Hei igjen, Lørenskog!

IMG_0612For sjuende året på rad møter jeg alle fjerdeklassingene i Lørenskog. Det er noe fint med å komme tilbake til de samme stedene og de samme skolene. Tryggheten i det. Jeg vet hvordan det blir: At jeg må dra hjemmefra grytidlig disse tre dagene. Hvilke busser jeg skal ta. Jeg kjenner rommene jeg skal være i, vet hvor lærerværelsene er og hvor kaffetrakterne står.

IMG_0613

IMG_0617Og ikke minst, jeg kjenner ruta – distansen og veien mellom skolene. Jeg vet når jeg må bestille taxi for å rekke fram (fra Fjellhamar til Kurland), når jeg drar med meg trillekofferten bortover hovedveien (mellom Finstad og Solheim), for så humpedidump, å klatre opp gjennom skogen, gjennom borettslagene opp skrenten (til Åsen). Jeg blir smilende tatt i mot av de samme rektorene, de sammen resepsjonistene, og møter en del av de samme lærerne.

IMG_0616

Gårsdagens rute. Benterud – Rasta.

Vel, vel, trygghet og trygghet. Det er i så fall bare i øyeblikket. Det er selvfølgelig en av ulempene med jobben min. Jeg aner ikke når det plutselig tar slutt. Når ingen vil gi ut bøkene mine. Når oppdragsgiverne slutter å booke meg til skole- og biblioteksturnéer. Det er like spennende hvert eneste år. Bli det nok jobber? Nok penger? Inntil videre går det bra. Jeg har mer enn nok å gjøre. Så jeg får bare gjøre som alle andre frilansere. Krysse fingrene for at det fortsatt kommer til å fungere et år til. Og enda et. Og enda et.

IMG_0614-1

Stille før hordene kommer …

I dag dukket det opp en tilleggsutfordring. Norge, ass! Vær og føre. Vi glemmer (fortrenger?) hvordan det er fra gang til gang. For i dag var det såpeglatte veier og fortau. Det var bare så vidt jeg klarte å bevege meg. Bambi på isen med trillekofferten.

IMG_0632

Mulig det må bli taxi mellom skolene i dag hvis jeg i det hele tatt skal klare å komme fram … (Hvis det er mulig å få tak i bil.) Slitsomt! Samtidig: Det er litt som å ha hund. Ekstremt kontaktskapende. Både på bussen, på holdeplassen og ute i felten på skøytebane-asfalten. Vi støtter hverandre bortover, hjelper hverandre opp fra grøftekanten, heier og sjekker busstider for hverandre. Sjeldent har jeg prata med så mange ukjente folk før klokka åtte om morgenen. Og unga elsker det: «Så gøy!» Så takk for den opplevelsen, Lørenskog. Det var tross alt en ganske fin start på dagen. Kanskje ses vi igjen til neste år!

IMG_0634-1

Finstad skole før vaktmesteren har strødd.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Innlesningsrush!

Jeg befant meg i Nitro lydstudio med lesebriller, pastiller, store mengder vann og kaffe, og en stabel med leseløver. Cappelen Damm skal nemlig gi ut titlene som lydbøker for nedlastning/mp3, og jeg foretrekker (selvfølgelig!) å lese inn mine egne bøker selv.

IMG_1997

Forrige gang jeg var i studio for å lese inn en tekst, var i fjor med et utdrag fra Charliblogg til Gyldendals lærerbok Nye kontekst 8-10. Før det hadde jeg ikke lest inn lydbok siden Sara vil bli stjerne i 2005. Jeg har sunget i studio, så klart. Men det er faktisk noe ganske annet med sang enn med lesning. Andre utfordringer.

Også ved innlesning av tekst handler det om stemmekvalitet: Rytme, tempo, intonasjon, stil og tone. Men aller mest handler det om:

På hvilket tidspunkt jobber tarmene mest bråkete?

Romler magen mest når den er sulten?

Når kroppen er tørst?

Eller når magen nettopp har fått mat?

IMG_1995

Man stopper hver gang man blar. Ingen knitring fra bokside skal med, så det tar tid å lese inn lydbok. Men det er altså disse uforutsigbare menneskelydene man ellers aldri legger merke til som er det største hinderet …

En skuespiller og dreven innleser jeg pauset med i studio sa at hennes beste triks var lite mat. Faktisk å gå sulten. Gjennom hele dagen. Det hun tilførte var en jevn strøm bittesmå slurker kraftige smoothies. Et annet pro-triks er banan. Mange. I små biter.

