Category Archives: livet

Solveig? Nei, hu er fløtt!

Fløtt? Jeg så uforstående på Elna.

Ja, gjentok Elna. Hu er FLØTT!

Elna og Eldrid

Elna og Eldrid

Etter at jeg lette, og fant igjen, min 97 år gamle nabo Elna, har jeg besøkt henne jevnlig. Først på et sykehjem vest i byen. Nå er alle beboerne, og ansatte, installert et annet midlertidig sted i påvente av nytt bygg. (Det er snakk om en midlertidighet på et par år. Minst.) At en slik flytteprosess ikke er bare-bare for beboere på et sykehjem, sier seg selv. De har sitt rom med sine svært begrensede eiendeler, sitt hjem, sin hverdag – de lever rett og slett den siste fasen av livet- der, på hjemmet. Antageligvis har det tatt tid å venne seg til å bo et annet sted enn hjemme. Bli kjent med, og stole på, ansatte og andre beboere. Dessuten er det selvfølgelig en ekstremt varierende grad av klarhet, og friskhet. ”Min” Elna har hukommelse som en ungjente, og det er alltid morsomt å prate med henne og høre henne fortelle. Hos Elna er det kroppen den høye alderen har begynt å tære på. Tidligere føyk hun travelt rundt på St. Hanshaugen iført sin røde hatt og kåpe. Nå henger de fineste hattene på veggen, og rullatoren, med mobiltelefonen festet til seg, står alltid rett ved siden av.

Men tilbake til denne Solveig. Det med å være fløtt gjaldt ikke bare henne. En del beboere, eller rettere sagt: pårørende til beboere, fant nemlig andre løsninger for sine. Slik jeg har forstått det var det altså ikke Solveig selv som ville flytte fra sine folk, sine naboer, sine ansatte, sine måltids-og kaffevenninner. Det var barna til Solveig som tok valget. Derfor ble Solveig, og en del andre, søkt over til andre sykehjem på vestkanten.

Var dette for å spare Solveig for to flytt? Eller for å spare seg selv for å måtte kjøre, eller ta t-banen, til østkanten der den midlertidige institusjonen ligger?

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Ryktene sier at Solveig ikke har det så bra på det nye stedet. At hun sitter mye alene på rommet. At hun ikke trives slik hun gjorde. Dette kan jo selvfølgelig forandre seg. Det tar tid å omstille seg. Lære seg å kjenne et nytt sted med nye rutiner og nye fjes. Men hvor lang tid har de egentlig, disse sykehjemsbeboerne?

Ja, Elna og de andre som ble med på den midlertidige flytteprosessen er også kommet til et nytt sted. Et annet hus. Men de har de samme folka rundt seg. Elna har dessuten et mye finere, og større, rom nå, selv om hun må dele bad med naboen. I tillegg har rommet DEN utsikten, som Elna nyter til fulle hver eneste kveld!

Det er selvfølgelgelig lett for meg å si, som ikke er i situasjonen, men jeg må innrømme at jeg stusser. Det handler om verdighet, trygghet, selvrespekt og ikke minst trivsel. Et eldre menneske er ikke en pakke man kan fløtte til et annet lager. For oppbevaringsstedet er hjemmet deres. Der har de naboer, venner, rutiner, tradisjoner, og ansatte de kjenner og stoler på.

Jeg krysser fingrene for at mine barn, hvis jeg får lov til å henge med så lenge, tar hensyn til flere sider av saken enn om det er slitsomt å kjøre, og vanskelig å finne parkeringsplass, i sentrum. Eller at boligen ligger på ”feil side” av byen. Folk sier ofte at barn bør velge sine foreldre med omhu, men vi er jammen meg prisgitt barna våre til slutt også … Jeg bare nevner det.

Legg igjen en kommentar

Filed under alderdom, livet, vennskap

Yogaredningen

Mange har forstått det for lengst. Jeg prøvde det for første gang i høst. Flere vil hevde at det jeg driver med er en lettvint avart. Kanskje stemmer det. Men det funker for meg.

Altså rister jeg ikke lenger uforstående på hodet når hunden, rockstar eller kriger tre nevnes i forbifarten. Jeg er innafor. Been there, done that!

Det begynte med en betennelse som aldri slapp tak. Legen ga meg piller. Flere og flere per dag. Da jeg etter hvert ble så godt kjent med kiropraktoren at jeg visste hvordan det sto til med familien, og hilste på de andre med kontor i samme bygg, forsto jeg i tillegg at det var på høy tid å ta et annet tak i forhold til nakke- og ryggvondt.

IMG_8537Jeg løftet blikket fra kaloritelleren på ellipse-maskinen, og tittet bort på de barbeinte damene (ja, helt klart flest damer) som dryppende av svette strømmet ut av HOT MOJO- salen med yogamatte under armen.

Første gang jeg ble oppmerksom på yogatrening i varmesal (38 grader og 70% luftfuktighet – omtrent som å være i Thailand,) var for noen år siden da Mickan i Solsidan kom svett, men like nydelig velstelt, ut av en dagtidsklassse med en venninne. Fancy, tullete greier for rike hjemmeværende fruer, tenkte jeg da. I tillegg innrømmer jeg gjerne at jeg har himlet med øynene når jeg på andre type treninger har blitt bedt om å gjøre solhilsen og passe på å oppnå god, og nær, kontakt med Moder Jord.

