Category Archives: Forfatterliv

Kvalitetsovernatting

I jobben som barnebokforfatter på skolebesøk (les: omreisende litteraturformidler) har jeg i løpet av de siste ti årene overnattet mange ymse steder i Norge. Ved fjord, på fjell, i byer og i bygd. For det meste er overnattingsstedet helt greie. Sjokkerende ofte er de fryktelig stusselige. Se tidligere innlegg Hotell? Motell? Veikro-overnatting? En sjelden gang er de HELT FANTASTISKE!

IMG_1859

Lier gård

Som nå: På Lier gård i Ringsaker. Etter å ha tilbrakt søndagskvelden først ventende på forsinket tog fra Oslo. Deretter stående som sild i tønne, tett i tett med hjemreisende VM-publikum, helt til Hamar (teite meg hadde tilfeldigvis på meg Mariusgenser, og ble tatt for å være en av VM-bermen). Omsider ble det plass til meg, mot kjøreretning selvfølgelig, det siste korte strekket ved siden av en høylytt festkar med sprit i colaflaska. Jeg som skulle bruke timene på å lese korrektur og skrive! Irritert, sliten, sint og svett trampet jeg av toget på Brumunddal stasjon.

Da var det vidunderlig å komme fram til Ingerine som eier og driver Lier gård. Her var stearinlysene tent. Det spraket i peisen og duftet fristende av hjemmelaget lasagne. Alt til ære for meg!

IMG_1849

Å, lykke!

smijernseng1

Foto: Liergard.no

Lier gård er en del av Mjøsgårdene. En sammenslutning av 13 gårder som ligger rundt Mjøsa og tar i mot selskaper, kurs, tilbyr overnattinger og driver aktiviteter i flotte naturområder. De som driver gårdene er opptatt av kulturhistorien, serverer vidunderlig mat laget av lokale råvarer og åpner rett og slett sine hjem for gjestene.

bord-hand

Foto: Liergard.no

IMG_1852

Våkne opp til denne utsikten …

På et sted som Lier gård er du garantert sjelefred, nattero, en velkomst som om du var en i familien og nydelig mat. Det er helt magisk. Dropp veikro-overnatting og frityrstekt rødspette med pommes frittes, kinakål og thousand island. Prøv en gård som Lier i stedet!

dessert1

Foto: Liergard.no

IMG_1869

På Lier gård er starinlysene alltid tent

 

 

1 kommentar

Filed under Forfatterliv, omreisende formidler, overnattingssteder, Uncategorized

Verdens beste foreldre?

Jeg tenker på faren med Lyn-lue som står fremst i køen når det er salg på Sportslageret. Som tråler internett for å finne rett fritidsaktivitet for poden, og bruker tusenvis av kroner på utstyr. Som øver finter i parken for å øke barnets selvfølelse på kamp. Jeg tenker på moren som gladelig tilbringer hele helger på cuper, seminarer eller skirenn. Som trener klasselaget og påser at ungen finpusser teknikken på valthornet. Foreldre som baker, står i kiosken, rigger og sitter i styret for orkesteret, men som knapt har vært innom en bokhandel siden 1993, i hvert fall ikke barne- og ungdomsavdelingen. Familier som aldri legger turen innom biblioteket, hvis de i det hele tatt har lånekort. Men jeg tenker også på deg. Og meg.

Norge troner på pallen innen skisport, men skårer gjennomsnittlig, faktisk ganske middelmådig, i leseferdighet. Ved forrige PISA-undersøkelse lå vi på 22 plass, langt bak Finland på 6. I et land som for syvende gang på rad er kåret til verdens beste å bo i, forteller Leser søker bok at én av tre voksne sliter med å forstå innholdet i en vanlig tekst.

Til tross for valfart av skoleledere og politikere til Finland etter den første PISA-topp-plasseringen, Kunnskapsløftet, tilpasset opplæring og skolens lesesatsning – lite har forandret seg for lesenivået i Norge. Forskere snakker om en stresset ungdomsgruppe, men også om en unnasluntrende tenåringsskare. Frafallet fra videregående skole er enormt. Særlig blant gutter.

