Monthly Archives: juni 2015

Den uslepne diamanten på Ila ungdomsskole

For sjette året på rad jobber jeg som instruktør for niendeklasseforestillingen ved Ila ungdomsskole, avd. Nordpolen. I fjor satt vi opp en versjon av Hakkebakkeskogen. Årene før Løvenes konge, Snøhvit, Grease og Peter Pan. I år er det Aladdin – den uslepne diamant vi jobber med.

Manusgruppa begynte å skrive i januar, og de har fått jevnlige besøk av meg i tillegg til hjelp fra lærerne. I litt over to uker på tampen av semesteret legges alt vanlig skolearbeid vekk. I denne perioden opprettes det band, skuespiller- og dansegrupper. Det produseres egendesignede kostymer. Elevene snekrer, sprayer og maler kulisser. De bloggoppdaterer, skriver program, fotograferer, tegner, lager plakater, billetter og baker kaker til salg før forestillingen. Det lages videoinnslag. Spilles inn lyder. Noen holder kontroll på lyd og lys. Det er utrolig mange småting å holde styr på, og mange får virkelig prøvd seg.

IMG_9320-1Som på kostymegruppa i år: Dit kom ungdommer som aldri tidligere har holdt i et strykejern. Som de første dagene verken kunne tre en symaskin, langt mindre sy. Nå får de et tøystykket, klipper, legger opp og syr ikke bare sjal, men vester, kjole, turbaner osv. Arbeid som læreren gledesstrålende forteller SELVSAGT gjør dem mye bedre rustet til å klare oppgavene i kunst og håndverk neste år. For ikke snakke om å designe og sy senere i livet. De har rett og slett tilegnet seg en helt ny kompetanse. Og blitt trygge. Fordi de har fordypet seg over så mange dager. Det er vidunderlig å se elevene gjøre noe annet enn vanlig, og vise helt andre sider, sier lærerne.

Trinnet blir blandet. Nye vennskapsbånd oppstår. Folk jobber tett med medelever de aldri tidligere har snakket med. De blir utfordret, fortviler og mestrer. Mange blomstrer, overrasker seg selv og omgivelsene. De støtter og backer hverandre. Resultatet (uansett hvor kaotisk det alltid virker dagen før premieren) blir alltid nydelig og proft. Og det blir veldig tydelig at alle som bidrar er viktige. Hver scenearbeider, hver sminkør, hver blomstermaker. At dette får de til fordi de jobber SAMMEN. Det er nesten magisk!

IMG_9408

Talent man ikke ante noen ting om blir avdekket, og HVER ENESTE GANG stråler uventede stjerner både bak, og på, scenen. Det hørte mer med til regelen, enn til unntaket, at minst en av dem som tilhører trinnets utfordringer får en betydelig oppgave, kommer presis, jobbet fokusert og lærere feller tårer under premieren.

Selvfølgelig er det alltid noen utskudd. Et knippe elever som ikke fungerer like bra. Også under slike prosjekt. Men det er de samme som trenger tett oppfølging i en ordinær skolehverdag. For resten av trinnet er ukene en gave. Et vanvittig godt samholds- og samarbeidsgrunnlag for tiendeklasse er lagt.

IMG_9417Som når kontaktlærer måper når jeg forteller hvem jeg har plukke ut til spesielt tiltrodde oppgaver. Når en av gutta i bandet synger så jentene griner. Når jeg spør en elev:” Kan du lede dette, for deg stoler jeg på,” og får svaret: ”Det har aldri noen sagt til meg før.” Når vi har jobbet i mange timer, skoleklokka ringer og de ber: ”Kan vi ikke ta scenen en gang til?” Jo, da vet jeg at jeg er på rett plass, og at vi har fått til noe. Noe helt unikt.

IMG_9410

Jeg blir oppriktig glad i ungdommene. Jeg investerer alt av energi og kreativ hjernekapasitet sammen med de engasjerte, inkluderende lærerne. Det føles alltid tomt etter forestillingsukene på Ila …

Nå har jeg fått beskjed om at Aladdin kan blir den aller siste oppsetningen. Neste år flytter ungdomstrinnet til Fagerborg. I tillegg til at forholdene blir større, er den nye ledelsen i tvil om hvor faglig fundert arbeidet disse ukene er. Jeg håper de ombestemmer seg når de ser kveldens premiere! Jeg er nemlig overbevist om at disse intense jobbuker ikke bare er et minne for livet, men at de er viktige på så ufattelig mange områder. Både innenfor, og utenfor, læreplanen.

