Monthly Archives: september 2014

Ordenes magiske kraft

Eld i BaneheiaMange ganger blir jeg overrasket over hvor lenge negativ assosiasjoner henger ved et begrep, navn, eller sted. For eksempel tidligere i dag da jeg jogget i Baneheia. Nydelig sted. Sola skinte. Høstdagen var frisk og full av farger, men jeg klarer ikke å skyve bort tanken på det fæle som skjedde her den gangen …

Det samme gufne gufset kjente jeg på da jeg kjørte forbi Vegårdshei, og tidligere når jeg har vært i Brummundal og i Alvdal. Brummundal har jeg faktisk begynt å knytte andre assosiasjoner til etter å ha vært i Ringsaker på forfatterbesøk flere ganger. Så i skrivende stund ble jeg faktisk i tvil om det var der de hadde alle rasistene og nynazistene … Det er jo bra! Det viser at det er mulig å forandre på assosiasjonene vi knytter til ordet. Tiden, og andre, gode opplevelser vil hjelpe til med det.

Baneheia

Baneheia

Det samme med navn. Hvor mange vil kalle sin nyfødte sønn for Vidkun, Saddam eller Adolf? Det går ikke. I hvert fall ikke ennå. Eller gi båten sin navnet Scandinavian Star. Nei! Eller Fritzel. NEI!

Men hva med navn som er ”infiserte” fordi vi knytter det til en som var kjip mot oss på barneskolen, klassens taper, verdens største mobber el? Jeg har erfart at det med navn, dvs. negative greier vi knytter til egennavn, fort snur. Møter vi en hyggelig, vakker person som bærer det samme navnet, er den saken løst. Alt glemt.

Hunden Hjalmar illustrert av Eivind Gulliksen

Hunden Hjalmar illustrert av Eivind Gulliksen

En nær venninne betrodde meg at mannen hennes ville at de skulle kalle sin fremtidige sønn for Hjalmar. Hun syntes det var problematisk fordi jeg hadde en hund som het Hjalmar for 25 år siden, og ble irritert over at han ikke forsto det. Selv om hun persolig aldri har møtt hunden. Det gjorde ikke saken bedre at jeg har skrevet flere bøker om Hjalmar … og dermed gjort at HUNDEN Hjalmar lever evig. Vel – jeg tror ikke hun skal bekymre seg. Med det samme gutten har fått navnet, så er hele hundeassosiasjonen vekk! Garantert! Da knyttes det bare til tykke babykinn og klukkende latter.

Men tilbake til Baneheia. Mens jeg svettet rundt, og tenkte disse tankene, dro jeg en parallell til de gammelegyptiske hieroglyfene. I Det faraoiske Egypt mente man at skriften var magisk. At det som var nedtegnet med skrift VAR. Dvs. inneholdt en setning man ønsket å skrive på veggen av gravkamret et slangetegn, ja så var det viktig å tegne en kniv som stakk gjennom slangen, slik at ikke slangen skulle komme til å angripe den døde. Selv om slangen ikke betød slange, men var tegn for noe helt annet. Hm …

088

Mot slutten av rundturen min i Baneheia tenkte jeg at NÅ, NÅ har jeg begynt å knytte hyggelige assosiasjoner til dette stedet, men da så jeg det. Det vesle røde huset med skiltet: STAMPE. Gulp!

10583102_10152249068781862_2083242017_n

På samme måte som PUMPEHUS, kommer det til å ta lang tid før ordet er nøytralt og greit for meg.

Når det gjelder de mest belastede egennavnene, stedsnavnene og ordene må det kanskje en hel generasjon til, slik våre besteforeldre og foreldre assosierte annet med tyskere og Vietnam enn det vi forhåpentligvis gjør …For ord har en magisk kraft!

Legg igjen en kommentar

Filed under assosiasjoner, Begrep, Forfatterliv, Ord

JENTER, BOK OG BLOGG

Kristiansand folkebibliotek har fått midler av Nasjonalbiblioteket til å gjennomføre et prosjekt med fokus på jenter, bok og blogg. Er blogginnlegg litteratur? Hvordan bruker bloggere det skrevne ord? Hvilke virkemidler benyttes? Leses det mest på nett (feks blogginnlegg), eller holder den gammeldagse boka, altså romanen, fortsatt stand utover de tjue tvangsminuttene alle elever i Norge har som leselekse? Hvordan tenker, og jobber, en toppblogger? Har de noe budskap i det de driver med? Hvordan påvirker de oss? Målgruppen for prosjektet er 9. og 10. klassejenter, samt 1. klassejenter på Medier og Kommunikasjon.

