HEIA!!!

Noen mennesker irriterer seg grønne over alt og alle. Er misunnelige på andres vellykkede prosjekter, nye utgivelser, fancy jobber, høye lønninger, store stipend, staselige priser, ufortjent publisitet og oppmerksomhet, alt for letttjente penger, for flotte boliger … I det hele tatt alle andres tilsynelatende vellykkede liv. Jeg velger heller å unne og å heie! Ikke at jeg skal framstille meg selv som en som aldri har kjent på stikk av misunnelse eller irritasjon over andres tilsynelatende lett ervervede framgang, men jeg kan med hånda på hjerte si at jeg for mange år siden tok et helt bevisst valg i forhold til disse følelsene.

Kanskje har det med årene jeg gikk fra audition til audition å gjøre. Der ble jeg igjen og igjen veid opp mot kollegaer som både var mine gode venner, og ikke fullt så gode venner – og helt ærlig: folk jeg ikke likte og ikke unnet noe særlig. Folk jeg følte meg flinkere enn, og folk jeg syntes var tusen hakk dyktigere enn meg selv. Noen ganger var det jeg som kom videre og fikk jobben, andre ganger fikk jeg den ikke. Mange ganger satt jeg igjen med en vemmelig klump i magen om at alt var så mye, mye lettere for alle andre … Etter noen år i showbiz, som en naturlig følge av å mislike å gå på audition,  i tillegg til ønsket om mer normalisert jobbtider (dagtid!) på grunn av stadig flere barn, så sluttet jeg å gå på audition (hvis jeg ikke var spesielt invitert). Jeg begynte i stedet å lage mine egne produksjoner der jeg kunne ha rollene og soloene selv, sammen med de håndplukkede personene jeg samarbeidet med. For meg var det et lurt valg. Så mye bedre for selvfølelsen. En så mye bedre jobbhverdag! Med den heldige sideeffekten at jeg slapp å være den evige nummer fire fra høyre med fem replikker …

En sanger jeg vet om, som ikke har den ”rette” utdannelsen, ble likevel fast ansatt ved en tung, klassisk musikkinstitusjon. Hun frontes, får store roller og gjør det samtidig bra i et underholdningsprogram i beste sendetid. Likevel får hun få likes og heiende kommentarer av kollegaer. I hvert fall ikke fra dem som jobber innenfor samme kunstsjanger. Det er tydelig at mange ikke unner henne å få til alt dette. Et tankekors er det da at ungdommer definerer det å ikke kommentere eller gi likes på sosiale medier som mobbing, i form av overseelse  …

Det er ingen tvil om at konkurransen blir stadig hardere, ikke bare for sangere, dansere, skuespillere og musikere, men også mellom barne- og ungdomsbokforfattere. En forlagsredaktør jeg kjenner fikk beskjed av en av sine forfattere om at vedkommende ikke var interessert i å være konsulent, eller lese andres manus, rett og slett fordi han nektet å bruke sin tid, eller kompetanse, på å gjøre andres tekster bedre. Hvorfor i all verden skulle han skape mer konkurranse for seg selv? Hva da med alle redaktørene som selv er forfattere, tenker jeg? Dem er det nemlig ganske mange av. Eller hva med sangere som også arbeider som sangpedagoger? Danserne som holder danseklasser? Skuespillere og musikere som gir timer? Skal de la være å vise triksene til elevene sine? For å hindre at det blir hardere konkurranse? Ønsker vi oss ikke heller gjennomgående høy kvalitet innenfor alle kunstsjangre?

Forfatteryrket er dessuten et ensomt yrke. Mange timer mutt putt foran manus. Det krever ståpåvilje og ikke minst hard jobbing og tålmodighet for å få et manus i havn. Mange forfattere sliter i årevis før de plutselig popper opp i media. For noen kan det virke som de kommer fra ingensteds. Vi glemmer at det ligger mye arbeid bak. Det er få som legger ut sine mørkeste stunder, midt i en uendelig lang kreativ prosess der de (vi!) føler at ingen ting funker, på sosiale medier. Selv om det kanskje egentlig er i disse nedturene at man trenger mest heiing og likes?

Jeg prøver altså å si det, når jeg tenker noe positivt om andre, eller deres prosjekt. Passer på å uttrykke det, så personen virkelig forstår at jeg mener det, når jeg synes noen har gjort/levert/sunget/fått til noe bra. Unne dem fremgang og medvindsdager. Publisitet og stipender. Roller og nominasjoner. Og det er mange av vennene og kollegaene mine som imponerer meg! Virkelig!

Kanskje er det et snev av en egoistisk greie som ligger til grunn: At jeg ikke vil kaste bort verdifull energi på å irritere meg eller å få dårlig magefølelse pga. misunnelse. Livet er fullt av både opp- og nedturer. Alle får sin posjon. Dessuten synes jeg at jeg har gjort det relativt greit selv. Jeg får stå på scenen og synge og spille, jeg får utgitt bøker og jeg blir hele tiden booket til nye oppdrag – jeg kan faktisk leve av å være 100% frilanser. Privat syns jeg også jeg har vært heldig. Og selv om jeg av og til skulle ønske meg medvirkning i større og finere prosjekter, en skikkelig bestselger, en betydelig rolle, mer penger, mer publisitet, villa på solsiden osv., så prøver jeg å fokusere på det jeg har, og det jeg har fått til i stedet for det motsatte. Jeg framdyrker heller godfølelsen ved å hvile i tilfredshet, uten at det betyr at jeg skal stagnere og slutter å strebe etter å oppnå mer. Samt å virkelig glede meg på andres vegne, og ikke minst å heie!

Jeg vet jo at uansett hvor tilsynelatende lett framgang og suksess syns å komme for enkelte, så er ikke det realiteten. Hard jobbing ligger alltid bak! Alltid! Det er itjnå som kjem ta sæ sjøl! HEIA!

Legg igjen en kommentar

Filed under livet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s