Jeg liker dessuten helst å kunne det jeg driver med. Synes ikke om å være den som fomler og kløner. Å melde meg på et klasse i noe jeg overhode ikke behersker, eller har vært borti før, er dermed et stykke utenfor komfortsonen.

Men nå var det altså dags. Jeg skulle gjøre en Mickan, prøve SATS varianten av Bikram yoga: Hot Mojo. Det første jeg oppdaget var hvor mange partier som ble kjørt daglig, og hvor fullbooket disse var. Meldte man seg ikke på mange dager i forveien, endte man på venteliste. Men endelig. Der sto jeg. Barbeint, i all for tykk bomullst-skjorte og lang treningsbukse med vannflaske, yogamatte og håndkle. Det var vanskelig å puste. Tungt. Jeg slet med å holde balansen, det svimlet for meg og jeg holdt så vidt ut hele økta. Etterpå var jeg knust. Utsvetta. Dødstrøtt. Den gang da …

IMG_8536Nå er jeg blitt Mickan. Jeg prioriterer å ta klasser på dagtid. Ofrer verdifull skrive- og øvetid uten å mukke. For jeg merker at det hjelper. Det har en effekt! Jeg har ikke spist en pille siden i sommer, og jeg aner ikke hvordan kiropraktoren har det på hjemmefronten. Masse penger har jeg også spart. Ikke bare fordi jeg har droppet behandling. Jeg er jo allerede SATS-medlem.

Så ofte jeg har mulighet, helst tre ganger i uka, går jeg altså inn i varmerommet med yogamatten under armen og tøyer, svetter, roterer, puster, bygger indre core- muskulatur og blir varm helt inn til skjelettet. Kanskje beveger jeg meg etter hvert ut av SATS-salen og prøver de virkelig hardcore-greiene. Hvem vet.

Namaste!

1 kommentar

Filed under helse, livet, trening

Julekort

Jeg har gjort det før, og gjorde det i år igjen. Jeg er faktisk vokst opp med det. Lillebror Bjørnar og meg selv, pynta og oppstilt. Stressa pappa som knipset en hel film for å sikre seg at i hvert fall ett ble bra.

Et av barndommens julekort med en ekstra tilleggsvri vi tok for noen år siden.

Et av barndommens julekortfavoritter med en ekstra tilleggsvri vi tok for noen år siden.

Jeg vet det er en dalende tendens, men synes det er hyggelig å få selv (i hvert fall hvis det er skrevet en hilsen bak), så jeg klarer ikke helt å slutte. Derfor. I fjor var vi i Thailand og la ut et mobilbilde på face og instagram. I år samlet jeg diverse bilder av familien til en julekort-collage.

Tradisjonene føyer seg strengt tatt fint inn i det vi driver med på sosiale medier, og er sånn sett langt fra gammeldags – å vise fram nøye utplukkede skrytebilder av oss selv. Bare at vi setter på et frimerke og sende det på gamlemåten. Men hva er det vi egentlig vil vise omverden? Hvor store barna er blitt? (Who cares, sånn egentlig?) Hvor gamle vi selv er blitt – hvis de voksne får lov til å være på bildet? (Kanskje mer interessant.) Alt det berikende og morsomme vi har klart å fylle dagene våre med? Hvor vellykkede vi er? Hvor godt vi takler livet?

At noen blir provoserte, eller lei seg, av å motta slike bildeskrytekort, vet vi egentlig. Hvis de selv har hatt et drittår. Mistet noen de er glad i. Lever med sykdom. Er midt i en livskrise. Da kan slik påklistra lykke bli for mye. Skal vi derfor la være?

Alle vet at livet ikke er lett for noen. Alle strever. Det er oppturer, nedturer, gode og dårlige stunder i løpet av et år. Idyllisk julekortlykke er fake, en polert, filtrert fasade, ikke den fulle sannheten, på samme måte som det vi legger ut på sosiale medier. Opplest og vedtatt med dobbelt strek under.

Når jeg ser på julekortet jeg selv har sendt, får det i hvert fall meg til å tenke på hva som skjedde samtidig, bak scenen: Samboerens ryggprolaps dagen før familieturen opp Prekestolen, et frieri som ble utsatt fordi det aldri bød seg en anledning mellom bleieskift, nattevåk og hindring av drukning og påkjørsel av lillejenta på en langt over gjennomsnittet dyr og slitsom Hellastur, mitt stive smertesmil med tre voltaren innabords om dagen grunnet en betennelse som aldri gikk bort. Sure unger. Stikkende kommentarer til samboeren. Problemer jobbmessig. Økonomiske frilansbekymringer. Men det er jo ikke dette vi ønsker å fortelle i julehilsenen. Og det er kanskje like greit.