Det er fristende å forklare middelmådig leseferdighet med internett, maskiner og duppeditter. At vår generasjon kjedet oss mer, og tydde til bøker når kompiser ikke var hjemme og vi ventet på neste Halv sju. Men sosiale medier og dataspill finnes også i Finland. De skapte faktisk Angry Birds! (…)

Utdrag av min egen tekst publisert i BOK 1/2016, magasinet for deg som er glad i litteratur.

 

IMG_1532

I tillegg til å få vite hva jeg foreslår av konkrete tiltak for å øke leselysten og dermed også leseferdighetene, er det side på side med spennende bokstoff. Om de refuserte (til stor glede og oppmuntring for alle skrivende!), om mysteriet Irving, forfatternes egne bokfavoritter, om en flytende bokhandel, 10 engelske titler du bør få med deg, Anne Gaathaugs litteratur- og kulturquiz, teatervåren, krimfestivalen og ikke minst omfattende bokanmeldelse, også av barne-og ungdomslitteratur! HURRA!

Det er en glede og en ære å få være fast spaltist (Arne Svingen og jeg skriver i annet hvert nummer), og få formidle tanker fra en barnebokforfatters perspektiv. Så er du glad i bøker og generelt litteraturinteressert, skaff deg et abonnement eller gå innom nærmeste Narvesen. Magasinet BOK er i salg nå!

IMG_1659-1

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Barne- og ungdomsbøker, forelderliv, Forfatterliv, leseglede, lesenivå, Uncategorized

Makulert!

Det måtte jo skje. Også meg. Jeg har vært heldig som er blitt spart. Ryktene sier at det er en ubehagelig beskjed å få. Etter måneder og år med tvil og tro. Med plotting, skriving, flikking og atter flikking på manus, er boka endelig ferdig og ute i butikk. Sprett sjampanjen og kjøp tulipaner! Skynd deg å feire! Tagg deg selv med boka høyt hevet over hodet mens du roper ”YEAH! Bokami-fi!” For der ute i bokhandlerhyllene får ikke boka hvile på sine laurbær særlig lenge. (Hvis den i det hele tatt kommer inn døra. Det er slettes ikke alle titler som får den æren …) Snart skal boka over i neste fase. I opptrykksfasen (hurra!), tilbudsfasen (den fasen er også helt grei!) eller makuleringsfasen.

At tiden du brukte på å skrive boka kan være lenger enn livet boka får i butikk og på lager, har jeg hørt tidligere, men ikke helt klart å tro på. Lagerplass er dyrt. Med jevne rykk rydder forlaget på loftet, hiver ut overflødig og vurderer heller opptrykk seinere. Det gis ut mange tusen bøker i året, så det skulle selvfølgelig bare mangle! Jeg er sikker på at heller ikke klesdesignere tar vare på samtlige versjoner og åresvis med kolleksjoner i skapet.

Uansett. Jeg har blitt fortalt at det er vanskelig å bestemme seg for antall eksemplarer man skal redde fra bokdøden. Er restopplaget på 44 er det lett. Langt verre hvis det er 687. Som forfatter må du regne med å få beskjeden igjen og igjen. Hvor stort hus, kontor eller kjellerbod har du? Hvor mange eksemplarer kan du bruke som bursdagsgaver eller freebies? Hvordan forholder resten av familien seg til tjue bokkasser lagret i vedskjulet på hytta?

Over ti år som barne- og ungdomsbokforfatter skulle det altså gå før mailen fra forlaget kom: Bøkene skal makuleres. Kom og hent det du vil ha på Sentraldistribusjonen, resten går i kverna. (Det var selvfølgelig ikke slik forlaget ordla seg! Bare slik ordene føltes 😉 Bøkene var faktisk trykt i flere opplag og hadde hatt et langt og sjeldent godt liv i bokhandlere.)

IMG_0619

IIIIK! Hvilke kasser er mine?