I utgangspunktet ønsket biblioteket seg en samtale, med påfølgende diskusjon, mellom en forfatter og en blogger, og jeg ble kontaktet. Det ble ganske snart klart at det ville bli vanskelig for unge, travle bloggere å delta ti hele dager i Kristiansand in persona, så løsningen ble at jeg gjorde intervjuer. Både med to populære bloggere, og med noen blogglesende ungdomsskolejenter for å få deres perspektiv, og syn, på saken.

Sisteplass, Sarah Surland

Sisteplass, Sarah Surland

Toppbloggerne jeg intervjuet var Sarah Surland, som i løpet av en uke i mars 2013 gikk fra å være en anonym sørlandsjente til å ligge på førsteplass på bloggtopplista med sin ironiske Sisteplass. (Og som nå har lagt ned bloggen – av grunner vi får vite gjennom samtalen med meg.) I tillegg snakket jeg med hverdags/dagbokbloggeren (merkelappen ”rosablogger” er soooo last year …) Kristina Andersen. To utrolig hyggelige, hardtarbeidende og reflekterte jenter!

Kristina Andersen

Kristina Andersen

Intervjuene jeg gjorde resulterte i ærlige filmsamtaler om jobben, og livet, som toppblogger i Norge som jeg i disse dager spiller av for jentegruppene i Kristiansandområdet. I tillegg prater jeg om livet mitt som forfatter, om prosess fra idé til bok, mye om research og om Charliblogg spesielt. (He, he – mange av jentene vet faktisk hvem jeg er også, det vil si, de vet hvem hovedpersonen min Sara er, for de har lest Sara vil bli stjerne … ) Og så prater vi. Om bøker. Om blogging. Om lesning på nett. Om bloggings status i fohold til romanens. Om likhetene. Om forskjellene. Om livene til toppbloggerne, contra min anonyme tilværelse som barne- og ungdomsbokforfatter. Om fordommer. Om hvor lett det er å skrive stygt og nedsettende om folk som stikker nesen sin frem i offentligheten når man sitter trygt gjemt bak en skjerm … Temaene engasjerer, og jeg ser fram til å møte mange jentegruppene i dagene som kommer, og uka etter høstferien!

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Jeg spanderer ikke kaffe på meg selv …

Jeg er fornuftig med penger. Går sjeldent på shopping. Kaster meg ikke over siste skrik. Sparer, kjøper på kupp. Pengene mine går til regninger, mat til familien og en ferietur i ny og ne.

Jeg har hørt venner av meg, med ordentlige jobber, som tjener minst fire ganger så mye som meg, forklare: ”Ja, men jeg jobber jo så mye. Må ta fram maskinen hver kveld etter at ungene er lagt.” Det skal jeg fortelle dere at jeg gjør også! Døgnet rundt er jeg skrudd på i forhold til jobb. Skriver bokmanus, forestillinger, konserter, søknader, pugger tekster, svarer på henvendelser, forbereder meg og øver. Absolutt hele tiden. HVER kveld. Hver helg. Hver ferie. Hvert ledige sekund. Men nå begynner jeg å bli sliten. Sannheten er at jeg har vært det en stund. For uansett hvor mye jeg jobber, så blir det ikke nok – ikke økonomisk. Jeg vurderer å bytte beite. Hele meg stritter i mot for jeg ELSKER det jeg driver med, får massevis av fantastiske tilbakemeldinger og oppdragene renner inn. Men det er kjipt å være snart 42 år og stadig vekk skvist økonomisk. Å hele tiden (for eksempel i disse forskuddsskatt-tider) føle at ”Puh- det gikk akkurat! Igjen …”

Ja, jeg vet det er lite kledelig å sutre. Og ja, jeg var fullstendig klar over at de bransjene jeg gikk inn i var de best betalte. Men likevel … Mens jeg sitter her og skriver går det jo opp for meg hva problemet er – ikke antall jobber , men at hver enkelt oppdrag, eller prosjekt, er for dårlig betalt. Det står ikke i forhold til verken kompetansen, tiden man bruker på det, utførelsen eller ikke minst lønnsnivået og prisnivået ellers i Norge.