IMG_8026

For hva er det jeg vil si? Egentlig er det mottakeren som står i fokus. Det jeg skriver bakpå som teller. Tenker på deg. Takk for at du finnes i livet mitt. Takk for fine stunder. Er så glad i deg. Så min idé for julekort til neste år er å heller klistre et fint bilde av mottakeren på et kort. (Så kan tanter og onkler som har interesse av å se hvor store barna har blitt, få et tilleggsbilde.)

Sannsynligvis blir 2015 også fylt av gode og dårlige dager. Positive og negative overraskelser og utfordringer, for sånn er livet. For alle. Men det er jo fint også, da!

GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!

(P.S. til pappa: En samling av min barndoms julekort ville vært en topp julepresang!)

Legg igjen en kommentar

Filed under julekort, livet

Da jeg fant igjen Elna

Det var henne! ”Min” Elna bodde på hjemmet jeg hadde oppsporet! (Se tidligere innlegg: På leit etter Elna) Jeg sendte dem en mail, og gjett om jeg ble glad da de ringte tilbake og bekreftet at min gamle nabo i samme øyeblikk satt og leste blogginnlegget mitt og syntes det var stas og morsomt å få oppleve å bli lett opp, som hun senere uttrykte det. Om Elna kunne ringe meg etterpå? Selvfølgelig kunne hun det!

Spent ble jeg sittende og vente, helt til telefonen durte og jeg hørte Elnas stemme i den andre siden. Lettelse. Klump i halsen. Vi pratet, hun ga meg  forhistorien til at hun flyttet til hjemmet, var like klar som alltid, hadde full oversikt over min historie, barna og bøkene mine, og ikke minst: Jeg måtte veldig gjerne komme på besøk! Alle dager unntatt fredager passa, for da var hun hos frissørdama.

Dette var noen uker siden. I formiddag satte jeg meg på t-banen på vei til Hovseterhjemmet. Jeg hadde kjøpt en stor, vakker bukett med oransje roser fra verdens fineste blomsterbutikk på St.Hanshaugen og hadde dessuten med meg et eksemplar av Hilsen fra lykkelandet, postkortboka Steffen og jeg lagde for noen år siden som jeg tenkte hun ville like. Jeg gledet meg!

Da jeg nærmet meg hjemmet i snøføyka, slo det meg: Denne veien gikk jeg da hver dag i en hel uke like før jul da jeg i regi av DKS-Oslo og Forfattersentrum var på forfatterbesøk i niendetrinn på Hovseter skole. Hadde jeg ant at Elna bodde der, kunne jeg ha tittet innom min gamle venninne hver dag i lunsjen, i stedet for å sitte på et lærerværelset der jeg ikke kjente noen – Elna befant seg bare et lite steinkast unna, i nabobygget.

bilde-31Dessuten: Har ikke jeg sett bilde av dette bygget tidligere? Jeg stoppet, dro Hilsen fra Lykkelandet opp fra sekken, og jammen: Et av postkortene er faktisk en collage fra nettopp Hovseterhjemmet på 70-tallet. Fantastisk!

Småfortumlet gikk jeg inn i resepsjonen, og tok heisen opp til etasjen der rommet til Elna var. Der var det tomt! Hjelp, tenkte jeg. Har hun glemt avtalen? Men, nei, det skulle ikke mye undersøkelse til før jeg fikk beskjed om at Elna var hos frisserdama i dag, i stedet for fredag, for å være fin til besøket.

Jeg fant frisørsalongen og Elna. Så godt det var å se henne! På rommet hennes oppdaterte vi hverandre om alt som hadde skjedd (hun har skremmende god oversikt over alle naboer, historier og minnet meg på en hel del situasjoner og begivenheter jeg hadde glemt …) Snart kom det inn to ansatte for å hilse på og ta bilder, og jøss – en av dem var en gammel klassevenninne av meg fra Bårdar! Vi måpte. Klemte hverandre. Hun var heller ikke klar over at det var jeg som skulle besøke Elna.

1622017_386601611484230_32690941_n1609661_386614491482942_200520105_n

Så mange tilfeldigheter og hyggelige, morsomme sammentreff! Utrolig! Det får meg til å tenke at alt har en mening. At alt henger sammen. Og ikke minst: Det var virkelig meningen at jeg skulle leite opp, og finne igjen, Elna. Takk og lov for at jeg forsøkte. Jeg kommer helt klart til å besøke henne igjen! Nå er mobilnummeret hennes lagra!

10082_386601481484243_1922980345_n

Elna og Eldrid
Elna og Eldrid

Foto: Kari Waarum Vierli

Legg igjen en kommentar

Filed under livet, naboer

På leit etter Elna

Foto: akersbakken herborvi.com

Foto: akersbakken herborvi.com

I mange år bodde jeg i en leilighet jeg hadde arvet. Leiligheten hadde vært i min familie i flere tiår, bebodd både av mine besteforeldre og siden en kjær grandonkel.

I oppgangen bodde det flere eldre mennesker. Folk som hadde levd i borettslaget hele sine voksne liv. Flere hadde flyttet inn da OBOS-blokkene ble bygget i 1951. Der hadde de fått, og oppdratt, barn. Der hadde de sett barna flytte ut, blitt pensjonister, fått barnebarn og mistet sine ektefeller. De tilhørte samme generasjon som mine slektninger, og kjente hverandre på naboers vis. Det vil si at de hadde vært på kaffevisitter, slått av en prat foran postkassene, mens de vannet plantene i oppgangsvinduene, deltatt på dugnad, kranglet på generalforsamlingene, og ikke minst truffet på hverandre i den praktiske vaskekjelleren. I vaskekjelleren fantes det i tillegg til svære vaskemaskiner og store utslagsvasker, et gedigent, gammeldags tørkerom, mer moderne tromler, samt en stor og tung klesrulle. Både truser og juleduker ble sveivet flate og fine gjennom den.

Vaskekjelleren ble av de eldre beboerne feid og spylt etter hver bruk, og når man hadde vasketid, ja, da oppholdt man seg i kjelleren hele perioden – dreiv ikke å fløy opp og ned trappene underveis. Det var dessuten mye irritasjon over de unge som ikke forsto hengelåssystemet som avgjorde vasketidene. For ikke å snakke om dem som lurte seg til å vaske om natten, på søndag, eller midt i andres vasketid! Eller dem som lot være å hente tøyet så snart det var tørt!

Jeg var litt redd for disse eldre naboene med det samme jeg flyttet inn. Jeg visste jo hvem de var, og hadde møtt på dem i trappa gjennom hele barndommen. Likevel syntes jeg de skulte mistenksomt på meg. Heldigvis snudde alt da jeg avslørte at jeg var barnebarnet til Ruth og Olav, og niesen til Ole.  Så lenge jeg dessuten klarte å overholde vaskerireglene, hilste høflig og vasket trappa når jeg skulle, ble jeg snart godtatt som en av de ”gode gamle,” som en i nabofamilien.

Årene jeg bodde i oppgangen slo vi ofte av en prat. Jeg tilbød meg å hjelpe, og hadde fast tradisjon med å gi dem juleblomst og komme på kaffeslabras i ny og ne. Da jeg flyttet, var det bare Elna i leiligheten over igjen. Jeg må innrømme at jeg syntes det var både ubehagelig, og trist, å innrømme for henne at vi skulle flytte. På et vis føltes det som et svik.

Elna var enke, men hadde flere barn og barnebarn hun hadde mye kontakt med. Sin beste venninne mistet hun på en felles utenlandstur de var på i regi av en eller annen forening. Tapet av bestevenninnen var tydelig en stor sorg. Forståelig nok. De delte gleder og sorger – hadde rett og slett mye moro sammen etter at begge var blitt enker.

Elna kjente mange i bydelen, og jeg traff henne stadig rundt St. Hanshaugen på full fart til og fra det ene eller det andre, med nylagt hår, iført rød hatt og kåpe. Etter at jeg flyttet, inviterte jeg henne hjem til vår nye, store leilighet, rett rundt hjørnet for den gamle OBOS-treromsen. Jeg fortsatte å treffe på henne på gata, slo en prat i butikken, men besøkene mine ble sjeldnere og sjeldnere. Til slutt gjensto bare den årlige julevisitten med blomsten.

I de siste månedene har jeg vært plaget av en murrende uro og dårlig samvittighet. Både fordi jeg ikke har støtt på Elna i butikken, men også fordi jeg har vært så travelt opptatt med mitt eget liv at jeg rett og slett ikke har besøkt henne. Verken i fjor jul da jeg hadde nyfødt, eller denne jula fordi vi var i Thailand.

I begynnelsen av januar gikk jeg bort til oppgangen og sjekket om navnet hennes fortsatt sto på ringeklokka. Det gjorde det ikke. I forrige uke, på vei forbi, kom det en ung dame med barnevogn ut. Jeg stoppet henne, forklarte situasjonen, og spurte om hun visste hva som hadde skjedd med Elna. Damen forsto først hvem jeg siktet til, men da jeg beskrev Elna og hvilken etasje hun bodde i, sa hun at jo, den gamle damen hadde bodd over dem da de flyttet inn for litt over et år siden, men ganske snart var det blitt stille fra leiligheten. Hun trodde kanskje Elna var flyttet på et hjem, men hun visste ikke. Leiligheten hennes var uansett solgt.

En så livlig dame flyttet på gamlehjem? Jeg kunne liksom ikke se det for meg. Tenkte det var mer Elnas stil å bare bli borte, sannsynligvis på en morsom tur iført den røde hatten. Samtidig syntes jeg det var underlig at hun i så fall ikke var på et hjem i nærheten av der hun alltid har bodd, og at jeg ville ha truffet henne på vandring i nærområdet.