Gisp! Makulert! Ordet smaker like dårlig som ”nullet”. Jeg gikk rett i foreldre-panikk- fella. Enda jeg var ettertrykkelig advart. Såpass grusomt syntes jeg det var å tenke på det store metallgapet mine kjære babyer skulle dumpes nedi at jeg først hentet en hel bil med kasser sammen med bokbestefaren (pappa) som var minst like sjokkert som meg. En uke seinere tok jeg turen til Alnabru og SD igjen for å hente flere …

IMG_0623

På bokredningsekspedisjon!

Så nå står de her, da. Kassene mine. De tar opp et hjørne av fellesarealet i kjelleren. Sorry naboer! Jeg skal smugle flere ut på familielandstedet. Ta med meg bunker på forfatterbesøk. Forsøke å selge klassesett til kupp-pris. Og så lover jeg å tenke med hjernen, og ikke hjertet neste gang beskjeden kommer … Jeg skal i hvert fall forsøke.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under bokliv, Forfatterliv, makulering, Uncategorized

Tilbakekomst

Det var først da jeg balanserte leiebilen over issvullene på vei vekk fra skolen at jeg så det. Huset. Selveste bygningen! Jeg bråstoppet. Svingte inn på parkeringsplassen til tross for at jeg hadde knapt med tid mellom skolene. En underlig følelse spredte seg. For her, på denne skolen som jeg var i ferd med å forlate, hadde de vært skjønt enige om hvilken bok jeg skulle lese utdrag fra. Scenegrøss. Hver dag når jeg er på skolebesøk spør jeg elevene om hva de ønsker å høre. De velger ALLTID skummelt. På første skole i dag falt valget på Skiløperen. Senere på dagen ville de helst høre Skolespøkelset, men her, på Sørskogbygda skole, ønsket de altså Scenegrøss.

Da jeg gikk ut av bilen, gjenkjente jeg den. Den iskalde fornemmelsen jeg fikk vinterdagen for fire år siden da jeg spilte forestillingen Hujedamej i dette gamle samfunnshuset. For uansett om vi hadde lag på lag med ullklær under kostymene, frøs vi. Kulden kom snikene. Den satt liksom i veggene. I tillegg til gufset som fikk meg til å løpe det forteste jeg kunne tilbake til de andre da jeg var ferdig på do i kjelleren.

IMG_1431

For meg ble den iskalde følelsen utgangspunktet for en bok. For Scenegrøss. Om Lisa med prestasjonsangst som skal synge konsert i den gamle bygdestua som egentlig ikke lenger er i bruk. Fordi noe sitter igjen i veggene. En gang døde et ungt sangtalent i bygda like før en viktig konsert. Siden den gang har jenta kastet ut alle som forsøker å oppholde seg i kulturhuset. Blant annet ved hjelp av kulden. Så flytter koret til Lisa inn …

Min historie er selvfølgelig fantasi og vrøvl. Løgn og diktning fra ende til annen. Men det var her idéen oppsto. Da var det jo litt artig at elevene på skolen rett over gata absolutt ville høre fra nettopp den boka …

IMG_2671

Scenegrøss under litt varmere forhold. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Forfatterliv, Scenegrøss, skolebesøk, Uncategorized

Endelig passer forfatterbildet!

 

Foto: June Witzøe

Foto: June Witzøe

IMG_0314I morgens holdt jeg endelig Julevalp i hendene. Det er noe med å møte boka si for første gang. Sånn helt på ordentlig. Som bok. Ikke som papirmanus: En slapp utskriftsbunke fra printeren hjemme. Men som tekst designet mellom to permer. Med tøft omslag. Kule og søte illustrasjoner.

Julevalp er den sjette boka om Bjørnar og valpen Hjalmar. Alle bøkene er illustrert av superflinke Eivind Gulliksen.

