hindre at det blir hardere konkurranse? Ønsker vi oss ikke heller gjennomgående høy kvalitet innenfor alle kunstsjangre?

Forfatteryrket er dessuten et ensomt yrke. Mange timer mutt putt foran manus. Det krever ståpåvilje og ikke minst hard jobbing og tålmodighet for å få et manus i havn. Mange forfattere sliter i årevis før de plutselig popper opp i media. For noen kan det virke som de kommer fra ingensteds. Vi glemmer at det ligger mye arbeid bak. Det er få som legger ut sine mørkeste stunder, midt i en uendelig lang kreativ prosess der de (vi!) føler at ingen ting funker, på sosiale medier. Selv om det kanskje egentlig er i disse nedturene at man trenger mest heiing og likes?

Jeg prøver altså å si det, når jeg tenker noe positivt om andre, eller deres prosjekt. Passer på å uttrykke det, så personen virkelig forstår at jeg mener det, når jeg synes noen har gjort/levert/sunget/fått til noe bra. Unne dem fremgang og medvindsdager. Publisitet og stipender. Roller og nominasjoner. Og det er mange av vennene og kollegaene mine som imponerer meg! Virkelig!

Kanskje er det et snev av en egoistisk greie som ligger til grunn: At jeg ikke vil kaste bort verdifull energi på å irritere meg eller å få dårlig magefølelse pga. misunnelse. Livet er fullt av både opp- og nedturer. Alle får sin posjon. Dessuten synes jeg at jeg har gjort det relativt greit selv. Jeg får stå på scenen og synge og spille, jeg får utgitt bøker og jeg blir hele tiden booket til nye oppdrag – jeg kan faktisk leve av å være 100% frilanser. Privat syns jeg også jeg har vært heldig. Og selv om jeg av og til skulle ønske meg medvirkning i større og finere prosjekter, en skikkelig bestselger, en betydelig rolle, mer penger, mer publisitet, villa på solsiden osv., så prøver jeg å fokusere på det jeg har, og det jeg har fått til i stedet for det motsatte. Jeg framdyrker heller godfølelsen ved å hvile i tilfredshet, uten at det betyr at jeg skal stagnere og slutter å strebe etter å oppnå mer. Samt å virkelig glede meg på andres vegne, og ikke minst å heie!

Jeg vet jo at uansett hvor tilsynelatende lett framgang og suksess syns å komme for enkelte, så er ikke det realiteten. Hard jobbing ligger alltid bak! Alltid! Det er itjnå som kjem ta sæ sjøl! HEIA!

Legg igjen en kommentar

Filed under livet

Sliten takknemlighet

Jo da, jeg er sliten. Fordi vi ikke har fått orden på verken legging eller nattesøvn for babyen, har jeg ikke sovet en sammenhengende natt på snart åtte måneder.  Jo da, man skulle trodd vi var proffe på slikt, med fire unger i hus. Men unger er tydeligvis også forskjellige … Jo da, jeg har tidligere ledd hånlig av alle tosker som ender opp med å ha barn liggende sammen med seg i senga. Ja, da, jeg har møtt meg selv i døra, for den lille jenta vår ender hver eneste natt tett i tett med meg midt i dobbeltsenga.

Jo da, det er krevende å være frilanser og alltid måtte være på tilbudssida. Takke ja, forhandle og påta seg oppdrag i frykt for at henvendelsene skal stoppe å komme. Selv i dødstrøtt kaotisk tilstand under mammapermisjon.

Ja da, det er både dyrt og medfølger en del utfordringer å ha dine, mine og våre barn. Fire unger i helt ulik alder, med totalt ulike behov, i hus. Og ja, vi kunne sikkert bodd bedre. Mer praktisk for en stor familie som vår. Hatt mer plass, stiligere designmøbler og kunst på veggen. Hage. Egen veranda. Større rom til alle. Kontor. Kjellerstue hadde også vært supert. Et sted for barna å ha med seg venner uten å sitte oppi oss voksne. Et annet sted for ungdommene å gå i dekning med de etter hvert lange, voksne kroppene sine og de etter hvert lange, store vennene sine enn inne på de bittesmå rommene. Bil kunne vi sikkert også hatt. Det ville nok forenklet logistikken en del å slippe å planlegge alle reiser med barnevogn og slepende på X antall kolli på buss, trikk og tog.

Jo da, jeg skulle gjerne hatt litt alenetid, mer kjærestetid, venninnetid, trent mer og hatt tid med hvert enkelt av barna alene. Jo da, jeg skulle gjerne ha  brukt mindre tid på husarbeid,  hverdagslogistikk, støvsuging, rydding, vasking, klesbretting, innkjøp og matlaging. Hatt mer tid til å tenke ut nye bokmanus, øve, synge og jobbe kreativt. Skrive flere bøker, lage enda flere forestillinger og konserter. Kanskje en film eller et teaterstykke. Kanskje til og med fått en rolle selv! Jo da, selvfølgelig kunne alt det vært fint. Ja da, i og med alle barna vi har fått spredt godt utover i tid, kommer vi til å være småbarnsforeldre i hele vårt voksne liv. Jeg var tjuefem da jeg fikk mitt første barn, og er vel nærmere seksti år når det yngste barnet flytter ut.

