Tag Archives: Camilla Susann Haug

Pippi 70 år!

Hvem kunne vel gjette at vesle Karins mas på sengekanten skulle resultere i dette?

Trøtt av kravet om at hun stadig skulle finne på nye, underholdende historier, spurte mamma Astrid: ”Men hva vil du jeg skal fortelle om?” «Om Pippi Langstrømpe!” svarte sjuåringen. Og da ble det slik.

Skjermbilde 2015-05-26 kl. 20.29.54Mamma Astrid Lindgren fortalte og fortalte, skrev historiene ned og ga manus i 10-årsgave til datteren i 1945. Senere den høsten ble det bok.

Lørdag 30 mai blir det fødselsdagskalas for Pippi kl. 13 i Akersgata 47/49. I tillegg til boller og fest, skal vi Hujedamej-jentene (Karianne, Camilla og jeg) fortelle, synge og spille.

Alle er hjertelig velkomne til å delta i 70-årsfeiringen av verdens modigste, sterkeste, underlige, mest godhjertede, rødhårige flettejente – vår alles kjære Pippilotta Viktualia Rullgardina Krusmynta Efraimsdatter Langstrømpe!

Og til alle verdens barn: Aldri slutt å mase om å få høre gode historier på sengekanten! Vi vil nødig gå glipp av folk som Pippi …

Legg igjen en kommentar

Filed under Astrid Lindgren, Pippi

Siste runde Hujedamej i Hedmark

behandla 2For sjette, eller syvende, året på rad er vi på dks-skoleturné i Hedmark. Når vi kveiler kablene og pakker utstyret inn i varebilen etter siste konsert midt i april, har vi faktisk besøkt samtlige skoler i fylket. Kult! Og faktisk ganske vemodig å tenke på …

I løpet av perioden har det vært giftemål, flyttinger, graviditeter og barnefødsler. Karianne, Camilla og jeg har vært på tur alene, med barnefedre og mormor som barnevakt. Vi har besøkt de minste, mest bortgjemte skolene lengst inni Rondane, og storskolen på Hamar. Vi har overnattet på koselige hytter, på stusslige og deilige hotell. Spist vond frityr-mat, herlig langkokt hjemmelaget og spicy indisk.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Heldigvis er ikke Hujedamej-eventyret over med dette. Vi har turnert for skolesekken både i Oslo og i Oppland i tillegg til utallige festivalopptredener, bibliotek- og kulturhusbesøk. Neste skoleår står blant annet Akershus-skoler for tur. Og det er rart med det. Vi har spilt for mange, mange titusner av barn, men vi er faktisk ikke lei av å gjøre forestillingen. Heller ikke lei av hverandre.

Solformørkelse på Espa.

Solformørkelse på Espa.

Det er noe med å jobbe med noen av sine aller, aller beste venninner. Ord er ofte overflødige. Bare et blikk, så forstår vi alt.

Det er dessuten noe med Astrid Lindgrens historier. De berører. De virker. I begynnelsen tenkte vi at konserten kanskje var vel tradisjonell i sin enkelhet. Tre stemmer, melodika, gitar og blokkfløyter. Men vi har ombestemt oss. Enkelheten er det som gjør forestillingen ærlig og ekte. Vi tror det er det som gjør at barn og voksne sitter med tårer i øynene og klump i halsen. Det som gjorde at vi ble nominert til Gullsekken, skolesekkens egen pris for beste dks-produksjon, i 2013.

Servering på Tangen.

Servering på Tangen.

Lille katt, Pilutta og Vargsången bør ikke gjøres overprodusert eller med afrikanske trommer. Det enkle uttrykket kler materialet best.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

I tillegg har vi i løpet av turnéårene blitt oppmerksomme på at mange skoleelever IKKE har noe forhold til Astrid Lindgren.  For oss var det ganske overraskende. Vi trodde virkelig alle visste at Pippi var verdens sterkeste jente og at Emil måtte løpe å gjemme seg i snickerboa når han hadde gjort spell. Med den oppdagelsen syns vi det er enda viktigere at vi formidler materialet. Astrid Lindgrens figurer og historier er så stekte, rørende, flotte og allmenngyldige at de fortjener å leve!

Takk for oss, Hedmark!

Takk for oss, Hedmark!

Legg igjen en kommentar

Filed under Astrid Lindgren, den kulturelle skolesekken, skolekonsert

SILK og Kulturskrinet

Da er det igjen duket for SILK – Skudeneshavn Internasjonale Litteratur og Kulturfestival. I fjor var det er herlig opplevelse å medvirke som forfatter og sanger, så forventningene mine er skyhøye!