Jeg håper virkelig ikke vi pakker vekk myggene og kostymekassene for alltid når vi rydder sammen etter siste forestilling i morgen. Det ville være et  tap for fremtidige niendeklassinger på St. Hanshaugen. Ikke fjern diamanten på Ila!

images-18

Legg igjen en kommentar

Filed under fine ungdommer, frilanslivet, instruktørjobb, skoleforestilling

Barnekultur og honorar

Hujedamej-jentene har laget en ny produksjon i forbindelse med feiringen av Pippis 70årsdag. Vi har funnet historier, pugget, arrangert og øvd inn nye låter hentet fra Pippi-repertoaret. Konsertforestillingen ble vist første gang på Bok og Bolle i Cappelen Damms lokaler lørdag 30. mai for stappfullt hus.

DSC_0532

Ryktene har gått, og vi har fått mange henvendelser fra bibliotek, kulturhus og litteraturhus. Mange ønsker å feire verdens sprekeste 70åring i løpet av året. Men ingen nye jobber er så langt booket.

Bookingen strander når spørsmål om honorar kommer opp. Nå er ikke vi griske. Vi ber om Musikernes fellesorganisasjons anbefalte minstetakst for denne typen spillejobber.

Men det blir nei, og beskjed om vi er alt for dyre. At vårt honorarkrav strekker seg langt utover det som var tenkt. Uansett scene. Hver eneste gang.

Hm … Jeg tviler på at de har problemer med å betale Ingebjørg Bratland med band eller Jo Nesbø. Honorarene deres er nok heller ikke minstetakst …

Jeg skjønner naturligvis at det er snakk om tilbud og etterspørsel. Dessuten er det annen betalingsvilje når det er opplegg for voksne. Når det gjelder barn er det annerledes. Kanskje med unntak av den ene gangen før jul foreldre, eller besteforeldre, tar med ungene på Plutti Plutti Pott, Nøtteknekkeren eller en forestilling på Nationaltheatret.

Men hvorfor skal barnekultur utenfor de aller største scenene nedprioriteres? Er ikke barn et like viktig publikum? De fremtidige voksne kulturbrukerne? Og hvorfor skal vi utøvere som jobber frilans med barnekultur honoreres så lavt?

17400_10152735964561862_5610454531718633372_nVi trekker fulle hus. Da vi spilte Hujedamej på Litteraturhuset i Oslo var køen lang. Mange ble avvist i døra på grunn av manglende plass. Og ja, vi liker det vi holder på med. Men at vi skal presses til å takke ja til honorar langt under minstetakst føles verken rettferdig eller riktig.

Det er hyggelig at de fleste barnearrangement er gratis. Men tenk over hvem som faktisk spanderer opplevelsen? Arrangøren, eller de som står på scenen?

Jeg tror vi foreldre er villig til å betale litt i døra, og dermed både støtte opp under gode barneoppsetninger, samt sikre at artistene på scenen blir anstendig betalt. Er ikke dette det samme som å være bevisst at klærne vi kjøper ikke sys av folk som tjener uanstendig lite? Eller at vi ønsker å bruke noen kroner ekstra på sunn og kortreist mat?

Jeg forestår at for eksempel bibliotek har lave budsjetter å rutte med, og at arrangementene der bør være gratis. Men kultur – og litteraturhus?

Jeg vil gjerne komme med en oppfordring til arrangører om å søke prosjektstøtte så de kan honorere skikkelig. Dessuten at de gjør seg kjent med hva som er minstehonoraret i 2015, og dropper setningen: ”Som du sikkert skjønner, er dette lavbudsjett.” Ja, da. Katta til naboen kan sikkert gjøre jobben gratis, men er det virkelig det de vil?

Nå lurer vi selvfølgelig på om de som mener vi er for dyre får andre profesjonelle utøvere til å stille. Flere jobber med vår ferdigstilte Pippi-produksjon blir det tydeligvis ikke …

(For ordens skyld: Vi fikk honoraret vi ba om på Bok og bolle.)

Legg igjen en kommentar

Filed under økonomi, barnekultur og honorar, Pippi70