For det er utrolig hvilke lyder som slipper igjennom gode micker. Et ørlite sukk fra magen. En liten vridning, eller forflytning, på stolen. Et kjeve-knak eller smatt i det munnen åpnes. En skarp vislende s. Dessuten: Hvordan dra skriket, eller høye stemmer, innover så det ikke peaker? For ikke å snakke om løvblåseren utenfor, heisen eller andre plutselige smell i bygningen.

Til tross for utfordringene. Så koselig det var å lese sine egne historier! Koselig, gøy og lærerikt. En del av tekstene leser jeg jevnlig på skolebesøk. Andre har jeg ikke åpnet på en stund. Det var derfor et hyggelig, maratonaktig gjensyn, og gjenhør, med Sara som vil bli stjerne, Bjørnar og valpen Hjalmar i alle slags situasjoner og mange godskumle grøss.

Hvorfor lærerikt? Jo, for når man leser så mange egne tekster på rad er det lett å legge merke til hvilke ord som går igjen. Hvilke ord som er skrevet ulikt i forskjellige bøker. Hvor lange, eller korte, tekstene egentlig er. (Det er for eksempel ganske stor lengdeforskjell mellom grøsserløvene mine …) Hvilke virkemidler som funker best, hvordan tekstene bygges opp og hvor skummel skummelt bør være.

IMG_1993

Ni leseløver gjorde jeg unna den første dagen. Fredag håper jeg å bli ferdig med de resterende seks, før lang-runden med ungdomsromanen Charliblogg midt i desember.

På fredag blir det mye banan og smoothie. I førjulstida tenkte jeg det kreves annet påfyll. Lurer på hvordan tarmene reagerer på gløgg, mandler, mandarin og appelsin?

Legg igjen en kommentar

Filed under studiojobb

I etterskjelvet av Bieber-sjokket ….

Justin Bieber gikk av scenen i Oslo etter å ha spilt én låt. Antagelig etter at publikum hadde oppført seg ugreit. Jeg er helt enig at det var en vel sterk reaksjon fra ungdomsidolet. Det hadde holdt at han ga jentene tydelig beskjed, eventuelt tok en pause og kom tilbake, så de forsto alvoret. Kanskje var heller ikke vannsølet den egentlige grunnen til at han avbrøt konserten? Samtidig …

Nyheten brakte fram minnene fra en lørdag kveld for tretten år siden. Karianne og jeg sto på scenen som korister til Øystein Sunde på Dizzie Showteater i Oslo. Det var dobbel lørdagskonsert. Vi hadde sikkert spist sushi eller indisk med de andre i pausen, og visste hva som kom … Det lå i lufta. Lukten av pinnekjøtt, ribbe og lutefisk. Det var julebordsesong. Vi hadde ofte fulle hus på Dizzie. Busslast med Sunde-fans ankom hovedstaden for en bedre middag med påfølgende show i Jørg-Fr. Ellertsens teater i Universitetsgata. Lang kø foran inngangsdøra og tjukt med folk, det var vi vant til. Akkurat denne kvelden var stemningen allerede i ferd med å bli elektrisk. Lenge før instrumentene var skrudd på.

IMG_2220

Knerten Kamfjord, Olga Konkova, Knut Hem, Øystein Sunde, Eldrid Johansen, Stein Bull-Hansen og karianne Kjærnes

Damene hadde pyntet seg. De hadde godt med sminke, hårlakk og festblusen på. De lo høyt og var fine i farta. De hadde sikkert gledet seg lenge. Sikret seg billett tidlig på høsten. Sett virkelig fram til å se denne storsjarmerende munnrappe gitarkunstneren med band på scenen. De hadde benkret seg (tenk så heldige å få billetter på første rad!) Men de var så oppspilte (og opp-drukket) at de hadde lagt igjen manerene hjemme. Ølglassene, vesker og mobil plasserte de på scenekanten, like foran våre føtter og midt blant kabler, instrumenter og kostbart utstyr. Showet startet. Øystein var i gang med vitser og låter. Damene frydet seg. De lo og pekte. Kommenterte oss som sto mindre enn en meter fra dem med skrålende øl-stemmer. Stemmene skar gjennom musikken. Selv om vi spilte høyt. Veldig forstyrrende. Sikkert for de andre salen, og ikke minst for oss som hadde en jobb å gjøre på scenen. Rett foran dem. Dessuten var det helt klart farer for søl. På oss, og ikke minst elektronikken.

Lenge prøvde vi å overse og overhøre dem. Både Knerten. Stein, Knut, Olga, Karianne, Øystein og jeg. Men de ga seg ikke. De fortsatte å skåle. Dunket ølglassene tilbake på scenekanten. Stemmevolumene økte. Etter en stund slapp Øystein gitaren. Han henvendte seg direkte til damene på første rad: Dere er klar over at dere ikke sitter hjemme og ser på TV, men at vi er levende mennesker her foran dere? Vi er under en meter unna og får med oss alt dere sier. Det er veldig forstyrrende. Dessuten er ikke scenen en bardisk. Vær så snill å oppfør dere!

Damene gapte. Men snurpet igjen smellene. Voldsomt fornærmet. Her hadde de kommet hele den lange veien for å kose seg på show, hadde betalt masse penger og gledet seg i ukesvis. Også var dette det de fikk igjen?! Resten av konserten stirret de rasende på oss. Ikke et smil. De var garantert ikke med på applausen.

Justin avbrøt, Øystein fortsatte. Jeg syns nok at Øystein tok et riktigere valg. Men når det er sagt så mener jeg at folk må klare å oppføre seg. Skjønne at selv om man har gledet seg, lengtet og ventet og er sprekkfull av forventning, så gir det ikke carte blanche. Det er ikke russetid. Alt er ikke lov. Vanlige regler for oppførsel og høflighet gjelder! Også på konsert med idolet.

Foto: youtube/Always there

Foto: youtube/Always there

De skrålende øl-glassdamene på første rad ble snurte. De snakket sikkert ikke varmt om konserten i etterkant. Kanskje droppet de julebord på Dizzie året etter. Men de slapp unna hetsing på sosiale medier. Det er jeg faktisk ganske bekymret for. Man skal ikke kimse av kraften og langtidseffekten hatske kommentarer fra rasende beliebers verden over kan ha på unge fans. Våre damer slapp unna med å bli ettertrykkelig satt på plass av helten. Der og da …

Legg igjen en kommentar

Filed under Øystein Sunde, frilansliv, Justin Bieber, konsertoppførsel

Min tjuende bokutgivelse: Skiløperen!

Nå er den her! Skiløperen. Min tredje barnebok denne høsten. Min sjette grøsserløve. Min sekstende lettlest-tittel, og min tjuende utgivelse! Hæla i taket, konfetti og ballonger. Det er mye å feire!

IMG_0476

Denne gangen er det vinter, mørket og ski som danner bakteppet for den god-skumle historien. Perfekt at boka kommer nå, på tampen av oktober. Høsten er flere steder på hell, og mange gleder seg til vinter, snø og skiføre. Dessuten er det flaks for meg at Skiløperen kom midt i en travel skoleturné-periode. Da har jeg nemlig mange hundre unger å feire boka med! Hver eneste dag.

(null)

Mens vi gleder oss til snø og skiføre. Eller ikke …

Denne uka har jeg fortalt at Skiløperen er ventet når som helst, og lest fra utskrifts-utgaven av teksten.

IMG_0460

I dag, på Lunner skole, ble det premiere-stemning med sløyfe-pyntet bok, Marius-genser, votter, lue, prosesjon, melodika-fanfare, snor-klipping og offisiell åpning av boka.

IMG_3102

Takk til elevene i 2a og 2b som var med på oppstuss og engasjert feiring!

IMG_0479

Jens liker ikke å gå på ski. I hvert fall ikke alene og i mørket. I en bratt bakke mister han kontrollen og besvimer under et tre. Heldigvis dukker det opp en som vekker ham og hjelper ham hjem. En som gjør skiturene morsommere! Men hvem er det egentlig han er sammen med i skogen?

 Skiløperen er tøft illustrert av Marie Lyshol.

Legg igjen en kommentar

Filed under åpning av boka!, Jubileum, skoleturné

Endelig passer forfatterbildet!

 

Foto: June Witzøe

Foto: June Witzøe

IMG_0314I morgens holdt jeg endelig Julevalp i hendene. Det er noe med å møte boka si for første gang. Sånn helt på ordentlig. Som bok. Ikke som papirmanus: En slapp utskriftsbunke fra printeren hjemme. Men som tekst designet mellom to permer. Med tøft omslag. Kule og søte illustrasjoner.

Julevalp er den sjette boka om Bjørnar og valpen Hjalmar. Alle bøkene er illustrert av superflinke Eivind Gulliksen.

De som kjenner meg, vet at jeg har juksa litt når det gjelder disse fortellingene. Jeg har nemlig brukt min ekte lillebror Bjørnar, og den ekte valpen vi en gang fikk, som utgangspunkt for mye av det som skjer. Og så har jeg gjort det som er aller morsomst med å være forfatter: Jeg har fantasert, overdrevet og løyet.

Bjørnar og Hjalmar på slutten av 1980-tallet.

Bjørnar og Hjalmar på slutten av 1980-tallet.

Den ekte Hjalmar som ungdomshund.

Den ekte Hjalmar som ungdomshund.

Ingen av scenene i Julevalp skjedde på ordentlig hjemme i leiligheten vår på Grünerløkka på 1980-tallet. Men det kunne ha skjedd … Vår Hjalmar var, som Hjalmar i boka, også en litt usikker og annerledes ungdomshund en periode. Da vokste han ujevnt. Hadde for eksempel veldig lang nese i forhold til kroppen. Kviser under magen. Var litt mer sjenert og rar enn han pleide. En pubertetshund, rett og slett.

I tillegg til å være en historie om en valp som går fra å være liten, snill, flink og ikke minst veloppdragen til en keitete og smånervøs ungdomsvalp, gir Julevalp en stemning av desember, snø, Lucia, juletre og … Nei, mer kan jeg ikke røpe. Les heller boka! Julevalp. Endelig, og i god tid før jul, er den her. De som er interessert rekker fint å kjøpe, pakke den pent inn og dytte den under juletreet. Pass bare på at ikke gavene ligger ubevoktet hvis dere har en ungdomsvalp i hus. En sånn en kan man nemlig ikke stole på … 😉

JULEVALP!

JULEVALP!

Legg igjen en kommentar

Filed under boka mi, Forfatterliv

Brakkebibliotek og (fugle)bokhus!

Skogen var tett. Jeg hadde kjørt lenge. GPS ´en fortalte at jeg nærmet meg målet. En av Kongsvingers utkantskoler: Finnskogen Montessoriskole i Lundersæter. Jeg parkerte og bega meg opp mot skolebygningen. Bråstoppet halvveis.

Jeg satt fra meg sekken og bagen. Gikk nærmere. Forsøkte å åpne døra. Stengt. Kristin Mæsøy, lærer og daglig leder, hadde sett meg fra vinduet og kom løpende ut med nøkkel.

Fantastisk! utbrøt jeg og ga henne spontant en klem.

IMG_0161 2

Hun forklarte: Skolen trengte mer plass, og i påvente av utbygning hadde hun kommet på den geniale tanken å leie en brakke. På månedsbasis. Inntil utbygningen var et faktum. Brakka skulle ikke huse elever. Nei, brakka skulle være skolens bibliotek!

IMG_0162

”Nøkkelringen” er snekret av vaktmesteren. Så stor at den er umulig å stappe i lommen, miste i gresset eller glemme igjen i hylla.

IMG_0154

Her er det plass til alle skolens bøker:

IMG_0153

Neste geniale bokpåfunn hang like ved inngangsdøra: Bokhuset.

IMG_0165

IMG_0156Dette vesle huset nyter alle bygdefolk godt av. Når som helst. Døra er aldri låst. Man tar med seg en bok man er lei, stempler den, og bytter den inn i boka man vil ha fra samlingen i huset. Et samarbeidsprosjekt mellom Kongsvinger bibliotek, innsatte ved Kongsvinger fengsel som har snekret og skoleelevene som har dekorert. (Slike bokhus finnes både i Brandval, Austmarka og Lundersæter)

I tillegg: Samtlige av mine bøker var bestilt, og kjøpt, i anledning forfatterbesøket!

IMG_0159

Wow! For et sted! Jeg er så imponert over de fantastiske løsninger man kan finne dersom man er villig til å tenke litt utenfor boksen (les: innafor brakka;-))

Eksempel til etterfølgelse: Brakkebibliotek!

