Det skjøre livet

Noen ganger får man en beskjed som får alt til å stoppe opp. Som slår en i bakken og minner en om hvor skjørt livet er. Mange barn og voksne som lever livene sine rundt St. Hanshaugen har i det siste hatt tunge dager. I begynnelsen av forrige uke mottok vi nemlig et dødsbudskap som kom totalt uventet  – et sjokk for oss alle – som satte mange av oss mye mer ut enn man skulle ha trodd. En kjær venn for barna i barnehagen, men også for oss foreldrene som har satt umåtelig stor pris på ham, er brått død.

Dessverre er det ikke så ofte vi forteller menneskene vi har rundt oss hvor takknemlig vi er for å ha dem i livene våre. Heldigvis, nå i ettertid, hadde vi anledning til å formidle det til akkurat denne fine, unge fyren i sommer da han skulle begynne i ny jobb. Sammen med avskjedsgaven fra barna og oss, hold vi en liten tale der vi understreket hvilken utrolig ressurs han var. Hvor takknemlige vi var for å ha hatt ham i livene til barna våre. Hvor stor pris også vi voksne satte på de daglige samtalene med ham om litteratur, sport, reiser og mat, i tillegg til oppdateringene om de små. Vi fortalte ham hvor trygge vi var når barna våre var hos ham. Hvordan vi visste at han på sin stødige, lune, omsorgsfulle måte alltid klarte å rettlede dem, gi dem trøst, selvtillit og glede. At vi egentlig var litt sure på ham for at han skulle forlate oss og bytte jobb, fordi vi ikke ville miste ham. Samtidig som vi selvfølgelig unnet ham å få prøve seg på nye utfordringer, og ønsket ham lykke til.

Nå har han ikke bare forlatt barnehagen og hverdagen vår. Nå er han borte fra verden. Fra livet. Bare få dager etter at vi pratet med ham sist. Vi har naturlig nok snakket mye med barna våre. Om han vi har mistet, om de gode minnene, om hvor heldige vi er som har kjent ham. Vi har printet ut bilder, tegnet, grått, ledd og hatt samtaler om livet og døden.

I en slik situasjon blir det tydelig hva som binder oss mennesker sammen: Folka rundt oss. Dem vi omgir oss med i hverdagen vår. I denne vesle landsbyen i byen, som bydelen vi bor i, føles som. For nå, etter dødsbudskapet, har det vært mye ringing, teksting, trøsting, spørsmålsstilling, facebookgruppemeldinger og påfølgende hyppig mailing der krans, minneord, felles transport til begravelseskirken (som ligger flere timer unna) er avtalt. Mange av dem vi har mailet tett med i løpet av den siste uka, er foreldre til venner av seksåringen, og foreldre til tidligere, eller nåværende, barnehagebarn som vi egentlig ikke kjenner så godt. Denne uka har det vært nettopp disse menneskene, som jeg ofte bare sier hei til, eller kanskje har en ørliten kjapp prat med før vi haster videre, jeg har hatt mest lyst til å prate med. For de har jo det samme nære forholdet til han som er død. Aller helst ville jeg ha invitert dem alle hjem til oss så vi kunne ha tent lys, sett på bilder og minnes sammen.

Vi har mistet en utrolig fin fyr, en kapasitet, en kjær venn for barna våre: min første voksne venn. Det er uendelig trist. Vi håper på å våkne opp til beskjeden om at det er feil. At det slettes ikke stemmer. Dessverre gjør det nok det. Han er ugjenkallelig borte. Men vi glemmer ham aldri. Vi bærer han med oss i tankene og hjertene våre. Både barn og voksne. For alltid.

Dessuten er vi blitt minnet på å sette pris på å få være i live. Det eneste som er fullstendig sikkert, er jo at vi alle skal dø. Likevel klarer få av oss å ta det ordentlig inn. Og kanskje skal vi ikke det heller. Men det vi burde klare, er å være takknemlige. Å leve livene våre fullt ut. Selv midt i hektiske perioder med bæsjebleier, travel jobb og nattevåk. Og ikke minst å være takknemlig for alle de fine folka vi omgir oss med. Huske på å gjenta hvor glade vi er i barna våre, i kjæresten, i foreldre, i søsken og i venner. Uttrykke at vi setter pris på gode naboer, frivillige trenere, fotballmammaer, engasjerte og snille klasseforeldre, hyggelige og dyktige kollegaer, flotte lærere og barnehageansatte. At vi bryr oss om dem. At de tilfører oss noe. At de er viktige for oss. Dem hverdagen vår kretser seg om. Dem vi i bunn og grunn deler livene våre med.

Dette må vi huske å formidle midt i det hektiske kavet mellom henting og bringing til skoler, barnehager og treninger. På vei til butikken, jobbmøter og midt i middagslaging og leksesjekk. Og ikke minst: Vi må si det til dem mens de fremdeles er her. Forrige torsdag møtte vi vår avdøde venn glad og fornøyd i ny jobb, og med spennende reiseplaner. I morgen begraves han.

Legg igjen en kommentar

Filed under livet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s