Saken er den at jeg for fem år siden tjente MER på færre turnéuker enn jeg gjør i dag. Den gangen var satsene høyere for forfattere enn andre kunstnere. (En sannhet med modifikasjonen for musikere på Rikskonsertturné fikk høyere sats for antall år de hadde spilt, og ekstra for soloturné.) Det var selvfølgelig ikke rettferdig, men hvorfor var det vi forfattere som skulle dumpe ned i lønn da Dks-satsene skulle justeres, og ikke omvendt? At de andre kom opp på vårt nivå?

For eksempel: En tre dagers, intens Dks-jobb jeg gjør for syvende år på rad denne høsten, tjente jeg ca. 15 000 på. (Godt betalt, syntes jeg. Honorert for antall opptrender per dag og størrelsen på gruppene.) Plutselig sank honoraret med mer enn 1/3. Uten forhandlingspotensiale. En uke alene på Dks turné med ekstra lange oppdrag per dag, ble med ett honorert 40% mindre enn tidligere.

Mediene skriver om skuespillerstudenter som blir brukt, selv av institusjonsteatre og NRK, til å gjøre gratisjobber eller jobbe for en slikk og ingenting. Musikkultur kan rapporter om at frilansmusikere tjener det samme nå som for ti år siden – med den forskjell at i dag må de KJEMPE for honorarer som var en selvfølge rundt 2000-skiftet. I tillegg til at lønnsveksten og prisstigningen hos resten av befolkningen har gått opp med 50%. Korrekturlesere og litteraturkonsulenter har de samme honorarene nå som for ti år siden. Og sikkert mange år før det. Satsene står stille. Musikere blir oppfordret av festivaler til å gjøre gratisjobber fordi det kan være et lurt springbrett. Etter årevis i bransjen. Hallo?! Dette er faktisk jobben vår!

Frivilligheten blir dessuten hyllet, og det er visst vi, lavtlønnede frilansere, som skal bidra der også. For vi er jo så kreative, så flinke til å synge og finne på morsomme ting, så dyktige med unger … Jeg bidrar gjerne, jeg. Stiller opp gratis og tar i et tak for nærmiljøet, koret på skoen osv. Har alltid gjort det. Men jeg kan ikke gjøre det hele tiden.

Den lidende kunstneren som sulter seg til suksess, er det virkelig verdt det? For meg – nei! Hvis alle som driver med kultur må ha en annen jobb ved siden av, vil det jo dessuten forringe kvaliteten. Ingenting blir skikkelig gjennomarbeidet, gjennomtenkt, gjennomøvd. Det kommer til å være langt mellom de geniale nyskapningen. Jeg bare nevner det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

JUBA TUBA

Foto: Jørgen Skaug

Foto: Jørgen Skaug

Karianne, Camilla og jeg har lett fram kazoo, plastikkdinosaurer, striesekker, metervis med matpapir, den avsagde tuba-bøtta og de fargerike Fretex-kostymene og gleder oss STORT til å gjøre barneforestillinger på Non Stopfestivalen i Moss. Tubaisten vår, Lars Andreas Haug, er dessverre bortreist på turné, men vi har fått med oss en fantastisk vikartubaist, fløyet inn fra København for anledningen: Daniel Herskedal. Det er ikke bare bare å spille barneforestiling med oss jentene, for det er ikke nok å være ekstremt god på tuba (blant annet kunne synge i instrumentet) og dessuten kle gigantisk lysegrønn tversoversløyfe … Her skal det meste klaffe, og det regner vi absolutt at det kommer til å gjøre neste uke. Som jeg har savnet å gjøre denne hyllestkonsertforestillingen (oi – langt ord!) til Knutsen og Ludvigsen, og boltre meg i deres fantastiske, fantasifulle, vanvittige, absurde og kloke univers!

Foto: Jørgen Skaug. Fra premieren under Pegasus, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, 2011.

Foto: Jørgen Skaug. Fra premieren under Pegasus, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, 2011.

Legg igjen en kommentar

Filed under frilansliv, juba tuba