Bokhai

229284_153596784706950_5062030_nKopervik bibliotek, Karmøy, inviterer i kveld unge lesere som har lest minst 30 bøker til en gedigen bokfest.

Det blir diplomer, t-skjorter, premier, fruktspyd og juice og møte med en ekte forfatter (meg).

For å bli en bokhai må man gå i 3.-7. Klasse, og ha lest minst 30 bøker i løpet av de siste fire månedene. Den som har lest aller flest sider får ekstra oppmerksomhet og premie!

Jeg digger slike leselystaksjoner! Syns det er helt topp at så mange bibliotek i Norge tar seg bryet med å arrangere, og ser at aksjonene virker. Det vrimler av unger i biblioteksfilialene, og interessen for å melde seg på er stor. Dessuten er det alltid stas å få lov til å være selve forfatterpremien. Jeg skulle i grunn ha pakket meg selv fint inn og bundet en stor rød sløyfe rundt magen. 🙂

tvrejser_fodboldrejser_fodboldture_gave

Legg igjen en kommentar

Filed under Forfatterliv, leselystaksjon

«Bjørnar og Gro har katt,» Eldrid Johansen 8 år

Rart med det. Noen ting er liksom forutbestemt …

Som da jeg kom over en morken kasse med skatter fra barndommen. Kassen har stått trygt på låven på familegården ”landet” i over tretti år. (Vel, vel – trygt og trygt … Mye regn og vind har føket igjennom veggplankene, mang en svale har bodd under mønet og gjort fra seg inni låven og på kassene).

Uansett: Denne boka, som jeg selv har skrevet og illustrert (IIIK!), dukket opp.

IMG_0421

Jeg kunne overhode ikke huske å ha skrevet dette. Spent bladde jeg opp og leste innholdsfortegnelsen.

IMG_0422

Hæ? Bjørnar og Gro har katt? Måpende leste jeg første historie.

IMG_0423

FNIIS! Så ble det ingen katt jeg skrev om, men en hund. Jeg har utgitt fem, snart seks, barnebøker om Bjørnar og valpen Hjalmar der Bjørnars venninne Gro opptrer i enkelte av titlene. Heldigvis er det ikke jeg selv, men Eivind Gulliksen, som har illustrert de utgitte bøkene!

IMG_0424

I teksten bryter mange av mine egne regler for kreativ skriving. Skrekk og gru! Men også: Heldigvis, og hipp hurra! Det betyr jo at jeg har lært noe, og forbedret meg i løpet av årene, selv om tematikken er skremmende, eller latterlig, lik … Selvfølgelig fordi jeg benytter meg at et av hovedtipsene, selve ur-forfatterhemmeligheten, som jeg ofte avslører når jeg er på skolebesøk: Skriv om noe du er interessert i eller kan noe om! Så derfor. Både da og nå: Bjørnar, Hjalmar og Gro 😉

valp-og-bjørnis-ekte-e1331493893697

Lillebror Bjørnar og Hjalmar på 1980-tallet

Legg igjen en kommentar

Filed under Forfatterliv, lettlest, skriving og livet

Det har jeg aldri prøvd, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare (Pippi)

Min jobb er mildt sagt veldig variert. Jeg har alltid mye forskjellig på gang. Konserter, forestillinger, undervisning og boktekster. Sjelden er to dager, eller to oppdrag, like.

Denne gangen var bestillingen:

2000x2000Emil%2Blite%2Bkvadrat_150x161Lag et fortellerverksted og skrivekurs med Astrid Lindgren som tema. Alle fjerdeklassingene i Tysfjord kommune i Nordland (27 stykker) skal samles på Drag skole til en 4 timer lang økt der de skal bli kjent med forfatteren Astrid Lindgren og karakterene hun skapte gjennom historier og sanger. I tillegg ønskes skrivetips: Hvordan skrive en historie så den blir morsom og spennende?

