Daily Archives: september 15, 2014

Jeg spanderer ikke kaffe på meg selv …

Jeg er fornuftig med penger. Går sjeldent på shopping. Kaster meg ikke over siste skrik. Sparer, kjøper på kupp. Pengene mine går til regninger, mat til familien og en ferietur i ny og ne.

Jeg har hørt venner av meg, med ordentlige jobber, som tjener minst fire ganger så mye som meg, forklare: ”Ja, men jeg jobber jo så mye. Må ta fram maskinen hver kveld etter at ungene er lagt.” Det skal jeg fortelle dere at jeg gjør også! Døgnet rundt er jeg skrudd på i forhold til jobb. Skriver bokmanus, forestillinger, konserter, søknader, pugger tekster, svarer på henvendelser, forbereder meg og øver. Absolutt hele tiden. HVER kveld. Hver helg. Hver ferie. Hvert ledige sekund. Men nå begynner jeg å bli sliten. Sannheten er at jeg har vært det en stund. For uansett hvor mye jeg jobber, så blir det ikke nok – ikke økonomisk. Jeg vurderer å bytte beite. Hele meg stritter i mot for jeg ELSKER det jeg driver med, får massevis av fantastiske tilbakemeldinger og oppdragene renner inn. Men det er kjipt å være snart 42 år og stadig vekk skvist økonomisk. Å hele tiden (for eksempel i disse forskuddsskatt-tider) føle at ”Puh- det gikk akkurat! Igjen …”

Ja, jeg vet det er lite kledelig å sutre. Og ja, jeg var fullstendig klar over at de bransjene jeg gikk inn i var de best betalte. Men likevel … Mens jeg sitter her og skriver går det jo opp for meg hva problemet er – ikke antall jobber , men at hver enkelt oppdrag, eller prosjekt, er for dårlig betalt. Det står ikke i forhold til verken kompetansen, tiden man bruker på det, utførelsen eller ikke minst lønnsnivået og prisnivået ellers i Norge.

Saken er den at jeg for fem år siden tjente MER på færre turnéuker enn jeg gjør i dag. Den gangen var satsene høyere for forfattere enn andre kunstnere. (En sannhet med modifikasjonen for musikere på Rikskonsertturné fikk høyere sats for antall år de hadde spilt, og ekstra for soloturné.) Det var selvfølgelig ikke rettferdig, men hvorfor var det vi forfattere som skulle dumpe ned i lønn da Dks-satsene skulle justeres, og ikke omvendt? At de andre kom opp på vårt nivå?

For eksempel: En tre dagers, intens Dks-jobb jeg gjør for syvende år på rad denne høsten, tjente jeg ca. 15 000 på. (Godt betalt, syntes jeg. Honorert for antall opptrender per dag og størrelsen på gruppene.) Plutselig sank honoraret med mer enn 1/3. Uten forhandlingspotensiale. En uke alene på Dks turné med ekstra lange oppdrag per dag, ble med ett honorert 40% mindre enn tidligere.

Mediene skriver om skuespillerstudenter som blir brukt, selv av institusjonsteatre og NRK, til å gjøre gratisjobber eller jobbe for en slikk og ingenting. Musikkultur kan rapporter om at frilansmusikere tjener det samme nå som for ti år siden – med den forskjell at i dag må de KJEMPE for honorarer som var en selvfølge rundt 2000-skiftet. I tillegg til at lønnsveksten og prisstigningen hos resten av befolkningen har gått opp med 50%. Korrekturlesere og litteraturkonsulenter har de samme honorarene nå som for ti år siden. Og sikkert mange år før det. Satsene står stille. Musikere blir oppfordret av festivaler til å gjøre gratisjobber fordi det kan være et lurt springbrett. Etter årevis i bransjen. Hallo?! Dette er faktisk jobben vår!

Frivilligheten blir dessuten hyllet, og det er visst vi, lavtlønnede frilansere, som skal bidra der også. For vi er jo så kreative, så flinke til å synge og finne på morsomme ting, så dyktige med unger … Jeg bidrar gjerne, jeg. Stiller opp gratis og tar i et tak for nærmiljøet, koret på skoen osv. Har alltid gjort det. Men jeg kan ikke gjøre det hele tiden.

Den lidende kunstneren som sulter seg til suksess, er det virkelig verdt det? For meg – nei! Hvis alle som driver med kultur må ha en annen jobb ved siden av, vil det jo dessuten forringe kvaliteten. Ingenting blir skikkelig gjennomarbeidet, gjennomtenkt, gjennomøvd. Det kommer til å være langt mellom de geniale nyskapningen. Jeg bare nevner det.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized