Category Archives: vennskap

Solveig? Nei, hu er fløtt!

Fløtt? Jeg så uforstående på Elna.

Ja, gjentok Elna. Hu er FLØTT!

Elna og Eldrid

Elna og Eldrid

Etter at jeg lette, og fant igjen, min 97 år gamle nabo Elna, har jeg besøkt henne jevnlig. Først på et sykehjem vest i byen. Nå er alle beboerne, og ansatte, installert et annet midlertidig sted i påvente av nytt bygg. (Det er snakk om en midlertidighet på et par år. Minst.) At en slik flytteprosess ikke er bare-bare for beboere på et sykehjem, sier seg selv. De har sitt rom med sine svært begrensede eiendeler, sitt hjem, sin hverdag – de lever rett og slett den siste fasen av livet- der, på hjemmet. Antageligvis har det tatt tid å venne seg til å bo et annet sted enn hjemme. Bli kjent med, og stole på, ansatte og andre beboere. Dessuten er det selvfølgelig en ekstremt varierende grad av klarhet, og friskhet. ”Min” Elna har hukommelse som en ungjente, og det er alltid morsomt å prate med henne og høre henne fortelle. Hos Elna er det kroppen den høye alderen har begynt å tære på. Tidligere føyk hun travelt rundt på St. Hanshaugen iført sin røde hatt og kåpe. Nå henger de fineste hattene på veggen, og rullatoren, med mobiltelefonen festet til seg, står alltid rett ved siden av.

Men tilbake til denne Solveig. Det med å være fløtt gjaldt ikke bare henne. En del beboere, eller rettere sagt: pårørende til beboere, fant nemlig andre løsninger for sine. Slik jeg har forstått det var det altså ikke Solveig selv som ville flytte fra sine folk, sine naboer, sine ansatte, sine måltids-og kaffevenninner. Det var barna til Solveig som tok valget. Derfor ble Solveig, og en del andre, søkt over til andre sykehjem på vestkanten.

Var dette for å spare Solveig for to flytt? Eller for å spare seg selv for å måtte kjøre, eller ta t-banen, til østkanten der den midlertidige institusjonen ligger?

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Ryktene sier at Solveig ikke har det så bra på det nye stedet. At hun sitter mye alene på rommet. At hun ikke trives slik hun gjorde. Dette kan jo selvfølgelig forandre seg. Det tar tid å omstille seg. Lære seg å kjenne et nytt sted med nye rutiner og nye fjes. Men hvor lang tid har de egentlig, disse sykehjemsbeboerne?

Ja, Elna og de andre som ble med på den midlertidige flytteprosessen er også kommet til et nytt sted. Et annet hus. Men de har de samme folka rundt seg. Elna har dessuten et mye finere, og større, rom nå, selv om hun må dele bad med naboen. I tillegg har rommet DEN utsikten, som Elna nyter til fulle hver eneste kveld!

Det er selvfølgelgelig lett for meg å si, som ikke er i situasjonen, men jeg må innrømme at jeg stusser. Det handler om verdighet, trygghet, selvrespekt og ikke minst trivsel. Et eldre menneske er ikke en pakke man kan fløtte til et annet lager. For oppbevaringsstedet er hjemmet deres. Der har de naboer, venner, rutiner, tradisjoner, og ansatte de kjenner og stoler på.

Jeg krysser fingrene for at mine barn, hvis jeg får lov til å henge med så lenge, tar hensyn til flere sider av saken enn om det er slitsomt å kjøre, og vanskelig å finne parkeringsplass, i sentrum. Eller at boligen ligger på ”feil side” av byen. Folk sier ofte at barn bør velge sine foreldre med omhu, men vi er jammen meg prisgitt barna våre til slutt også … Jeg bare nevner det.

Legg igjen en kommentar

Filed under alderdom, livet, vennskap