Joda, jeg kan en del om begge deler. Både om å skrive for, og med, barn, og ganske mye om Astrid Lindgren. Hujedamej-forestillingen har vi turnert med i mange år, vi lagde en spesialtilpasset vri i forbindelse med Emils 75 årsdag, og holder på med en til Pippi sin 70 årsdag som skal feires senere i vår.

Dessuten har jeg en del Astrid Lindgren-kompetanse i bunn. Jeg, som veldig mange andre, har grått meg gjennom Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Ledd av Pippi, Emil og Karlson på taket og beundret Madikken og Ronja. Både i bok, film og på teater. Nå har jeg i tillegg sett dokumentaren ”Astrid” og lest meg enda mer opp. For jeg liker å være forberedt. Godt forberedt.

Per Pusling, barna i Bakkebygrenda og Lotta fra Bråkmakergata. Rasmus på Loffen, Mesterdetektiv Blomkvist og Koste-Kari. Det er så mange vidunderlige karakterer og historier å ta av!

Astrid Lindgren skrev om sterke jenter og ensomme gutter. En magisk blanding av det realistiske og det fantastiske. Det handler om sorg, glede, sykdom, død, kjærlighet og ekte vennskap. Om dyr og mennesker. Det gode og det onde. Fantasivenner. Eller er de egentlig det? Uansett utfordring: fattigdom, ensomhet og alle slags nedturer og sorger som hører med i et liv: Med kjærlighet og vennskap klarer ”barna” til Astrid Lindgren seg. Alltid! Ofte ved hjelp av en god porsjon vill fantasi, omsorg for, og fra, sine utvalgte kjære og masse humor. Onde tyranner, drager, villvetter, slemme voksne og fryktelige riddere – alt kan bekjempes. Alt kan beseires. Også kjedsomhet. For Astrid Lindgrens barn er mye alene, det vil si uten voksne. I en tid uten skjerm og internett.IMG_9047

Det er noe med Astrid Lindgrens historier. De virker. Fortsatt. Jeg tror noe av hemmeligheten er at hun behandlet alle barns følelser, innfall og opplevelser med den dypeste respekt og tok dem fullstendig på alvor. Hun levde seg inn, møtte barna på deres nivå, og berører dermed også barnet i oss alle. Om det var en forfatter jeg virkelig skulle ønske jeg hadde møtt, så er det Astrid Lindgren. For en inspirasjon og et forbilde!

IMG_9054Så her sitter jeg, da. Alene, på slitne Hamarøy Hotel, etter en flytur til Bodø og en tre timer lang kjøretur til Innhavet. Kofferten er fylt med bøker, utvalgte tekstbiter, sangtekster, noter og melodika. Jeg har powerpoint på macén, notater, rosiner og småting som kan brukes i kreative skiveøvelser.

I morgen formiddag skal jeg fore ungene med vidunderlige historier og sanger. Jeg gruer meg litt, for jeg vet jo ikke hvordan det kommer til å bli. Hva de kan, om opplegget i det hele tatt funker og hva vi rekker. Nå er heller ikke morgendagens utfordring så veldig farlig, men likevel: En del ting må man bare gjøre, hvis ikke er man ikke et menneske, bare en liten lort. (Jonatan Løvehjerte.)


IMG_9043-1

Legg igjen en kommentar

Filed under Astrid Lindgren, fortellerverksted, frilansliv, skrivekurs

Nye dks-satser i Akershus!

bokdag-hoberg-02Det er vel ingen hemmelighet at det er få som kan leve av å skrive barne- og ungdomsbøker. Boksalg går ned, royalties-utbetalingene er sjeldent høye, og få mottar stipend. Forfatteryrket, derimot, med alt som hører med, det kan man (så vidt) leve av. Jeg selv sper på med musiker-yrket, og er sjeleglad for at jeg har flere økonomisk vaklende kunstnerbein å stå på.