Men, jeg har virkelig ikke lyst til å bruke energi på å sutre. Jeg velger heller å fokusere på hvor utrolig privilegert og heldig jeg er. Så takknemlig, og stolt, jeg er over å ha en så stor og fin, og ikke minst frisk, familie. Fantastiske unger som jeg elsker å være sammen med. Ingen kan få meg til å smile, le og få godfølelse som dem. En smart, kjekk og morsom kjæreste har jeg også. Etter ti år, og ja- med sine utfordringer underveis, er det ingen ting som er så koselig som å sitte sent oppe og snakke sammen med han, holde hånda hans eller ligge tett i tett når vi sover. Da glemmer jeg alle småirritasjonene som har vært i løpet av dagen. Verdens beste bror, svigerinner, svoger og ikke minst supre foreldre og steforeldre jeg liker å være sammen med, har jeg også. Dessuten har jeg flotte venner som jeg setter stor pris på, og er utrolig glad i, selv om vi ikke treffes like ofte som jeg egentlig skulle ønske.

Vi er heldige og bor i et sjeldent fantastisk sameie – et paradis for ungene å vokse opp i med kompiser i alle bygningene og trygg, utetumleplass i midten. Et supert sted for oss voksne også, men mange kule, snille naboer som etter hvert også er blitt nære venner. Babycallfester, spontangrilling i bakgården eller i parken, kaffe – eller prosecco på takterrassene. Hverdagsbesøk, middager og barnevakthjelp hjemme i hverandres rot , eller mer staselige, ryddige feiringer i finstasen.

Så utrolig privilegert jeg er som har en jobb jeg trives godt med. Ikke alle oppdrag er like morsomme, men i bunn og grunn (bortsett fra det med jevnlige lønnsslipper) er jeg 100% fornøyd med jobbhverdagen min. Fleksibiliteten. Friheten. Jeg har faktisk mulighet til å sitte hjemme og skrive manus, synge, lage forestillinger og jobbe sammen med talentfulle kollegaer som i tillegg er mine gode venner. Noen dager er selvfølgelig slitsomme. Mye tid går til mailing og organisering. Ikke alle manus får jeg til, og ikke alle prosjekter går i boks, eller er like lystbetonede. Men ofte føles jobben som en morsom lek. En lek jeg skaper selv og der ingen andre legger føringer. Og resultatet tjener jeg faktisk penger på. Fantastisk!

Jo da, jeg er sliten, og enkelte ting i livet kunne kanskje, ideelt sett vært annerledes. Nå er det straks ferie. Egentlig skulle mye vært gjort før den tid, blant annet skulle jeg helst ha fullført et manus, byttet bank, refinansiert lånet og organisert høst-logistikken. Hadde noen spurt meg for noen år siden, hadde jeg garantert sutret litt over alt jeg ikke når. At hverdagen er så hektisk. Over at jeg mange dager føler meg som eneste ansatt i et rengjørings- og logistikkbyrå. Med babygrøt i håret og snørr på skulderen. Over alt jeg må forsake av interesser, venner og egentid. At jeg for eksempel ikke har fått brukt noen av spa-timene jeg ønsket meg, og fikk, både til jul og til førtiårsdagen min i mars. Men jeg har nok forandret meg med årene. Innstillingen er ikke den samme lenger. Det er noe med det å se alt i perspektiv. For nå tenker jeg faktisk annerledes. Helt ærlig! Jeg føler ikke at jeg forsaker noe. I stedet føler jeg meg heldig. Utrolig heldig. Hver eneste kveld når jeg strever med å få lagt minstebarnet, timene går og jeg altså ikke er ute i sommerkvelden, på konsert, sammen med venner, på festival, på besøk, på kafe eller på kino, er det likevel det som er grunnfølelsen. Ikke frustrasjon og fortvilelse. For jeg vet jo at det går over. Engang begynner vesla å sove ordentlig. En gang i fremtiden skal også jeg være uthvilt og få bruke så lang tid jeg vil på å dusje. Og det er jo ikke noe sted  jeg liker bedre å være enn hjemme, sammen med familien min!

Kanskje er det fordi jeg innser at ingenting er for bestandig. At livet er, som for så vidt alle alltid har sagt, men som likevel kan være vanskelig å ta ordentlig inn over seg, det som skjer hver eneste dag. Her og nå. Unger, klesvask, våke- (og kose-) netter, fotballturneringer, snurte fjortisser med vanskelige lekser, trøtt og snørrete førskolegutt med stygg hoste, et tonn av skitne svarte sokker som er umulig å holde fra hverandre og skifting av grisete bæsjebleier i midtgangen på toget uten vaskemuligheter. Og at det faktisk, om noen år, er mange av disse øyeblikkene jeg vil smile når jeg tenker tilbake på og huske som de aller, aller beste. At disse årene, da det syder og koker som verst og man prøver å gjøre karriere, oppdra unger og bygge seg et liv, faktisk var de mest innholdsrike, givende og beste. Og da har jeg ikke tenkt å kaste bort tiden på å sutre.

Hentet fra Dagsavisen 24 mai 2013, foto: Fredrik Bjerknes
Hentet fra Dagsavisen 24 mai 2013, foto: Fredrik Bjerknes

På vei inn i en sikkert hektisk ferie, med sprikende forventninger fra tenåringene, kjæresten, seksåringen, meg selv, babyens behov og forventninger fra folk rundt oss. Uten ordentlig nattesøvn og der pengene forsvinner fra kontoen så fort de er kommet inn, er jeg først og fremst takknemlig. Vanvittig takknemlig! Stolt og glad over gjengen min: Familien min, men også de andre fine folka jeg har rundt meg. Karrieren min. Livet mitt. Kanskje det hjalp litt å runde førr, likevel! 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under familielivet, livet, takknemlighet