De som kjenner meg, vet at jeg har juksa litt når det gjelder disse fortellingene. Jeg har nemlig brukt min ekte lillebror Bjørnar, og den ekte valpen vi en gang fikk, som utgangspunkt for mye av det som skjer. Og så har jeg gjort det som er aller morsomst med å være forfatter: Jeg har fantasert, overdrevet og løyet.

Bjørnar og Hjalmar på slutten av 1980-tallet.

Bjørnar og Hjalmar på slutten av 1980-tallet.

Den ekte Hjalmar som ungdomshund.

Den ekte Hjalmar som ungdomshund.

Ingen av scenene i Julevalp skjedde på ordentlig hjemme i leiligheten vår på Grünerløkka på 1980-tallet. Men det kunne ha skjedd … Vår Hjalmar var, som Hjalmar i boka, også en litt usikker og annerledes ungdomshund en periode. Da vokste han ujevnt. Hadde for eksempel veldig lang nese i forhold til kroppen. Kviser under magen. Var litt mer sjenert og rar enn han pleide. En pubertetshund, rett og slett.

I tillegg til å være en historie om en valp som går fra å være liten, snill, flink og ikke minst veloppdragen til en keitete og smånervøs ungdomsvalp, gir Julevalp en stemning av desember, snø, Lucia, juletre og … Nei, mer kan jeg ikke røpe. Les heller boka! Julevalp. Endelig, og i god tid før jul, er den her. De som er interessert rekker fint å kjøpe, pakke den pent inn og dytte den under juletreet. Pass bare på at ikke gavene ligger ubevoktet hvis dere har en ungdomsvalp i hus. En sånn en kan man nemlig ikke stole på … 😉

JULEVALP!

JULEVALP!

Legg igjen en kommentar

Filed under boka mi, Forfatterliv

Brakkebibliotek og (fugle)bokhus!

Skogen var tett. Jeg hadde kjørt lenge. GPS ´en fortalte at jeg nærmet meg målet. En av Kongsvingers utkantskoler: Finnskogen Montessoriskole i Lundersæter. Jeg parkerte og bega meg opp mot skolebygningen. Bråstoppet halvveis.

Jeg satt fra meg sekken og bagen. Gikk nærmere. Forsøkte å åpne døra. Stengt. Kristin Mæsøy, lærer og daglig leder, hadde sett meg fra vinduet og kom løpende ut med nøkkel.

Fantastisk! utbrøt jeg og ga henne spontant en klem.

IMG_0161 2

Hun forklarte: Skolen trengte mer plass, og i påvente av utbygning hadde hun kommet på den geniale tanken å leie en brakke. På månedsbasis. Inntil utbygningen var et faktum. Brakka skulle ikke huse elever. Nei, brakka skulle være skolens bibliotek!

IMG_0162

”Nøkkelringen” er snekret av vaktmesteren. Så stor at den er umulig å stappe i lommen, miste i gresset eller glemme igjen i hylla.

IMG_0154

Her er det plass til alle skolens bøker:

IMG_0153

Neste geniale bokpåfunn hang like ved inngangsdøra: Bokhuset.

IMG_0165

IMG_0156Dette vesle huset nyter alle bygdefolk godt av. Når som helst. Døra er aldri låst. Man tar med seg en bok man er lei, stempler den, og bytter den inn i boka man vil ha fra samlingen i huset. Et samarbeidsprosjekt mellom Kongsvinger bibliotek, innsatte ved Kongsvinger fengsel som har snekret og skoleelevene som har dekorert. (Slike bokhus finnes både i Brandval, Austmarka og Lundersæter)

I tillegg: Samtlige av mine bøker var bestilt, og kjøpt, i anledning forfatterbesøket!

IMG_0159

Wow! For et sted! Jeg er så imponert over de fantastiske løsninger man kan finne dersom man er villig til å tenke litt utenfor boksen (les: innafor brakka;-))

Eksempel til etterfølgelse: Brakkebibliotek!

Eksempel til etterfølgelse: Brakkebibliotek!