I mange år har hovedinntekten min kommet fra skolebesøk og skolesekk-turnéer. Dette året har vært travelt. For neste skoleår er kalenderen allerede smekkfull. Det er fint å møte leserne, jeg liker formidlingsbiten og elsker å se at jeg klarer å inspirere unger til økt lese- og skriveglede. Digger at de hvisker: ”Den nye drømmejobben min er å bli forfatter!” og ber om autograf når jeg går. Men, alle turnéene og skolebesøkene gjør jo at jeg får stadig mindre tid til å faktisk skrive, og jeg er ganske kjørt etter en dag med opplegg for haugevis av ukjente barn.

Dessuten: Jeg tjente mye mer på turnering for noen år siden, før skolesekk-satsen ble jevnet ut for alle kunstnergrupper. Selvfølgelig er det fint at det ikke er urettferdighet i systemet, men det føltes bittert å gå ned nesten 50% i inntekt. Hvorfor ble ikke heller de andre kunstnergruppene løftet opp til vårt, forfatternes, nivå? Den gangen ble det sendt ut strenge skriv om de plutselige, nyinnførte, lave satsene, med beskjed om at de ikke var forhandlingsbare. Dette var noe vi bare måtte godta, vi måtte være solidariske, men vi skulle vite at foreningene kjempet for bedre vilkår og høyere honorarer.

norske-kroner-300x264Snill jente som jeg er, beit jeg misnøyen i meg, og jobbet på. Selv om jeg for enkelte oppdrag jeg tidligere hadde fått en god slump penger for, plutselig måtte gjennomføre for 40% mindre i lønn. Jeg booket flere og flere turnéer for å klare meg økonomisk. I ettertid har jeg fått vite at enkelte forfattere IKKE godtok de dumpede 2012-satsen, og fortsatte å krever mer for skolebesøk og turnéer. Så rettferdighet, likhet og solidaritet ble det visst ikke likevel. Noen av oss jobbet mer, og mer, og mer, og mer. Mens andre … Skulle ønske jeg hadde visst det hele tiden. Og at oppdragsiverne ikke gjorde forskjell på oss. Men sånn er det jo: De som skriker høyest, får mest. De som tjener mest, kan jobbe minst (med den utøvende formidlingsbiten). De som jobber minst utøvende, får skrevet mest. De som får skrevet mest, får utgitt flest bøker. De som får utgitt flest bøker, får stipend. Vel, vel.

Uansett: I går tikket den glade beskjeden inn om at Akershus, som det første fylket, har gått inn for høyere dks-satser.

«Som største fylke i skolesekkordningen har Akershus ført forhandlinger med Kunstnernettverket, som består av fagfeltene scenekunst, film, litteratur, visuell kunst og musikk. Det er ventet at flere fylker i DKS-nettverket vil følge opp avtalen, men dette krever likevel at Kunstnernettverket fremforhandler individuelle avtaler med hvert fylke … Den viktigste endringen i avtalen er at kunstnerne sikres økte honorarer og bedre betingelser for reisedager. Honorarene har stått uendret siden 2012, og var nå modne for reforhandling i den reviderte avtalen skal gjelde fra 1. august 2015, med endring av lønns- og honorarsatsene også fra 1. januar 2016.» (Hentet fra dksakershus.no)

Økningen blir på 5% i første runde (fra 1. august): 2.730 per dag (lønn) og 3. 508 per dag (næring). Ved neste oppjustering (1. januar 2016) blir satsene 2. 894 (lønn) og 3. 718 (næring). Til sammen et løft på nesten 11 %. I tillegg skal utøver endelig godtgjøres med inntil 75% av taksten når man må reise, og overnatte, dagen før formidlingsdagen.

For meg er det ikke overraskende at nettopp Akershus er de første til å inngå en bedre avtale for sine utøvere. Av alle fylker jeg har turnert i, er Akershus et av de bedre. Der er alltid alt på stell! De er enkle å forholde seg til, og ikke minst: De legger opp dagene godt, og gjennomtenkt, for sine turnerende utøvere.