Jeg tenkte mye på Elna i forrige uke. Var lei meg for at jeg hadde vært så opptatt av meg og mitt. I tillegg gikk det opp for meg at Elna var den siste levende forbindelsesleddet til mine avdøde slektninger. Med henne forsvant på et vis en siste St. Hanshaugen-rest av dem også…

På lørdag søkte samboeren min og jeg etter Elna på nett. Jeg hadde vurdert å gjøre det flere dager, men hadde liksom ikke turt … Det skulle faktisk ikke vise seg å være like enkelt som jeg hadde trodd å finne ut om en person lever. Heller ikke gjennom Folkeregisterets sider. Vi fant noen kvinner ved samme navn, men ikke den rette Elna. Men så – endelig: Da jeg tittet gjennom bildene som lå ute på google, fant jeg til slutt et ørlite portrett, i ekstrem lav oppløsning, av en eldre dame som sett med velvillige øyne kunne være min Elna. Hun hadde et mellomnavn jeg ikke gjenkjente, men likevel… Neste tastetrykk førte meg til en uttalelse fra en beboer ved et hjem i utkanten av Oslo. Nå har jeg lagret telefonnummeret og skal i løpet av uka ta mot til meg og ringe hjemmet for å høre om det kan være min gamle nabo, og om hun i så fall er interessert i besøk (hvis de kan gi slik informasjon til meg, da.) I tillegg til at jeg skylder henne både en og to juleblomster, hadde det fra et rent egoistisk ståsted vært veldig, veldig hyggelig å slå av en prat.

Legg igjen en kommentar

Filed under livet

Det skjøre livet

Noen ganger får man en beskjed som får alt til å stoppe opp. Som slår en i bakken og minner en om hvor skjørt livet er. Mange barn og voksne som lever livene sine rundt St. Hanshaugen har i det siste hatt tunge dager. I begynnelsen av forrige uke mottok vi nemlig et dødsbudskap som kom totalt uventet  – et sjokk for oss alle – som satte mange av oss mye mer ut enn man skulle ha trodd. En kjær venn for barna i barnehagen, men også for oss foreldrene som har satt umåtelig stor pris på ham, er brått død.

Dessverre er det ikke så ofte vi forteller menneskene vi har rundt oss hvor takknemlig vi er for å ha dem i livene våre. Heldigvis, nå i ettertid, hadde vi anledning til å formidle det til akkurat denne fine, unge fyren i sommer da han skulle begynne i ny jobb. Sammen med avskjedsgaven fra barna og oss, hold vi en liten tale der vi understreket hvilken utrolig ressurs han var. Hvor takknemlige vi var for å ha hatt ham i livene til barna våre. Hvor stor pris også vi voksne satte på de daglige samtalene med ham om litteratur, sport, reiser og mat, i tillegg til oppdateringene om de små. Vi fortalte ham hvor trygge vi var når barna våre var hos ham. Hvordan vi visste at han på sin stødige, lune, omsorgsfulle måte alltid klarte å rettlede dem, gi dem trøst, selvtillit og glede. At vi egentlig var litt sure på ham for at han skulle forlate oss og bytte jobb, fordi vi ikke ville miste ham. Samtidig som vi selvfølgelig unnet ham å få prøve seg på nye utfordringer, og ønsket ham lykke til.

Nå har han ikke bare forlatt barnehagen og hverdagen vår. Nå er han borte fra verden. Fra livet. Bare få dager etter at vi pratet med ham sist. Vi har naturlig nok snakket mye med barna våre. Om han vi har mistet, om de gode minnene, om hvor heldige vi er som har kjent ham. Vi har printet ut bilder, tegnet, grått, ledd og hatt samtaler om livet og døden.

I en slik situasjon blir det tydelig hva som binder oss mennesker sammen: Folka rundt oss. Dem vi omgir oss med i hverdagen vår. I denne vesle landsbyen i byen, som bydelen vi bor i, føles som. For nå, etter dødsbudskapet, har det vært mye ringing, teksting, trøsting, spørsmålsstilling, facebookgruppemeldinger og påfølgende hyppig mailing der krans, minneord, felles transport til begravelseskirken (som ligger flere timer unna) er avtalt. Mange av dem vi har mailet tett med i løpet av den siste uka, er foreldre til venner av seksåringen, og foreldre til tidligere, eller nåværende, barnehagebarn som vi egentlig ikke kjenner så godt. Denne uka har det vært nettopp disse menneskene, som jeg ofte bare sier hei til, eller kanskje har en ørliten kjapp prat med før vi haster videre, jeg har hatt mest lyst til å prate med. For de har jo det samme nære forholdet til han som er død. Aller helst ville jeg ha invitert dem alle hjem til oss så vi kunne ha tent lys, sett på bilder og minnes sammen.

Vi har mistet en utrolig fin fyr, en kapasitet, en kjær venn for barna våre: min første voksne venn. Det er uendelig trist. Vi håper på å våkne opp til beskjeden om at det er feil. At det slettes ikke stemmer. Dessverre gjør det nok det. Han er ugjenkallelig borte. Men vi glemmer ham aldri. Vi bærer han med oss i tankene og hjertene våre. Både barn og voksne. For alltid.