Legg igjen en kommentar

Filed under bibliotek, bokhus, Forfatterliv, skoleturné

Bokhai

229284_153596784706950_5062030_nKopervik bibliotek, Karmøy, inviterer i kveld unge lesere som har lest minst 30 bøker til en gedigen bokfest.

Det blir diplomer, t-skjorter, premier, fruktspyd og juice og møte med en ekte forfatter (meg).

For å bli en bokhai må man gå i 3.-7. Klasse, og ha lest minst 30 bøker i løpet av de siste fire månedene. Den som har lest aller flest sider får ekstra oppmerksomhet og premie!

Jeg digger slike leselystaksjoner! Syns det er helt topp at så mange bibliotek i Norge tar seg bryet med å arrangere, og ser at aksjonene virker. Det vrimler av unger i biblioteksfilialene, og interessen for å melde seg på er stor. Dessuten er det alltid stas å få lov til å være selve forfatterpremien. Jeg skulle i grunn ha pakket meg selv fint inn og bundet en stor rød sløyfe rundt magen. 🙂

tvrejser_fodboldrejser_fodboldture_gave

Legg igjen en kommentar

Filed under Forfatterliv, leselystaksjon

«Bjørnar og Gro har katt,» Eldrid Johansen 8 år

Rart med det. Noen ting er liksom forutbestemt …

Som da jeg kom over en morken kasse med skatter fra barndommen. Kassen har stått trygt på låven på familegården ”landet” i over tretti år. (Vel, vel – trygt og trygt … Mye regn og vind har føket igjennom veggplankene, mang en svale har bodd under mønet og gjort fra seg inni låven og på kassene).

Uansett: Denne boka, som jeg selv har skrevet og illustrert (IIIK!), dukket opp.

IMG_0421

Jeg kunne overhode ikke huske å ha skrevet dette. Spent bladde jeg opp og leste innholdsfortegnelsen.

IMG_0422

Hæ? Bjørnar og Gro har katt? Måpende leste jeg første historie.

IMG_0423

FNIIS! Så ble det ingen katt jeg skrev om, men en hund. Jeg har utgitt fem, snart seks, barnebøker om Bjørnar og valpen Hjalmar der Bjørnars venninne Gro opptrer i enkelte av titlene. Heldigvis er det ikke jeg selv, men Eivind Gulliksen, som har illustrert de utgitte bøkene!

IMG_0424

I teksten bryter mange av mine egne regler for kreativ skriving. Skrekk og gru! Men også: Heldigvis, og hipp hurra! Det betyr jo at jeg har lært noe, og forbedret meg i løpet av årene, selv om tematikken er skremmende, eller latterlig, lik … Selvfølgelig fordi jeg benytter meg at et av hovedtipsene, selve ur-forfatterhemmeligheten, som jeg ofte avslører når jeg er på skolebesøk: Skriv om noe du er interessert i eller kan noe om! Så derfor. Både da og nå: Bjørnar, Hjalmar og Gro 😉

valp-og-bjørnis-ekte-e1331493893697

Lillebror Bjørnar og Hjalmar på 1980-tallet

Legg igjen en kommentar

Filed under Forfatterliv, lettlest, skriving og livet

Nye dks-satser i Akershus!

bokdag-hoberg-02Det er vel ingen hemmelighet at det er få som kan leve av å skrive barne- og ungdomsbøker. Boksalg går ned, royalties-utbetalingene er sjeldent høye, og få mottar stipend. Forfatteryrket, derimot, med alt som hører med, det kan man (så vidt) leve av. Jeg selv sper på med musiker-yrket, og er sjeleglad for at jeg har flere økonomisk vaklende kunstnerbein å stå på.

I mange år har hovedinntekten min kommet fra skolebesøk og skolesekk-turnéer. Dette året har vært travelt. For neste skoleår er kalenderen allerede smekkfull. Det er fint å møte leserne, jeg liker formidlingsbiten og elsker å se at jeg klarer å inspirere unger til økt lese- og skriveglede. Digger at de hvisker: ”Den nye drømmejobben min er å bli forfatter!” og ber om autograf når jeg går. Men, alle turnéene og skolebesøkene gjør jo at jeg får stadig mindre tid til å faktisk skrive, og jeg er ganske kjørt etter en dag med opplegg for haugevis av ukjente barn.