  • Det er sjeldent mer enn to gjennomføringer per dag, i motsetning til rå-kjør i andre fylker.
  • Første oppdrag er gjerne lagt til et tidspunkt som gjør det mulig å hjelpe til med morgen-logistikken hjemme før man reiser avgårde (for meg som bor i Oslo og har små barn).
  • Man får alltid noen timers ekstra betalt for forberedelse. Rett og rimelig, for hver gang er det oppfriskning som må gjøres, nye bøker som må bakes inn i opplegget og små vrier og tilpasninger i forhold til hvor man skal, og hvem man skal møte. I tillegg tar det mye tid å kontakte hver eneste skole på forhånd.
  • De arrangerer julebord og seminarer med faglig påfyll der vi utøverne kan treffe hverandre, produsentene og turnékordinatorene.

I motsetning: For ikke lenge siden ble jeg tilbudt 3200,- for å lage et 3-4 timer langt splitter nytt opplegg. For å komme meg til skolen måtte jeg fly langt, kjøre mange timer og overnatte. Da jeg svarte at jeg ikke kunne gjøre jobben for det honoraret, fikk jeg en små-sur beskjed tilbake om at diettpenger i hvert fall utgikk hvis jeg krevde mer enn minstesatsen.

Nei, takke meg til Akershus. Jeg er sjeleglad for at jeg har mange turnédager for dem også neste skoleår, og håper virkelig de andre fylkene er kjappe til å følge etter. Akershus tar oss, og jobben vår, på alvor. Det legges merke til!

Eldrid-med-bøker

Legg igjen en kommentar

Filed under økonomi, DKS, Forfatterliv

Klipt bort

Det er rart med det. Man sitter der og tror man er like viktige, like interessant, har like mye å komme med. Men, nei … 😉

Foto: Silje V. Torbjørnsen

Foto: Silje V. Torbjørnsen

Tirsdag var jeg invitert av Fitjar folkebibliotek til bokbad og debatt for elever fra videregående skoler på Fitjar og Stord. Tema var Nett i livet eller livet på nett og jeg var invitert på grunn av tematikken i ungdomsromanen min Charliblogg. Sammen med meg, var tidligere toppblogger, og forfatter av Evig søndag og Kjære, Linnéa Myhre invitert. Debattleder var Svein Olav Langåker, redaktør for framtida.no. I tillegg hadde videregåendeelevene blitt opplært i intervjuteknikk, de hadde lest bøkene og forberedt spørsmål.

Bokbadene gikk fint både på Fitjar og på Stord. Linnéa og jeg utfylte hverandre bra på mange måter, vi fant tonen og samtalene fløyt lett. I og med sin kjendis-status, var Linnéa klar på hva slags tema hun syntes var greit å snakke om: spiseforstyrrelser, depresjon, blogging og hva hun ikke ville prate om: private forhold.

Lokalavisen var til stede under første debatt i kultursalen på Fitjar. Journalisten fulgte hele opplegget og tok bilder av Linnéa og meg sammen utenfor bygget før vi skulle videre.

I går tikket det inn en retriever-melding i innboksen. Jeg klikket meg inn på artikkelen i Sunnhordaland.no og så overskriften om ”Kjendis-blogger Linnéa Myhre.” Under bildet, der jeg var KLIPT VEKK (Linnéa og jeg sto tett i tett), kunne jeg lese denne teksten:

«Linnéa Myhre er kjend som superbloggar og kjærast av artisten Sondre Lerche. Tysdag var ho på Fitjar og Stord for å snakke om nettvett.»

He, he! Der fikk jeg jammen meg passet mitt påskrevet og tydelig beskjed om hvem som betyr noe av en 42 år gammel forfatterinne (som det står i artikkelen) og en ung kjendis. Takk for den!

Skjermbilde 2015-04-23 kl. 09.48.10Like før jeg skulle publisere dette innlegget, tikket det inn en ny retrievermail fra en artikkel i samme avis:

«Det er dermed talet på likes og delingar som bestemmer kva merksemd ein får på Facebook og ikkje innhaldet i det ein seier. Det er den viktige forskjellen på redaktørstyrte medium som ei lokalavis og algoritmestyrte sosiale medium som Facebook.»

