Category Archives: gamle traumer

Gamle traumer om igjen

Rart med det. Når man plassertes i en setting man ikke har vært i på lenge, så kan snodige følelser oppstå. Dette opplevde jeg med full kraft en helg for litt siden. Vi hadde reunion med Schola Cantorum, koret jeg sang i da jeg studerte musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo for nesten tjue år siden. Koret lever fortsatt i beste velgående, men vi nittitalls-sangere skulle altså møtes for å mimre, sosialisere og selvfølgelig gjøre det vi alltid har gjort sammen: Synge! Ikke bare skulle vi kose-synge, vi fikk tilsendt en stor bunke seriøse noter, gamle (vanskelige!) perler som sto på repertoaret den gangen for lenge siden, med streng beskjed om å øve ordentlig før vi møttes. Så hadde vi en gjensynsøvelse fredag kveld med vår 90-tallsdirigent Kåre Hanken, så øvelse lørdag formiddag med påfølgende konsert i Grønland kirke.

Schola Cantorum på nittitallet. Undertegnede hadde visst sluttet da bildet var tatt ...
Schola Cantorum på nittitallet. Undertegnede hadde visst sluttet da bildet var tatt …
2013 versjonen av 90-talls Schola Cantorum
2013 versjonen av 90-talls Schola Cantorum

En koselig, rørende, surrealistisk, kjent – men likevel ukjent-helg, med de samme folka. Noen flere rynker og grå hår, men ellers så vi omtrent ut som før. Etter klemming og kjapp oppdatering fredag ettermiddag var det oppstilling i stemmer. Forundringen og gleden var stor da vi begynte å synge, og det i tillegg lød som før. Vi kunne verkene, vi visste hvor vi skulle puste – vi hørtes faktisk samsungne ut og enda mer overraskende: Det klang fint! Jøss! De av oss som hadde avventet å invitere de store hordene til konserten, begynte å angre og fikk fart på oss for å spre ordet til alle vi kjente:

STUNTKONSERT TJUE ÅR ETTER: IKKE GÅ GLIPP AV DENNE ENESTE MULIGHETEN TIL Å HØRE 90-TALLS SCHOLA LIVE! DETTE BLIR FAKTISK UTROLIG FINT! KOM, KOM!!

Og så, midt i oppstemtheten under fredagsøvelsen fikk jeg tildelt en solo. Min første innskytelse var ”KULT!” Jeg har jo, i tillegg til forfatterskapet, sang som levebrød, så det blir bare morsomt. Jeg markerte verset igjennom og alt fungerte bra. Men så. Neste dag, i kirken da vi skulle synge sangen en gang før konserten, ble jeg totalt uforberedt overmannet av gamle frykter. Prestasjonsangsten slo over meg som en monsterbølge. Jeg hørte selv hvor kortpustet jeg ble, og hvor klemt og liten min ellers ganske så kraftige, sikre stemme lød. ”HJELP! Jeg DRITER MEG UT! Og det foran alle som TROR JEG ER FLINK!”

Mest av alt hadde jeg lyst til å rømme. Sykle hjem, legge meg under dyna og aldri komme tilbake. Sjokkert og fullstendig rundtaklet av meg selv og min egen merkelige reaksjon. Jeg rømte selvfølgelig ikke. Jeg fullførte øvelsen (selv om jeg var flau til langt inni beinet), og forsøkte å late som ingenting. Så dro jeg hjem.

Hjemme tok jeg en alvorsprat, og en påfølgende pep-talk, med meg selv. Innimellom amming, skivespising og skifting til konsertkjole sang jeg gjennom verste et par ganger. Med vanlig, kraftig, fri stemme. Så syklet jeg tilbake til kirken. Jeg passet på å være på plass en stund før de andre kom tilbake fra pausen, og så sang jeg verste gjennom der, midt i kirken, et par ganger. Alt fungerte bra. Stemmen  fylte rommet. Noen hørte meg. Jeg fikk skryt. I tillegg innrømmet jeg for et par medsangere dette merkelige som hadde overmannet meg: Gamle traumer om igjen.

bilde-25Konserten startet. Det ville være løgn å si at kirka var full, men en del venner og familie var tilstede. Det var gøy å synge! Jeg klarte å kose meg. Helt til siste nummer før mitt solovers. Da begynte jeg for alvor å kjenne på den. Frykten som prøvde seg på meg igjen. Jeg jobbet hardt med å presse de negative tankene vekk: Du er ikke bra nok. Dette klarer du aldri. Du driter deg ut! Jeg fokuserte på sangen. På å dytte vekk angsten. På å kose meg. Da tiden var inne for soloen,  gikk det fint. Kanskje ikke like overbevisende som da jeg sang for meg selv, for fremdeles lurte den gamle angsten rett rundt hjørnet og prøvde å slå kloa i meg, men jeg gjennomførte uten at folk la merke til panikken som forsøkte å psyke meg ut. Det var nok mest jeg selv som merket forskjellen. PUH, og 1-0 til meg!

Dagen etter var jeg relativt fornøyd med meg selv: Jeg klarte å snu og tvinge de gamle traumene vekk!

Interessant er det jo at jeg nå på søndag koste vettet av meg under konserten jeg hadde under SILK festivalen med Merete Meyer, Ellen Marie Carlsen og Frøydis Grorud. Da sto jeg ikke engang på scenen som en del av et kor, men som en av to sangere. Avslappet og overskuddspreget føltes synginga og tilstedeværelsen under hele konserten. For da var jeg ikke satt tilbake i tid. Da var jeg den sangeren jeg er NÅ, og ikke den jeg var for tjue år siden ….

Merete Meyer, Eldrid Johansen, Ellen Marie Carlsen og Frøydis Grorud
Merete Meyer, Eldrid Johansen, Ellen Marie Carlsen og Frøydis Grorud
Meg selv med datter under lydprøve, glad og avslappet før konsert under SILK
Meg selv med datter under lydprøve, glad og avslappet før konsert under SILK

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under frilanslivet, gamle traumer