Monthly Archives: mars 2015

Siste runde Hujedamej i Hedmark

behandla 2For sjette, eller syvende, året på rad er vi på dks-skoleturné i Hedmark. Når vi kveiler kablene og pakker utstyret inn i varebilen etter siste konsert midt i april, har vi faktisk besøkt samtlige skoler i fylket. Kult! Og faktisk ganske vemodig å tenke på …

I løpet av perioden har det vært giftemål, flyttinger, graviditeter og barnefødsler. Karianne, Camilla og jeg har vært på tur alene, med barnefedre og mormor som barnevakt. Vi har besøkt de minste, mest bortgjemte skolene lengst inni Rondane, og storskolen på Hamar. Vi har overnattet på koselige hytter, på stusslige og deilige hotell. Spist vond frityr-mat, herlig langkokt hjemmelaget og spicy indisk.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Heldigvis er ikke Hujedamej-eventyret over med dette. Vi har turnert for skolesekken både i Oslo og i Oppland i tillegg til utallige festivalopptredener, bibliotek- og kulturhusbesøk. Neste skoleår står blant annet Akershus-skoler for tur. Og det er rart med det. Vi har spilt for mange, mange titusner av barn, men vi er faktisk ikke lei av å gjøre forestillingen. Heller ikke lei av hverandre.

Solformørkelse på Espa.

Solformørkelse på Espa.

Det er noe med å jobbe med noen av sine aller, aller beste venninner. Ord er ofte overflødige. Bare et blikk, så forstår vi alt.

Det er dessuten noe med Astrid Lindgrens historier. De berører. De virker. I begynnelsen tenkte vi at konserten kanskje var vel tradisjonell i sin enkelhet. Tre stemmer, melodika, gitar og blokkfløyter. Men vi har ombestemt oss. Enkelheten er det som gjør forestillingen ærlig og ekte. Vi tror det er det som gjør at barn og voksne sitter med tårer i øynene og klump i halsen. Det som gjorde at vi ble nominert til Gullsekken, skolesekkens egen pris for beste dks-produksjon, i 2013.

Servering på Tangen.

Servering på Tangen.

Lille katt, Pilutta og Vargsången bør ikke gjøres overprodusert eller med afrikanske trommer. Det enkle uttrykket kler materialet best.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

I tillegg har vi i løpet av turnéårene blitt oppmerksomme på at mange skoleelever IKKE har noe forhold til Astrid Lindgren.  For oss var det ganske overraskende. Vi trodde virkelig alle visste at Pippi var verdens sterkeste jente og at Emil måtte løpe å gjemme seg i snickerboa når han hadde gjort spell. Med den oppdagelsen syns vi det er enda viktigere at vi formidler materialet. Astrid Lindgrens figurer og historier er så stekte, rørende, flotte og allmenngyldige at de fortjener å leve!

Takk for oss, Hedmark!

Takk for oss, Hedmark!

Legg igjen en kommentar

Filed under Astrid Lindgren, den kulturelle skolesekken, skolekonsert

Jeg?! En viktig person for lese- og skriveopplæringen i Asker?!

Igjen er jeg på forfatterbesøk-runde for femtetrinn i Asker. Da jeg fikk tilsendt turnéplanen fra kultur.akershus i høst, skyndte jeg meg å svare: Stemmer dette? Alle disse skolene besøkte jeg forrige skoleår! Da fikk jeg tilbake: Nei, ikke feil. Det er DEG de vil ha. ”Barnebokforfatter Eldrid Johansen er blitt en viktig person for lese- og skriveopplæringen i Askerskolene,” kom det på mail. Så utrolig hyggelig! Jeg vet jo at jeg kan formidle, og at jeg fikser denne jobben bra. Det ser jeg i blikkene til de engasjerte elevene, som selv om det er seint på fredag ettermiddag sitter knyst stille og vil høre mer. At de gleder seg til besøk fra meg, og er godt forberedt, har jeg virkelig fått oppleve denne uka. Mange steder blir jeg rett og slett mottatt som en superstjerne. De har printet ut bilder, laget plakater, satt sammen faktabokser om meg som henger på veggene og jeg får koselige kort og hilsener når jeg drar. IMG_8704-1 IMG_8705De fleste stedene har elevene lest flere av bøkene mine. Ofte har de forberedt spørsmål. På Hvalstad skole i dag morges ble jeg nesten vippet av pinnen! Der hadde de rett og slett hatt ”Eldrid Johansen” som prosjekt fra etter vinterferien. De hadde lest seg så godt opp på meg på nettet, at jeg måtte avklare tvils-spørsmål de hadde fått feil på prøven (Prøven!? :-)): Har jeg to sønner og en stesønn som det står på enkelte nettsider? Har jeg en datter i tillegg?! Er jeg utdannet religionshistoriker? Hva er det egentlig med denne tidligere naboen min, 97 år gamle Elna, som på et av bildene på bloggen har en papp-eske over hodet? Stemmer det at Rikke Fjeld Jansen (som har illustrert flere av grøss-løvene mine) liker best å være under vann på jakt etter blekkspruter på fritiden? Er jeg virkelig 42 år?! Jeg får varme klemmer, skriver uendelig mengder med autografer og må LOVE å komme igjen. Så om barn – og ungdomsbokforfattere ikke får så mye oppmerksomhet ellers, slik at vi av og til tviler på om jobben vår er viktig, eller i det hele tatt betyr noe for noen, så får vi det virkelig igjen når vi møter leserne! TUSEN TAKK!