Skjermbilde 2015-04-23 kl. 10.10.01

Legg igjen en kommentar

Filed under blogging, bokbad, debatt, Forfatterliv, medias vinkling

Nett i livet eller livet på nett

”Det digitale samfunn har blitt ein del av livet vårt, på godt og vondt. Dagens generasjon står ovanfor ei rekke utfordringar som tidlege generasjonar ikkje har måtte ta stilling til. Ordet sosial har fått ein annan betyding når ein kan vere heime åleine og vere sosial via nettet. Eg kan bli sett på nettet, men oversett i samfunnet. Eg kan vere perfekt på Facebook, men ikkje klare livet. Eg kan fortelje kva eg meiner om andre i kommentarfeltet, men ikkje tørre sjå andre i auga. Kva gjer dette med oss? Kva gjer dette med samspelet mellom menneske?”

Med disse setningene inviterte, og fristet, Fitjar Folkebibliotek meg og Linnéa Myhre til bokbad og debatt for ungdommer fra Fitjar og Stord videregående skole. Svein Olav Langåker, redaktør i framtida.no (nynorskavis for ungdom på nett) leder debatten og det skal bli gøy å bli grillet om våre tanker, erfaringer og om bøkene våre Evig søndag og Charliblogg.

fra ettermiddagens forberedelse

fra ettermiddagens forberedelse

IMG_8954-1Noe av det som er så fint med å jobbe som forfatter, er jo nettopp det at vi blir invitert til mange ulike opplegg. Dermed får vi også sett mye av Norge. Jeg har for eksempel aldri før vært verken på Fitjar eller Stord (En gang for mange år siden skulle jeg egentlig vært med i oppsetningen av Les Mis på Moster amfi, men den jobben, og sjansen røyk pga. store livsendringer den våren.) Men i ettermiddag har jeg fløyet med ristende mini-fly til Stord flyplass i strålende sol og over snødekte fjell. Jeg har gledet meg over rivende salt havluft, måkeskrik, tøffende båter og truffet hyggelig bibliotekar-Silje og Linnéa Myhre.

Fnis – og apropos tematikken i Charliblogg der fordomsfulle Lotte gjør narr av alt hun syns er annerledes, og dermed latterlig, i det vesle samfunnet hun har flyttet til, inkludert kakefokuset: Volilá! Det første utstilte produktet som lyste mot meg i inngangspartiet til butikken her på Fitjar:

IMG_8952

Legg igjen en kommentar

Filed under blogging, bokbad, Charliblogg, Forfatterliv

Siste runde Hujedamej i Hedmark

behandla 2For sjette, eller syvende, året på rad er vi på dks-skoleturné i Hedmark. Når vi kveiler kablene og pakker utstyret inn i varebilen etter siste konsert midt i april, har vi faktisk besøkt samtlige skoler i fylket. Kult! Og faktisk ganske vemodig å tenke på …

I løpet av perioden har det vært giftemål, flyttinger, graviditeter og barnefødsler. Karianne, Camilla og jeg har vært på tur alene, med barnefedre og mormor som barnevakt. Vi har besøkt de minste, mest bortgjemte skolene lengst inni Rondane, og storskolen på Hamar. Vi har overnattet på koselige hytter, på stusslige og deilige hotell. Spist vond frityr-mat, herlig langkokt hjemmelaget og spicy indisk.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Heldigvis er ikke Hujedamej-eventyret over med dette. Vi har turnert for skolesekken både i Oslo og i Oppland i tillegg til utallige festivalopptredener, bibliotek- og kulturhusbesøk. Neste skoleår står blant annet Akershus-skoler for tur. Og det er rart med det. Vi har spilt for mange, mange titusner av barn, men vi er faktisk ikke lei av å gjøre forestillingen. Heller ikke lei av hverandre.

Solformørkelse på Espa.

Solformørkelse på Espa.