IMG_7647I morgen gjør Camilla, Karianne og jeg tre skolekonserter (HUJEDAMEJ) der også barnehagene får være med i regi av Kulturskrinet. Lørdag spilles to kulturhuskonserter i regi av SILK: i Kopervik kulturhus kl. 11.30 og i Skudeneshavn kulturhus 13.30. Etter siste konsert blir det boksignering i Hillesland Libris, Skudeneshavn, med mange andre festivalforfattere.

Vi gleder oss til fine dager på Karmøy og i Skudeneshavn!

Fra fjorårets boksignering

Fra fjorårets boksignering

IMG_7496

Legg igjen en kommentar

Filed under hujedamej, Kulturskrinet, SILK- festivalen

JUBA TUBA

Foto: Jørgen Skaug

Foto: Jørgen Skaug

Karianne, Camilla og jeg har lett fram kazoo, plastikkdinosaurer, striesekker, metervis med matpapir, den avsagde tuba-bøtta og de fargerike Fretex-kostymene og gleder oss STORT til å gjøre barneforestillinger på Non Stopfestivalen i Moss. Tubaisten vår, Lars Andreas Haug, er dessverre bortreist på turné, men vi har fått med oss en fantastisk vikartubaist, fløyet inn fra København for anledningen: Daniel Herskedal. Det er ikke bare bare å spille barneforestiling med oss jentene, for det er ikke nok å være ekstremt god på tuba (blant annet kunne synge i instrumentet) og dessuten kle gigantisk lysegrønn tversoversløyfe … Her skal det meste klaffe, og det regner vi absolutt at det kommer til å gjøre neste uke. Som jeg har savnet å gjøre denne hyllestkonsertforestillingen (oi – langt ord!) til Knutsen og Ludvigsen, og boltre meg i deres fantastiske, fantasifulle, vanvittige, absurde og kloke univers!

Foto: Jørgen Skaug. Fra premieren under Pegasus, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, 2011.

Foto: Jørgen Skaug. Fra premieren under Pegasus, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, 2011.

Legg igjen en kommentar

Filed under frilansliv, juba tuba

Kulturverter

Noen fylker praktiserer ordningen, andre ikke. For oss som stadig er på turné i regi av Den kulturelle skolesekken utgjør de en enorm forskjell der de finnes.

For:

– De tar i mot oss når vi kommer kjørende med den store bilen.

image-3

– De vinker oss bort til rett inngang, så vi ikke trenger å hoppe ut av bilen, og bruke tid på å lete oss fram til kontoret, til rett vedkommende og rett sted.

image-5

– De har gjort klar gymsalen med stoler, benker og matter – akkurat slik vi vil ha det.

– De hjelper oss å bære inn tunge kasser med utstyr.

– De kommer med kaffe og vann.

image-4

– De passer på at garderoben er låst opp.

– De spør alltid om det er noe annet de kan gjøre for oss.

– De serverer oss noen ganger en kakebit, litt frukt eller et rundstykke.

image-6

– De spør hvordan vi vil ønskes velkommen.

– De loser de andre klassetrinnene inn. Passer på at de yngste sitter forrest og at ingen snubler i ledningene.

– De sjekker at vi er klare til å begynne.

– De ønsker velkommen til konsert når publikum er på plass.

– De takker pent for konserten når vi er ferdige.

– De hjelper oss ut med alt tungt utstyr i bilen igjen.

De er elever, og de er kulturverter. De er lett synlige i sine sorte crew t-skjorter.

image-7I Oppland, hvor vi turnerer denne uka, er det ofte slik at de må søke seg til jobben. Det er mange om beinet, og bare noen få blir plukket ut. De heldige drar på kurs der de lærer alt om konserter, om rigging, om å være serviceminded og hyggelige. De lærer å håndhilse med et fast grep. De lærer å lese informasjonen om utøverne som kommer, og om produksjonen, så de alltid vet hvem, og hva, de forholder seg til. De legger prestisje i å ta seg godt av artistene og å være et godt publikum. De gjør en helt fantastisk jobb!

På travle dager, som i dag, med tre opp- og nedrigg, og tre konserter på tre ulike skoler er de helt uunnværlige. Vi hadde verken klart, eller rukket, å gjennomføre turnéplanen uten dem. Og så er de så hyggelige! Så veloppdragne! Så utrolig søte og dedikerte til oppgaven!