Dessuten er vi blitt minnet på å sette pris på å få være i live. Det eneste som er fullstendig sikkert, er jo at vi alle skal dø. Likevel klarer få av oss å ta det ordentlig inn. Og kanskje skal vi ikke det heller. Men det vi burde klare, er å være takknemlige. Å leve livene våre fullt ut. Selv midt i hektiske perioder med bæsjebleier, travel jobb og nattevåk. Og ikke minst å være takknemlig for alle de fine folka vi omgir oss med. Huske på å gjenta hvor glade vi er i barna våre, i kjæresten, i foreldre, i søsken og i venner. Uttrykke at vi setter pris på gode naboer, frivillige trenere, fotballmammaer, engasjerte og snille klasseforeldre, hyggelige og dyktige kollegaer, flotte lærere og barnehageansatte. At vi bryr oss om dem. At de tilfører oss noe. At de er viktige for oss. Dem hverdagen vår kretser seg om. Dem vi i bunn og grunn deler livene våre med.

Dette må vi huske å formidle midt i det hektiske kavet mellom henting og bringing til skoler, barnehager og treninger. På vei til butikken, jobbmøter og midt i middagslaging og leksesjekk. Og ikke minst: Vi må si det til dem mens de fremdeles er her. Forrige torsdag møtte vi vår avdøde venn glad og fornøyd i ny jobb, og med spennende reiseplaner. I morgen begraves han.

Legg igjen en kommentar

Filed under livet

HEIA!!!

Noen mennesker irriterer seg grønne over alt og alle. Er misunnelige på andres vellykkede prosjekter, nye utgivelser, fancy jobber, høye lønninger, store stipend, staselige priser, ufortjent publisitet og oppmerksomhet, alt for letttjente penger, for flotte boliger … I det hele tatt alle andres tilsynelatende vellykkede liv. Jeg velger heller å unne og å heie! Ikke at jeg skal framstille meg selv som en som aldri har kjent på stikk av misunnelse eller irritasjon over andres tilsynelatende lett ervervede framgang, men jeg kan med hånda på hjerte si at jeg for mange år siden tok et helt bevisst valg i forhold til disse følelsene.

Kanskje har det med årene jeg gikk fra audition til audition å gjøre. Der ble jeg igjen og igjen veid opp mot kollegaer som både var mine gode venner, og ikke fullt så gode venner – og helt ærlig: folk jeg ikke likte og ikke unnet noe særlig. Folk jeg følte meg flinkere enn, og folk jeg syntes var tusen hakk dyktigere enn meg selv. Noen ganger var det jeg som kom videre og fikk jobben, andre ganger fikk jeg den ikke. Mange ganger satt jeg igjen med en vemmelig klump i magen om at alt var så mye, mye lettere for alle andre … Etter noen år i showbiz, som en naturlig følge av å mislike å gå på audition,  i tillegg til ønsket om mer normalisert jobbtider (dagtid!) på grunn av stadig flere barn, så sluttet jeg å gå på audition (hvis jeg ikke var spesielt invitert). Jeg begynte i stedet å lage mine egne produksjoner der jeg kunne ha rollene og soloene selv, sammen med de håndplukkede personene jeg samarbeidet med. For meg var det et lurt valg. Så mye bedre for selvfølelsen. En så mye bedre jobbhverdag! Med den heldige sideeffekten at jeg slapp å være den evige nummer fire fra høyre med fem replikker …

En sanger jeg vet om, som ikke har den ”rette” utdannelsen, ble likevel fast ansatt ved en tung, klassisk musikkinstitusjon. Hun frontes, får store roller og gjør det samtidig bra i et underholdningsprogram i beste sendetid. Likevel får hun få likes og heiende kommentarer av kollegaer. I hvert fall ikke fra dem som jobber innenfor samme kunstsjanger. Det er tydelig at mange ikke unner henne å få til alt dette. Et tankekors er det da at ungdommer definerer det å ikke kommentere eller gi likes på sosiale medier som mobbing, i form av overseelse  …

Det er ingen tvil om at konkurransen blir stadig hardere, ikke bare for sangere, dansere, skuespillere og musikere, men også mellom barne- og ungdomsbokforfattere. En forlagsredaktør jeg kjenner fikk beskjed av en av sine forfattere om at vedkommende ikke var interessert i å være konsulent, eller lese andres manus, rett og slett fordi han nektet å bruke sin tid, eller kompetanse, på å gjøre andres tekster bedre. Hvorfor i all verden skulle han skape mer konkurranse for seg selv? Hva da med alle redaktørene som selv er forfattere, tenker jeg? Dem er det nemlig ganske mange av. Eller hva med sangere som også arbeider som sangpedagoger? Danserne som holder danseklasser? Skuespillere og musikere som gir timer? Skal de la være å vise triksene til elevene sine? For å hindre at det blir hardere konkurranse? Ønsker vi oss ikke heller gjennomgående høy kvalitet innenfor alle kunstsjangre?

Forfatteryrket er dessuten et ensomt yrke. Mange timer mutt putt foran manus. Det krever ståpåvilje og ikke minst hard jobbing og tålmodighet for å få et manus i havn. Mange forfattere sliter i årevis før de plutselig popper opp i media. For noen kan det virke som de kommer fra ingensteds. Vi glemmer at det ligger mye arbeid bak. Det er få som legger ut sine mørkeste stunder, midt i en uendelig lang kreativ prosess der de (vi!) føler at ingen ting funker, på sosiale medier. Selv om det kanskje egentlig er i disse nedturene at man trenger mest heiing og likes?