Det er noe med å jobbe med noen av sine aller, aller beste venninner. Ord er ofte overflødige. Bare et blikk, så forstår vi alt.

Det er dessuten noe med Astrid Lindgrens historier. De berører. De virker. I begynnelsen tenkte vi at konserten kanskje var vel tradisjonell i sin enkelhet. Tre stemmer, melodika, gitar og blokkfløyter. Men vi har ombestemt oss. Enkelheten er det som gjør forestillingen ærlig og ekte. Vi tror det er det som gjør at barn og voksne sitter med tårer i øynene og klump i halsen. Det som gjorde at vi ble nominert til Gullsekken, skolesekkens egen pris for beste dks-produksjon, i 2013.

Servering på Tangen.

Servering på Tangen.

Lille katt, Pilutta og Vargsången bør ikke gjøres overprodusert eller med afrikanske trommer. Det enkle uttrykket kler materialet best.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

I tillegg har vi i løpet av turnéårene blitt oppmerksomme på at mange skoleelever IKKE har noe forhold til Astrid Lindgren.  For oss var det ganske overraskende. Vi trodde virkelig alle visste at Pippi var verdens sterkeste jente og at Emil måtte løpe å gjemme seg i snickerboa når han hadde gjort spell. Med den oppdagelsen syns vi det er enda viktigere at vi formidler materialet. Astrid Lindgrens figurer og historier er så stekte, rørende, flotte og allmenngyldige at de fortjener å leve!

Takk for oss, Hedmark!

Takk for oss, Hedmark!

Legg igjen en kommentar

Filed under Astrid Lindgren, den kulturelle skolesekken, skolekonsert

Jeg?! En viktig person for lese- og skriveopplæringen i Asker?!

Igjen er jeg på forfatterbesøk-runde for femtetrinn i Asker. Da jeg fikk tilsendt turnéplanen fra kultur.akershus i høst, skyndte jeg meg å svare: Stemmer dette? Alle disse skolene besøkte jeg forrige skoleår! Da fikk jeg tilbake: Nei, ikke feil. Det er DEG de vil ha. ”Barnebokforfatter Eldrid Johansen er blitt en viktig person for lese- og skriveopplæringen i Askerskolene,” kom det på mail. Så utrolig hyggelig! Jeg vet jo at jeg kan formidle, og at jeg fikser denne jobben bra. Det ser jeg i blikkene til de engasjerte elevene, som selv om det er seint på fredag ettermiddag sitter knyst stille og vil høre mer. At de gleder seg til besøk fra meg, og er godt forberedt, har jeg virkelig fått oppleve denne uka. Mange steder blir jeg rett og slett mottatt som en superstjerne. De har printet ut bilder, laget plakater, satt sammen faktabokser om meg som henger på veggene og jeg får koselige kort og hilsener når jeg drar. IMG_8704-1 IMG_8705De fleste stedene har elevene lest flere av bøkene mine. Ofte har de forberedt spørsmål. På Hvalstad skole i dag morges ble jeg nesten vippet av pinnen! Der hadde de rett og slett hatt ”Eldrid Johansen” som prosjekt fra etter vinterferien. De hadde lest seg så godt opp på meg på nettet, at jeg måtte avklare tvils-spørsmål de hadde fått feil på prøven (Prøven!? :-)): Har jeg to sønner og en stesønn som det står på enkelte nettsider? Har jeg en datter i tillegg?! Er jeg utdannet religionshistoriker? Hva er det egentlig med denne tidligere naboen min, 97 år gamle Elna, som på et av bildene på bloggen har en papp-eske over hodet? Stemmer det at Rikke Fjeld Jansen (som har illustrert flere av grøss-løvene mine) liker best å være under vann på jakt etter blekkspruter på fritiden? Er jeg virkelig 42 år?! Jeg får varme klemmer, skriver uendelig mengder med autografer og må LOVE å komme igjen. Så om barn – og ungdomsbokforfattere ikke får så mye oppmerksomhet ellers, slik at vi av og til tviler på om jobben vår er viktig, eller i det hele tatt betyr noe for noen, så får vi det virkelig igjen når vi møter leserne! TUSEN TAKK!