Eksempel til etterfølgelse: Brakkebibliotek!

Legg igjen en kommentar

Filed under bibliotek, bokhus, Forfatterliv, skoleturné

Boktittel snappet!

Skjermbilde 2015-05-19 kl. 17.52.01Tittelen var genial! For en gangs skyld var jeg aldri i tvil. Boka, som skulle utgis av ferske Ena forlag, har vært klar lenge. Supertøft illustrert av dyktige Andreas Iversen. Derfor var det utrolig irriterende å oppdage at en annen bok utkom noen måneder før med min tittel.

Først prøvde jeg å overse fakta. Lukket øynene. Tenkte at vel, vel, det løser seg sikkert. Jeg kjøpte samme-tittel-boka, leste den, og beroliget meg selv med dette var en helt annen type bok i en helt annen stil. Dessuten var Sceneskrekk bare en undertittel. Selve serien heter Verdens kuleste gjeng. Joda, Maja Lunde har skrevet en morsom og fin bok. All ære, og heia henne for det. Men hvorfor snappe min tittel?!

Selvfølgelig kunne ikke hun vite at jeg hadde en bok på gang som het nøyaktig det samme. Likevel føltes det som om hun hadde vært en svipptur innom hjernen min og spionert. Særlig fordi hennes bok kunne hett så utrolig mye annet som hadde funket vel så godt.

9788248916154-2

Til slutt innså vi jo at dette kom til å bli kluss. Skikkelig kluss i alle katalogisering, biblioteks- og kjøpssystem. To barnebøker utkommet samme år ved samme navn. Jeg var desperat. Prøvde å forandre tittelen uten å egentlig gjøre det. Sceneskrekk med tegn, for eksempel utrop: Sceneskrekk! Med spørsmål: Sceneskrekk? Eller med store bokstaver: SCENESKREKK. Med –en endelse: Sceneskrekken. Store bokstaver med utropstegn: SCENESKREKK! Byttet ordene og plasserte en ørliten preposisjon i mellom: Skrekk på scenen. Men, nei, det måtte gå som det gikk. Tittelen måtte endres. Snufs.

Skjermbilde 2015-05-20 kl. 16.20.45Jeg ønsket å beholde den dobbelte betydningen: Noe med å tvile på seg selv, prestasjonsangst, kombinert med noe med et spøkelse … Derfor ble det … (trommevirvel!): SCENEGRØSS. Uten tegn eller preposisjon. Med stor bokstaver. Enkelt og greit: SCENEGRØSS. Fint det også, og i grunn ganske beskrivende for hva boka handler om. Dessuten et litt annerledes ord. Så nå driver jeg og venner meg til saken. Scenegrøss, Scenegrøss, SCENEGRØSS. Selv om det er litt vanskelig når babyen har hett noe annet i over ett år …

Vel, vel. Sånn ble det. Grattis, Maja Lunde, du slo meg med Scenesskrekken rett før målstreken;-)

IMG_2671

Legg igjen en kommentar

Filed under boktittel

Den uslepne diamanten på Ila ungdomsskole

For sjette året på rad jobber jeg som instruktør for niendeklasseforestillingen ved Ila ungdomsskole, avd. Nordpolen. I fjor satt vi opp en versjon av Hakkebakkeskogen. Årene før Løvenes konge, Snøhvit, Grease og Peter Pan. I år er det Aladdin – den uslepne diamant vi jobber med.

Manusgruppa begynte å skrive i januar, og de har fått jevnlige besøk av meg i tillegg til hjelp fra lærerne. I litt over to uker på tampen av semesteret legges alt vanlig skolearbeid vekk. I denne perioden opprettes det band, skuespiller- og dansegrupper. Det produseres egendesignede kostymer. Elevene snekrer, sprayer og maler kulisser. De bloggoppdaterer, skriver program, fotograferer, tegner, lager plakater, billetter og baker kaker til salg før forestillingen. Det lages videoinnslag. Spilles inn lyder. Noen holder kontroll på lyd og lys. Det er utrolig mange småting å holde styr på, og mange får virkelig prøvd seg.