Så dere fylker som ikke engasjerer elevene i kulturmottakelse: Det er virkelig ingen ting å vente på! Kulturverter er en helt genial greie. I tillegg slipper lærerne å bry seg så mye om utøverne som kommer. Elevene klarer det helt fint på egenhånd!

TAKK!!!

TAKK!!!

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under frilansliv, hujedamej, kulturverter

Sliten takknemlighet

Jo da, jeg er sliten. Fordi vi ikke har fått orden på verken legging eller nattesøvn for babyen, har jeg ikke sovet en sammenhengende natt på snart åtte måneder.  Jo da, man skulle trodd vi var proffe på slikt, med fire unger i hus. Men unger er tydeligvis også forskjellige … Jo da, jeg har tidligere ledd hånlig av alle tosker som ender opp med å ha barn liggende sammen med seg i senga. Ja, da, jeg har møtt meg selv i døra, for den lille jenta vår ender hver eneste natt tett i tett med meg midt i dobbeltsenga.

Jo da, det er krevende å være frilanser og alltid måtte være på tilbudssida. Takke ja, forhandle og påta seg oppdrag i frykt for at henvendelsene skal stoppe å komme. Selv i dødstrøtt kaotisk tilstand under mammapermisjon.

Ja da, det er både dyrt og medfølger en del utfordringer å ha dine, mine og våre barn. Fire unger i helt ulik alder, med totalt ulike behov, i hus. Og ja, vi kunne sikkert bodd bedre. Mer praktisk for en stor familie som vår. Hatt mer plass, stiligere designmøbler og kunst på veggen. Hage. Egen veranda. Større rom til alle. Kontor. Kjellerstue hadde også vært supert. Et sted for barna å ha med seg venner uten å sitte oppi oss voksne. Et annet sted for ungdommene å gå i dekning med de etter hvert lange, voksne kroppene sine og de etter hvert lange, store vennene sine enn inne på de bittesmå rommene. Bil kunne vi sikkert også hatt. Det ville nok forenklet logistikken en del å slippe å planlegge alle reiser med barnevogn og slepende på X antall kolli på buss, trikk og tog.

Jo da, jeg skulle gjerne hatt litt alenetid, mer kjærestetid, venninnetid, trent mer og hatt tid med hvert enkelt av barna alene. Jo da, jeg skulle gjerne ha  brukt mindre tid på husarbeid,  hverdagslogistikk, støvsuging, rydding, vasking, klesbretting, innkjøp og matlaging. Hatt mer tid til å tenke ut nye bokmanus, øve, synge og jobbe kreativt. Skrive flere bøker, lage enda flere forestillinger og konserter. Kanskje en film eller et teaterstykke. Kanskje til og med fått en rolle selv! Jo da, selvfølgelig kunne alt det vært fint. Ja da, i og med alle barna vi har fått spredt godt utover i tid, kommer vi til å være småbarnsforeldre i hele vårt voksne liv. Jeg var tjuefem da jeg fikk mitt første barn, og er vel nærmere seksti år når det yngste barnet flytter ut.

Men, jeg har virkelig ikke lyst til å bruke energi på å sutre. Jeg velger heller å fokusere på hvor utrolig privilegert og heldig jeg er. Så takknemlig, og stolt, jeg er over å ha en så stor og fin, og ikke minst frisk, familie. Fantastiske unger som jeg elsker å være sammen med. Ingen kan få meg til å smile, le og få godfølelse som dem. En smart, kjekk og morsom kjæreste har jeg også. Etter ti år, og ja- med sine utfordringer underveis, er det ingen ting som er så koselig som å sitte sent oppe og snakke sammen med han, holde hånda hans eller ligge tett i tett når vi sover. Da glemmer jeg alle småirritasjonene som har vært i løpet av dagen. Verdens beste bror, svigerinner, svoger og ikke minst supre foreldre og steforeldre jeg liker å være sammen med, har jeg også. Dessuten har jeg flotte venner som jeg setter stor pris på, og er utrolig glad i, selv om vi ikke treffes like ofte som jeg egentlig skulle ønske.

Vi er heldige og bor i et sjeldent fantastisk sameie – et paradis for ungene å vokse opp i med kompiser i alle bygningene og trygg, utetumleplass i midten. Et supert sted for oss voksne også, men mange kule, snille naboer som etter hvert også er blitt nære venner. Babycallfester, spontangrilling i bakgården eller i parken, kaffe – eller prosecco på takterrassene. Hverdagsbesøk, middager og barnevakthjelp hjemme i hverandres rot , eller mer staselige, ryddige feiringer i finstasen.