Jeg prøver altså å si det, når jeg tenker noe positivt om andre, eller deres prosjekt. Passer på å uttrykke det, så personen virkelig forstår at jeg mener det, når jeg synes noen har gjort/levert/sunget/fått til noe bra. Unne dem fremgang og medvindsdager. Publisitet og stipender. Roller og nominasjoner. Og det er mange av vennene og kollegaene mine som imponerer meg! Virkelig!

Kanskje er det et snev av en egoistisk greie som ligger til grunn: At jeg ikke vil kaste bort verdifull energi på å irritere meg eller å få dårlig magefølelse pga. misunnelse. Livet er fullt av både opp- og nedturer. Alle får sin posjon. Dessuten synes jeg at jeg har gjort det relativt greit selv. Jeg får stå på scenen og synge og spille, jeg får utgitt bøker og jeg blir hele tiden booket til nye oppdrag – jeg kan faktisk leve av å være 100% frilanser. Privat syns jeg også jeg har vært heldig. Og selv om jeg av og til skulle ønske meg medvirkning i større og finere prosjekter, en skikkelig bestselger, en betydelig rolle, mer penger, mer publisitet, villa på solsiden osv., så prøver jeg å fokusere på det jeg har, og det jeg har fått til i stedet for det motsatte. Jeg framdyrker heller godfølelsen ved å hvile i tilfredshet, uten at det betyr at jeg skal stagnere og slutter å strebe etter å oppnå mer. Samt å virkelig glede meg på andres vegne, og ikke minst å heie!

Jeg vet jo at uansett hvor tilsynelatende lett framgang og suksess syns å komme for enkelte, så er ikke det realiteten. Hard jobbing ligger alltid bak! Alltid! Det er itjnå som kjem ta sæ sjøl! HEIA!

Legg igjen en kommentar

Filed under livet

Sliten takknemlighet

Jo da, jeg er sliten. Fordi vi ikke har fått orden på verken legging eller nattesøvn for babyen, har jeg ikke sovet en sammenhengende natt på snart åtte måneder.  Jo da, man skulle trodd vi var proffe på slikt, med fire unger i hus. Men unger er tydeligvis også forskjellige … Jo da, jeg har tidligere ledd hånlig av alle tosker som ender opp med å ha barn liggende sammen med seg i senga. Ja, da, jeg har møtt meg selv i døra, for den lille jenta vår ender hver eneste natt tett i tett med meg midt i dobbeltsenga.

Jo da, det er krevende å være frilanser og alltid måtte være på tilbudssida. Takke ja, forhandle og påta seg oppdrag i frykt for at henvendelsene skal stoppe å komme. Selv i dødstrøtt kaotisk tilstand under mammapermisjon.

Ja da, det er både dyrt og medfølger en del utfordringer å ha dine, mine og våre barn. Fire unger i helt ulik alder, med totalt ulike behov, i hus. Og ja, vi kunne sikkert bodd bedre. Mer praktisk for en stor familie som vår. Hatt mer plass, stiligere designmøbler og kunst på veggen. Hage. Egen veranda. Større rom til alle. Kontor. Kjellerstue hadde også vært supert. Et sted for barna å ha med seg venner uten å sitte oppi oss voksne. Et annet sted for ungdommene å gå i dekning med de etter hvert lange, voksne kroppene sine og de etter hvert lange, store vennene sine enn inne på de bittesmå rommene. Bil kunne vi sikkert også hatt. Det ville nok forenklet logistikken en del å slippe å planlegge alle reiser med barnevogn og slepende på X antall kolli på buss, trikk og tog.

Jo da, jeg skulle gjerne hatt litt alenetid, mer kjærestetid, venninnetid, trent mer og hatt tid med hvert enkelt av barna alene. Jo da, jeg skulle gjerne ha  brukt mindre tid på husarbeid,  hverdagslogistikk, støvsuging, rydding, vasking, klesbretting, innkjøp og matlaging. Hatt mer tid til å tenke ut nye bokmanus, øve, synge og jobbe kreativt. Skrive flere bøker, lage enda flere forestillinger og konserter. Kanskje en film eller et teaterstykke. Kanskje til og med fått en rolle selv! Jo da, selvfølgelig kunne alt det vært fint. Ja da, i og med alle barna vi har fått spredt godt utover i tid, kommer vi til å være småbarnsforeldre i hele vårt voksne liv. Jeg var tjuefem da jeg fikk mitt første barn, og er vel nærmere seksti år når det yngste barnet flytter ut.

Men, jeg har virkelig ikke lyst til å bruke energi på å sutre. Jeg velger heller å fokusere på hvor utrolig privilegert og heldig jeg er. Så takknemlig, og stolt, jeg er over å ha en så stor og fin, og ikke minst frisk, familie. Fantastiske unger som jeg elsker å være sammen med. Ingen kan få meg til å smile, le og få godfølelse som dem. En smart, kjekk og morsom kjæreste har jeg også. Etter ti år, og ja- med sine utfordringer underveis, er det ingen ting som er så koselig som å sitte sent oppe og snakke sammen med han, holde hånda hans eller ligge tett i tett når vi sover. Da glemmer jeg alle småirritasjonene som har vært i løpet av dagen. Verdens beste bror, svigerinner, svoger og ikke minst supre foreldre og steforeldre jeg liker å være sammen med, har jeg også. Dessuten har jeg flotte venner som jeg setter stor pris på, og er utrolig glad i, selv om vi ikke treffes like ofte som jeg egentlig skulle ønske.