Dessuten: Jeg tjente mye mer på turnering for noen år siden, før skolesekk-satsen ble jevnet ut for alle kunstnergrupper. Selvfølgelig er det fint at det ikke er urettferdighet i systemet, men det føltes bittert å gå ned nesten 50% i inntekt. Hvorfor ble ikke heller de andre kunstnergruppene løftet opp til vårt, forfatternes, nivå? Den gangen ble det sendt ut strenge skriv om de plutselige, nyinnførte, lave satsene, med beskjed om at de ikke var forhandlingsbare. Dette var noe vi bare måtte godta, vi måtte være solidariske, men vi skulle vite at foreningene kjempet for bedre vilkår og høyere honorarer.

norske-kroner-300x264Snill jente som jeg er, beit jeg misnøyen i meg, og jobbet på. Selv om jeg for enkelte oppdrag jeg tidligere hadde fått en god slump penger for, plutselig måtte gjennomføre for 40% mindre i lønn. Jeg booket flere og flere turnéer for å klare meg økonomisk. I ettertid har jeg fått vite at enkelte forfattere IKKE godtok de dumpede 2012-satsen, og fortsatte å krever mer for skolebesøk og turnéer. Så rettferdighet, likhet og solidaritet ble det visst ikke likevel. Noen av oss jobbet mer, og mer, og mer, og mer. Mens andre … Skulle ønske jeg hadde visst det hele tiden. Og at oppdragsiverne ikke gjorde forskjell på oss. Men sånn er det jo: De som skriker høyest, får mest. De som tjener mest, kan jobbe minst (med den utøvende formidlingsbiten). De som jobber minst utøvende, får skrevet mest. De som får skrevet mest, får utgitt flest bøker. De som får utgitt flest bøker, får stipend. Vel, vel.

Uansett: I går tikket den glade beskjeden inn om at Akershus, som det første fylket, har gått inn for høyere dks-satser.

«Som største fylke i skolesekkordningen har Akershus ført forhandlinger med Kunstnernettverket, som består av fagfeltene scenekunst, film, litteratur, visuell kunst og musikk. Det er ventet at flere fylker i DKS-nettverket vil følge opp avtalen, men dette krever likevel at Kunstnernettverket fremforhandler individuelle avtaler med hvert fylke … Den viktigste endringen i avtalen er at kunstnerne sikres økte honorarer og bedre betingelser for reisedager. Honorarene har stått uendret siden 2012, og var nå modne for reforhandling i den reviderte avtalen skal gjelde fra 1. august 2015, med endring av lønns- og honorarsatsene også fra 1. januar 2016.» (Hentet fra dksakershus.no)

Økningen blir på 5% i første runde (fra 1. august): 2.730 per dag (lønn) og 3. 508 per dag (næring). Ved neste oppjustering (1. januar 2016) blir satsene 2. 894 (lønn) og 3. 718 (næring). Til sammen et løft på nesten 11 %. I tillegg skal utøver endelig godtgjøres med inntil 75% av taksten når man må reise, og overnatte, dagen før formidlingsdagen.

For meg er det ikke overraskende at nettopp Akershus er de første til å inngå en bedre avtale for sine utøvere. Av alle fylker jeg har turnert i, er Akershus et av de bedre. Der er alltid alt på stell! De er enkle å forholde seg til, og ikke minst: De legger opp dagene godt, og gjennomtenkt, for sine turnerende utøvere.