IMG_9320-1Som på kostymegruppa i år: Dit kom ungdommer som aldri tidligere har holdt i et strykejern. Som de første dagene verken kunne tre en symaskin, langt mindre sy. Nå får de et tøystykket, klipper, legger opp og syr ikke bare sjal, men vester, kjole, turbaner osv. Arbeid som læreren gledesstrålende forteller SELVSAGT gjør dem mye bedre rustet til å klare oppgavene i kunst og håndverk neste år. For ikke snakke om å designe og sy senere i livet. De har rett og slett tilegnet seg en helt ny kompetanse. Og blitt trygge. Fordi de har fordypet seg over så mange dager. Det er vidunderlig å se elevene gjøre noe annet enn vanlig, og vise helt andre sider, sier lærerne.

Trinnet blir blandet. Nye vennskapsbånd oppstår. Folk jobber tett med medelever de aldri tidligere har snakket med. De blir utfordret, fortviler og mestrer. Mange blomstrer, overrasker seg selv og omgivelsene. De støtter og backer hverandre. Resultatet (uansett hvor kaotisk det alltid virker dagen før premieren) blir alltid nydelig og proft. Og det blir veldig tydelig at alle som bidrar er viktige. Hver scenearbeider, hver sminkør, hver blomstermaker. At dette får de til fordi de jobber SAMMEN. Det er nesten magisk!

IMG_9408

Talent man ikke ante noen ting om blir avdekket, og HVER ENESTE GANG stråler uventede stjerner både bak, og på, scenen. Det hørte mer med til regelen, enn til unntaket, at minst en av dem som tilhører trinnets utfordringer får en betydelig oppgave, kommer presis, jobbet fokusert og lærere feller tårer under premieren.

Selvfølgelig er det alltid noen utskudd. Et knippe elever som ikke fungerer like bra. Også under slike prosjekt. Men det er de samme som trenger tett oppfølging i en ordinær skolehverdag. For resten av trinnet er ukene en gave. Et vanvittig godt samholds- og samarbeidsgrunnlag for tiendeklasse er lagt.

IMG_9417Som når kontaktlærer måper når jeg forteller hvem jeg har plukke ut til spesielt tiltrodde oppgaver. Når en av gutta i bandet synger så jentene griner. Når jeg spør en elev:” Kan du lede dette, for deg stoler jeg på,” og får svaret: ”Det har aldri noen sagt til meg før.” Når vi har jobbet i mange timer, skoleklokka ringer og de ber: ”Kan vi ikke ta scenen en gang til?” Jo, da vet jeg at jeg er på rett plass, og at vi har fått til noe. Noe helt unikt.

IMG_9410

Jeg blir oppriktig glad i ungdommene. Jeg investerer alt av energi og kreativ hjernekapasitet sammen med de engasjerte, inkluderende lærerne. Det føles alltid tomt etter forestillingsukene på Ila …

Nå har jeg fått beskjed om at Aladdin kan blir den aller siste oppsetningen. Neste år flytter ungdomstrinnet til Fagerborg. I tillegg til at forholdene blir større, er den nye ledelsen i tvil om hvor faglig fundert arbeidet disse ukene er. Jeg håper de ombestemmer seg når de ser kveldens premiere! Jeg er nemlig overbevist om at disse intense jobbuker ikke bare er et minne for livet, men at de er viktige på så ufattelig mange områder. Både innenfor, og utenfor, læreplanen.

Jeg håper virkelig ikke vi pakker vekk myggene og kostymekassene for alltid når vi rydder sammen etter siste forestilling i morgen. Det ville være et  tap for fremtidige niendeklassinger på St. Hanshaugen. Ikke fjern diamanten på Ila!

images-18

Legg igjen en kommentar

Filed under fine ungdommer, frilanslivet, instruktørjobb, skoleforestilling

Barnekultur og honorar

Hujedamej-jentene har laget en ny produksjon i forbindelse med feiringen av Pippis 70årsdag. Vi har funnet historier, pugget, arrangert og øvd inn nye låter hentet fra Pippi-repertoaret. Konsertforestillingen ble vist første gang på Bok og Bolle i Cappelen Damms lokaler lørdag 30. mai for stappfullt hus.

DSC_0532

Ryktene har gått, og vi har fått mange henvendelser fra bibliotek, kulturhus og litteraturhus. Mange ønsker å feire verdens sprekeste 70åring i løpet av året. Men ingen nye jobber er så langt booket.