Legg igjen en kommentar

Filed under den kulturelle skolesekken, Forfatterliv

Solveig? Nei, hu er fløtt!

Fløtt? Jeg så uforstående på Elna.

Ja, gjentok Elna. Hu er FLØTT!

Elna og Eldrid

Elna og Eldrid

Etter at jeg lette, og fant igjen, min 97 år gamle nabo Elna, har jeg besøkt henne jevnlig. Først på et sykehjem vest i byen. Nå er alle beboerne, og ansatte, installert et annet midlertidig sted i påvente av nytt bygg. (Det er snakk om en midlertidighet på et par år. Minst.) At en slik flytteprosess ikke er bare-bare for beboere på et sykehjem, sier seg selv. De har sitt rom med sine svært begrensede eiendeler, sitt hjem, sin hverdag – de lever rett og slett den siste fasen av livet- der, på hjemmet. Antageligvis har det tatt tid å venne seg til å bo et annet sted enn hjemme. Bli kjent med, og stole på, ansatte og andre beboere. Dessuten er det selvfølgelig en ekstremt varierende grad av klarhet, og friskhet. ”Min” Elna har hukommelse som en ungjente, og det er alltid morsomt å prate med henne og høre henne fortelle. Hos Elna er det kroppen den høye alderen har begynt å tære på. Tidligere føyk hun travelt rundt på St. Hanshaugen iført sin røde hatt og kåpe. Nå henger de fineste hattene på veggen, og rullatoren, med mobiltelefonen festet til seg, står alltid rett ved siden av.

Men tilbake til denne Solveig. Det med å være fløtt gjaldt ikke bare henne. En del beboere, eller rettere sagt: pårørende til beboere, fant nemlig andre løsninger for sine. Slik jeg har forstått det var det altså ikke Solveig selv som ville flytte fra sine folk, sine naboer, sine ansatte, sine måltids-og kaffevenninner. Det var barna til Solveig som tok valget. Derfor ble Solveig, og en del andre, søkt over til andre sykehjem på vestkanten.

Var dette for å spare Solveig for to flytt? Eller for å spare seg selv for å måtte kjøre, eller ta t-banen, til østkanten der den midlertidige institusjonen ligger?

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Ryktene sier at Solveig ikke har det så bra på det nye stedet. At hun sitter mye alene på rommet. At hun ikke trives slik hun gjorde. Dette kan jo selvfølgelig forandre seg. Det tar tid å omstille seg. Lære seg å kjenne et nytt sted med nye rutiner og nye fjes. Men hvor lang tid har de egentlig, disse sykehjemsbeboerne?

Ja, Elna og de andre som ble med på den midlertidige flytteprosessen er også kommet til et nytt sted. Et annet hus. Men de har de samme folka rundt seg. Elna har dessuten et mye finere, og større, rom nå, selv om hun må dele bad med naboen. I tillegg har rommet DEN utsikten, som Elna nyter til fulle hver eneste kveld!

Det er selvfølgelgelig lett for meg å si, som ikke er i situasjonen, men jeg må innrømme at jeg stusser. Det handler om verdighet, trygghet, selvrespekt og ikke minst trivsel. Et eldre menneske er ikke en pakke man kan fløtte til et annet lager. For oppbevaringsstedet er hjemmet deres. Der har de naboer, venner, rutiner, tradisjoner, og ansatte de kjenner og stoler på.

Jeg krysser fingrene for at mine barn, hvis jeg får lov til å henge med så lenge, tar hensyn til flere sider av saken enn om det er slitsomt å kjøre, og vanskelig å finne parkeringsplass, i sentrum. Eller at boligen ligger på ”feil side” av byen. Folk sier ofte at barn bør velge sine foreldre med omhu, men vi er jammen meg prisgitt barna våre til slutt også … Jeg bare nevner det.

Legg igjen en kommentar

Filed under alderdom, livet, vennskap