Legg igjen en kommentar

Filed under den kulturelle skolesekken, Forfatterliv

Solveig? Nei, hu er fløtt!

Fløtt? Jeg så uforstående på Elna.

Ja, gjentok Elna. Hu er FLØTT!

Elna og Eldrid

Elna og Eldrid

Etter at jeg lette, og fant igjen, min 97 år gamle nabo Elna, har jeg besøkt henne jevnlig. Først på et sykehjem vest i byen. Nå er alle beboerne, og ansatte, installert et annet midlertidig sted i påvente av nytt bygg. (Det er snakk om en midlertidighet på et par år. Minst.) At en slik flytteprosess ikke er bare-bare for beboere på et sykehjem, sier seg selv. De har sitt rom med sine svært begrensede eiendeler, sitt hjem, sin hverdag – de lever rett og slett den siste fasen av livet- der, på hjemmet. Antageligvis har det tatt tid å venne seg til å bo et annet sted enn hjemme. Bli kjent med, og stole på, ansatte og andre beboere. Dessuten er det selvfølgelig en ekstremt varierende grad av klarhet, og friskhet. ”Min” Elna har hukommelse som en ungjente, og det er alltid morsomt å prate med henne og høre henne fortelle. Hos Elna er det kroppen den høye alderen har begynt å tære på. Tidligere føyk hun travelt rundt på St. Hanshaugen iført sin røde hatt og kåpe. Nå henger de fineste hattene på veggen, og rullatoren, med mobiltelefonen festet til seg, står alltid rett ved siden av.

Men tilbake til denne Solveig. Det med å være fløtt gjaldt ikke bare henne. En del beboere, eller rettere sagt: pårørende til beboere, fant nemlig andre løsninger for sine. Slik jeg har forstått det var det altså ikke Solveig selv som ville flytte fra sine folk, sine naboer, sine ansatte, sine måltids-og kaffevenninner. Det var barna til Solveig som tok valget. Derfor ble Solveig, og en del andre, søkt over til andre sykehjem på vestkanten.

Var dette for å spare Solveig for to flytt? Eller for å spare seg selv for å måtte kjøre, eller ta t-banen, til østkanten der den midlertidige institusjonen ligger?

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Ryktene sier at Solveig ikke har det så bra på det nye stedet. At hun sitter mye alene på rommet. At hun ikke trives slik hun gjorde. Dette kan jo selvfølgelig forandre seg. Det tar tid å omstille seg. Lære seg å kjenne et nytt sted med nye rutiner og nye fjes. Men hvor lang tid har de egentlig, disse sykehjemsbeboerne?

Ja, Elna og de andre som ble med på den midlertidige flytteprosessen er også kommet til et nytt sted. Et annet hus. Men de har de samme folka rundt seg. Elna har dessuten et mye finere, og større, rom nå, selv om hun må dele bad med naboen. I tillegg har rommet DEN utsikten, som Elna nyter til fulle hver eneste kveld!

Det er selvfølgelgelig lett for meg å si, som ikke er i situasjonen, men jeg må innrømme at jeg stusser. Det handler om verdighet, trygghet, selvrespekt og ikke minst trivsel. Et eldre menneske er ikke en pakke man kan fløtte til et annet lager. For oppbevaringsstedet er hjemmet deres. Der har de naboer, venner, rutiner, tradisjoner, og ansatte de kjenner og stoler på.

Jeg krysser fingrene for at mine barn, hvis jeg får lov til å henge med så lenge, tar hensyn til flere sider av saken enn om det er slitsomt å kjøre, og vanskelig å finne parkeringsplass, i sentrum. Eller at boligen ligger på ”feil side” av byen. Folk sier ofte at barn bør velge sine foreldre med omhu, men vi er jammen meg prisgitt barna våre til slutt også … Jeg bare nevner det.