Bookingen strander når spørsmål om honorar kommer opp. Nå er ikke vi griske. Vi ber om Musikernes fellesorganisasjons anbefalte minstetakst for denne typen spillejobber.

Men det blir nei, og beskjed om vi er alt for dyre. At vårt honorarkrav strekker seg langt utover det som var tenkt. Uansett scene. Hver eneste gang.

Hm … Jeg tviler på at de har problemer med å betale Ingebjørg Bratland med band eller Jo Nesbø. Honorarene deres er nok heller ikke minstetakst …

Jeg skjønner naturligvis at det er snakk om tilbud og etterspørsel. Dessuten er det annen betalingsvilje når det er opplegg for voksne. Når det gjelder barn er det annerledes. Kanskje med unntak av den ene gangen før jul foreldre, eller besteforeldre, tar med ungene på Plutti Plutti Pott, Nøtteknekkeren eller en forestilling på Nationaltheatret.

Men hvorfor skal barnekultur utenfor de aller største scenene nedprioriteres? Er ikke barn et like viktig publikum? De fremtidige voksne kulturbrukerne? Og hvorfor skal vi utøvere som jobber frilans med barnekultur honoreres så lavt?

17400_10152735964561862_5610454531718633372_nVi trekker fulle hus. Da vi spilte Hujedamej på Litteraturhuset i Oslo var køen lang. Mange ble avvist i døra på grunn av manglende plass. Og ja, vi liker det vi holder på med. Men at vi skal presses til å takke ja til honorar langt under minstetakst føles verken rettferdig eller riktig.

Det er hyggelig at de fleste barnearrangement er gratis. Men tenk over hvem som faktisk spanderer opplevelsen? Arrangøren, eller de som står på scenen?

Jeg tror vi foreldre er villig til å betale litt i døra, og dermed både støtte opp under gode barneoppsetninger, samt sikre at artistene på scenen blir anstendig betalt. Er ikke dette det samme som å være bevisst at klærne vi kjøper ikke sys av folk som tjener uanstendig lite? Eller at vi ønsker å bruke noen kroner ekstra på sunn og kortreist mat?

Jeg forestår at for eksempel bibliotek har lave budsjetter å rutte med, og at arrangementene der bør være gratis. Men kultur – og litteraturhus?

Jeg vil gjerne komme med en oppfordring til arrangører om å søke prosjektstøtte så de kan honorere skikkelig. Dessuten at de gjør seg kjent med hva som er minstehonoraret i 2015, og dropper setningen: ”Som du sikkert skjønner, er dette lavbudsjett.” Ja, da. Katta til naboen kan sikkert gjøre jobben gratis, men er det virkelig det de vil?

Nå lurer vi selvfølgelig på om de som mener vi er for dyre får andre profesjonelle utøvere til å stille. Flere jobber med vår ferdigstilte Pippi-produksjon blir det tydeligvis ikke …

(For ordens skyld: Vi fikk honoraret vi ba om på Bok og bolle.)

Legg igjen en kommentar

Filed under økonomi, barnekultur og honorar, Pippi70

Pippi 70 år!

Hvem kunne vel gjette at vesle Karins mas på sengekanten skulle resultere i dette?

Trøtt av kravet om at hun stadig skulle finne på nye, underholdende historier, spurte mamma Astrid: ”Men hva vil du jeg skal fortelle om?” «Om Pippi Langstrømpe!” svarte sjuåringen. Og da ble det slik.

Skjermbilde 2015-05-26 kl. 20.29.54Mamma Astrid Lindgren fortalte og fortalte, skrev historiene ned og ga manus i 10-årsgave til datteren i 1945. Senere den høsten ble det bok.

Lørdag 30 mai blir det fødselsdagskalas for Pippi kl. 13 i Akersgata 47/49. I tillegg til boller og fest, skal vi Hujedamej-jentene (Karianne, Camilla og jeg) fortelle, synge og spille.

Alle er hjertelig velkomne til å delta i 70-årsfeiringen av verdens modigste, sterkeste, underlige, mest godhjertede, rødhårige flettejente – vår alles kjære Pippilotta Viktualia Rullgardina Krusmynta Efraimsdatter Langstrømpe!

Og til alle verdens barn: Aldri slutt å mase om å få høre gode historier på sengekanten! Vi vil nødig gå glipp av folk som Pippi …

Legg igjen en kommentar

Filed under Astrid Lindgren, Pippi