Vi er heldige og bor i et sjeldent fantastisk sameie – et paradis for ungene å vokse opp i med kompiser i alle bygningene og trygg, utetumleplass i midten. Et supert sted for oss voksne også, men mange kule, snille naboer som etter hvert også er blitt nære venner. Babycallfester, spontangrilling i bakgården eller i parken, kaffe – eller prosecco på takterrassene. Hverdagsbesøk, middager og barnevakthjelp hjemme i hverandres rot , eller mer staselige, ryddige feiringer i finstasen.

Så utrolig privilegert jeg er som har en jobb jeg trives godt med. Ikke alle oppdrag er like morsomme, men i bunn og grunn (bortsett fra det med jevnlige lønnsslipper) er jeg 100% fornøyd med jobbhverdagen min. Fleksibiliteten. Friheten. Jeg har faktisk mulighet til å sitte hjemme og skrive manus, synge, lage forestillinger og jobbe sammen med talentfulle kollegaer som i tillegg er mine gode venner. Noen dager er selvfølgelig slitsomme. Mye tid går til mailing og organisering. Ikke alle manus får jeg til, og ikke alle prosjekter går i boks, eller er like lystbetonede. Men ofte føles jobben som en morsom lek. En lek jeg skaper selv og der ingen andre legger føringer. Og resultatet tjener jeg faktisk penger på. Fantastisk!

Jo da, jeg er sliten, og enkelte ting i livet kunne kanskje, ideelt sett vært annerledes. Nå er det straks ferie. Egentlig skulle mye vært gjort før den tid, blant annet skulle jeg helst ha fullført et manus, byttet bank, refinansiert lånet og organisert høst-logistikken. Hadde noen spurt meg for noen år siden, hadde jeg garantert sutret litt over alt jeg ikke når. At hverdagen er så hektisk. Over at jeg mange dager føler meg som eneste ansatt i et rengjørings- og logistikkbyrå. Med babygrøt i håret og snørr på skulderen. Over alt jeg må forsake av interesser, venner og egentid. At jeg for eksempel ikke har fått brukt noen av spa-timene jeg ønsket meg, og fikk, både til jul og til førtiårsdagen min i mars. Men jeg har nok forandret meg med årene. Innstillingen er ikke den samme lenger. Det er noe med det å se alt i perspektiv. For nå tenker jeg faktisk annerledes. Helt ærlig! Jeg føler ikke at jeg forsaker noe. I stedet føler jeg meg heldig. Utrolig heldig. Hver eneste kveld når jeg strever med å få lagt minstebarnet, timene går og jeg altså ikke er ute i sommerkvelden, på konsert, sammen med venner, på festival, på besøk, på kafe eller på kino, er det likevel det som er grunnfølelsen. Ikke frustrasjon og fortvilelse. For jeg vet jo at det går over. Engang begynner vesla å sove ordentlig. En gang i fremtiden skal også jeg være uthvilt og få bruke så lang tid jeg vil på å dusje. Og det er jo ikke noe sted  jeg liker bedre å være enn hjemme, sammen med familien min!

Kanskje er det fordi jeg innser at ingenting er for bestandig. At livet er, som for så vidt alle alltid har sagt, men som likevel kan være vanskelig å ta ordentlig inn over seg, det som skjer hver eneste dag. Her og nå. Unger, klesvask, våke- (og kose-) netter, fotballturneringer, snurte fjortisser med vanskelige lekser, trøtt og snørrete førskolegutt med stygg hoste, et tonn av skitne svarte sokker som er umulig å holde fra hverandre og skifting av grisete bæsjebleier i midtgangen på toget uten vaskemuligheter. Og at det faktisk, om noen år, er mange av disse øyeblikkene jeg vil smile når jeg tenker tilbake på og huske som de aller, aller beste. At disse årene, da det syder og koker som verst og man prøver å gjøre karriere, oppdra unger og bygge seg et liv, faktisk var de mest innholdsrike, givende og beste. Og da har jeg ikke tenkt å kaste bort tiden på å sutre.

Hentet fra Dagsavisen 24 mai 2013, foto: Fredrik Bjerknes
Hentet fra Dagsavisen 24 mai 2013, foto: Fredrik Bjerknes

På vei inn i en sikkert hektisk ferie, med sprikende forventninger fra tenåringene, kjæresten, seksåringen, meg selv, babyens behov og forventninger fra folk rundt oss. Uten ordentlig nattesøvn og der pengene forsvinner fra kontoen så fort de er kommet inn, er jeg først og fremst takknemlig. Vanvittig takknemlig! Stolt og glad over gjengen min: Familien min, men også de andre fine folka jeg har rundt meg. Karrieren min. Livet mitt. Kanskje det hjalp litt å runde førr, likevel! 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under familielivet, livet, takknemlighet