  • Det er sjeldent mer enn to gjennomføringer per dag, i motsetning til rå-kjør i andre fylker.
  • Første oppdrag er gjerne lagt til et tidspunkt som gjør det mulig å hjelpe til med morgen-logistikken hjemme før man reiser avgårde (for meg som bor i Oslo og har små barn).
  • Man får alltid noen timers ekstra betalt for forberedelse. Rett og rimelig, for hver gang er det oppfriskning som må gjøres, nye bøker som må bakes inn i opplegget og små vrier og tilpasninger i forhold til hvor man skal, og hvem man skal møte. I tillegg tar det mye tid å kontakte hver eneste skole på forhånd.
  • De arrangerer julebord og seminarer med faglig påfyll der vi utøverne kan treffe hverandre, produsentene og turnékordinatorene.

I motsetning: For ikke lenge siden ble jeg tilbudt 3200,- for å lage et 3-4 timer langt splitter nytt opplegg. For å komme meg til skolen måtte jeg fly langt, kjøre mange timer og overnatte. Da jeg svarte at jeg ikke kunne gjøre jobben for det honoraret, fikk jeg en små-sur beskjed tilbake om at diettpenger i hvert fall utgikk hvis jeg krevde mer enn minstesatsen.

Nei, takke meg til Akershus. Jeg er sjeleglad for at jeg har mange turnédager for dem også neste skoleår, og håper virkelig de andre fylkene er kjappe til å følge etter. Akershus tar oss, og jobben vår, på alvor. Det legges merke til!

Eldrid-med-bøker

Legg igjen en kommentar

Filed under økonomi, DKS, Forfatterliv

Klipt bort

Det er rart med det. Man sitter der og tror man er like viktige, like interessant, har like mye å komme med. Men, nei … 😉

Foto: Silje V. Torbjørnsen

Foto: Silje V. Torbjørnsen

Tirsdag var jeg invitert av Fitjar folkebibliotek til bokbad og debatt for elever fra videregående skoler på Fitjar og Stord. Tema var Nett i livet eller livet på nett og jeg var invitert på grunn av tematikken i ungdomsromanen min Charliblogg. Sammen med meg, var tidligere toppblogger, og forfatter av Evig søndag og Kjære, Linnéa Myhre invitert. Debattleder var Svein Olav Langåker, redaktør for framtida.no. I tillegg hadde videregåendeelevene blitt opplært i intervjuteknikk, de hadde lest bøkene og forberedt spørsmål.

Bokbadene gikk fint både på Fitjar og på Stord. Linnéa og jeg utfylte hverandre bra på mange måter, vi fant tonen og samtalene fløyt lett. I og med sin kjendis-status, var Linnéa klar på hva slags tema hun syntes var greit å snakke om: spiseforstyrrelser, depresjon, blogging og hva hun ikke ville prate om: private forhold.

Lokalavisen var til stede under første debatt i kultursalen på Fitjar. Journalisten fulgte hele opplegget og tok bilder av Linnéa og meg sammen utenfor bygget før vi skulle videre.

I går tikket det inn en retriever-melding i innboksen. Jeg klikket meg inn på artikkelen i Sunnhordaland.no og så overskriften om ”Kjendis-blogger Linnéa Myhre.” Under bildet, der jeg var KLIPT VEKK (Linnéa og jeg sto tett i tett), kunne jeg lese denne teksten:

«Linnéa Myhre er kjend som superbloggar og kjærast av artisten Sondre Lerche. Tysdag var ho på Fitjar og Stord for å snakke om nettvett.»

He, he! Der fikk jeg jammen meg passet mitt påskrevet og tydelig beskjed om hvem som betyr noe av en 42 år gammel forfatterinne (som det står i artikkelen) og en ung kjendis. Takk for den!

Skjermbilde 2015-04-23 kl. 09.48.10Like før jeg skulle publisere dette innlegget, tikket det inn en ny retrievermail fra en artikkel i samme avis:

«Det er dermed talet på likes og delingar som bestemmer kva merksemd ein får på Facebook og ikkje innhaldet i det ein seier. Det er den viktige forskjellen på redaktørstyrte medium som ei lokalavis og algoritmestyrte sosiale medium som Facebook.»

Skjermbilde 2015-04-23 kl. 10.10.01

Legg igjen en kommentar

Filed under blogging, bokbad, debatt, Forfatterliv, medias vinkling