Så utrolig privilegert jeg er som har en jobb jeg trives godt med. Ikke alle oppdrag er like morsomme, men i bunn og grunn (bortsett fra det med jevnlige lønnsslipper) er jeg 100% fornøyd med jobbhverdagen min. Fleksibiliteten. Friheten. Jeg har faktisk mulighet til å sitte hjemme og skrive manus, synge, lage forestillinger og jobbe sammen med talentfulle kollegaer som i tillegg er mine gode venner. Noen dager er selvfølgelig slitsomme. Mye tid går til mailing og organisering. Ikke alle manus får jeg til, og ikke alle prosjekter går i boks, eller er like lystbetonede. Men ofte føles jobben som en morsom lek. En lek jeg skaper selv og der ingen andre legger føringer. Og resultatet tjener jeg faktisk penger på. Fantastisk!

Jo da, jeg er sliten, og enkelte ting i livet kunne kanskje, ideelt sett vært annerledes. Nå er det straks ferie. Egentlig skulle mye vært gjort før den tid, blant annet skulle jeg helst ha fullført et manus, byttet bank, refinansiert lånet og organisert høst-logistikken. Hadde noen spurt meg for noen år siden, hadde jeg garantert sutret litt over alt jeg ikke når. At hverdagen er så hektisk. Over at jeg mange dager føler meg som eneste ansatt i et rengjørings- og logistikkbyrå. Med babygrøt i håret og snørr på skulderen. Over alt jeg må forsake av interesser, venner og egentid. At jeg for eksempel ikke har fått brukt noen av spa-timene jeg ønsket meg, og fikk, både til jul og til førtiårsdagen min i mars. Men jeg har nok forandret meg med årene. Innstillingen er ikke den samme lenger. Det er noe med det å se alt i perspektiv. For nå tenker jeg faktisk annerledes. Helt ærlig! Jeg føler ikke at jeg forsaker noe. I stedet føler jeg meg heldig. Utrolig heldig. Hver eneste kveld når jeg strever med å få lagt minstebarnet, timene går og jeg altså ikke er ute i sommerkvelden, på konsert, sammen med venner, på festival, på besøk, på kafe eller på kino, er det likevel det som er grunnfølelsen. Ikke frustrasjon og fortvilelse. For jeg vet jo at det går over. Engang begynner vesla å sove ordentlig. En gang i fremtiden skal også jeg være uthvilt og få bruke så lang tid jeg vil på å dusje. Og det er jo ikke noe sted  jeg liker bedre å være enn hjemme, sammen med familien min!

Kanskje er det fordi jeg innser at ingenting er for bestandig. At livet er, som for så vidt alle alltid har sagt, men som likevel kan være vanskelig å ta ordentlig inn over seg, det som skjer hver eneste dag. Her og nå. Unger, klesvask, våke- (og kose-) netter, fotballturneringer, snurte fjortisser med vanskelige lekser, trøtt og snørrete førskolegutt med stygg hoste, et tonn av skitne svarte sokker som er umulig å holde fra hverandre og skifting av grisete bæsjebleier i midtgangen på toget uten vaskemuligheter. Og at det faktisk, om noen år, er mange av disse øyeblikkene jeg vil smile når jeg tenker tilbake på og huske som de aller, aller beste. At disse årene, da det syder og koker som verst og man prøver å gjøre karriere, oppdra unger og bygge seg et liv, faktisk var de mest innholdsrike, givende og beste. Og da har jeg ikke tenkt å kaste bort tiden på å sutre.

Hentet fra Dagsavisen 24 mai 2013, foto: Fredrik Bjerknes
Hentet fra Dagsavisen 24 mai 2013, foto: Fredrik Bjerknes

På vei inn i en sikkert hektisk ferie, med sprikende forventninger fra tenåringene, kjæresten, seksåringen, meg selv, babyens behov og forventninger fra folk rundt oss. Uten ordentlig nattesøvn og der pengene forsvinner fra kontoen så fort de er kommet inn, er jeg først og fremst takknemlig. Vanvittig takknemlig! Stolt og glad over gjengen min: Familien min, men også de andre fine folka jeg har rundt meg. Karrieren min. Livet mitt. Kanskje det hjalp litt å runde førr, likevel! 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under familielivet, livet, takknemlighet