Legg igjen en kommentar

Filed under alderdom, livet, vennskap

Leselystaksjonen på Elverum – en dag i en turnérende barnebokforfatters liv

IMG_8543 For tredje (eller fjerde?) gang er jeg booket til å snakke med fjerdeklassingene i alle Elverum-skolene i forbindelse med den årlige leselystaksjonen. Det er noe veldig fint med å bli invitert et sted igjen. Trygt og godt. Ingen overraskelser. Det logistiske opplegget er en reprise fra sist. Jeg trenger ikke å diskutere honoraret. Jeg vet hvor jeg skal, hvem jeg forholder meg til og hva oppdragsgiverne har tenkt, og ønsker. Dessuten vet jeg hvor jeg skal bo og spise.

Mangler en bokstav, men veier veldig opp at jeg er i så godt selskap:-)

Mangler en bokstav, men veier veldig opp at jeg er i så godt selskap:-)

Altså: I dag morges vekket alarmen meg kvart over fem. I god tid før seks satt jeg i taxi på vei til Oslo S. med den tunge trillekofferten stappfull av egne bøker. Tog til Hamar. Rørosbanen videre. På Elverum stasjon litt før halv ni ventet samme lærer som sist: ”Her, Eldrid!” Jeg slang meg inn i bilen (klampen i bånn, for her er det ingen slingringsmonn på tid). I 23 minusgrader var det lurt at leiebilmannen hadde varmet opp bilen min på forhånd, og dermed litt mindre plagsomt at jeg hadde glemt å sjekke YR og manglet strømpebukse. Så bar det av sted. Full fart på glattisen til tre ulike bygde-skoler.

Noen har googlet.

Noen har googlet.

Allerede på den første skolen dukket både journalist og fotograf fra lokalavisa opp. (Og jeg som ikke hadde sjekket sminken!!) Mobil-GPS (jeg husker aldri kjørerutene…) og Reodor Felgen videre gomlede på banan. Tre gode runder i boks før ett. Fornøyde lærere. Inspirerte elever. Tilfreds barnebokforfatter Johansen. Ferdig for dagen, og ”hjem” til deilige Rica Elgstua. IMG_8547-1 På med ullsokker, hårstrikk og prompebukse. Etterlengtet hvil. Hutrende gåtur til butikken for å skaffe nye bananer, nøtter, smågodt og blåbær til i morgen – da blir det fire oppdrag, og jeg vet jeg kommer til å trenge lettvint energi i bilen mellom skolene. Så fokus, te, kaffe og skrivetid på rommet. Ør i hodet. Ned til restaurant ”Jaktlaget” for nydelig elg-middag i mitt eget selskap.

Lurer på hva søttenåringen lagde til middag hjemme i dag. Og om samboeren rakk å spise mellom taekwondotreningen til mellomste og legging av yngste. Håper dessuten at han husker skiskole i morgen. Men: AH! Lite jeg kan gjøre med det herfra.

Lurer på hva søttenåringen lagde til middag hjemme i dag. Og om samboeren rakk å spise mellom taekwondotreningen til mellomste og legging av yngste. Håper dessuten at han husker skiskole i morgen. Men: AH! Lite jeg kan gjøre med det herfra.

Tilbake i prompebuksa på rommet. Nye skriveøkt. Kanskje benytter jeg anledningen og spanderer på meg en episode av noe samboeren ikke gidder å se. Tror jammen meg det blir Da KORK kom til bygda. AH! Noen ganger er det allright! @det glamorøseturnélivet

Avisartikkel fra i fjor som jeg fikk i stad. IIKK! Hadde på samme genser i dag!! (@ville-aldri-ha-skjedd-en -toppblogger)

Avisartikkel fra i fjor som jeg fikk i stad. IIKK! Hadde på samme genser i dag!! (@ville-aldri-ha-skjedd-en -toppblogger)

Legg igjen en kommentar

Filed under Forfatterliv, leselystaksjon, turnéring