Tag Archives: dks

Brakkebibliotek og (fugle)bokhus!

Skogen var tett. Jeg hadde kjørt lenge. GPS ´en fortalte at jeg nærmet meg målet. En av Kongsvingers utkantskoler: Finnskogen Montessoriskole i Lundersæter. Jeg parkerte og bega meg opp mot skolebygningen. Bråstoppet halvveis.

Jeg satt fra meg sekken og bagen. Gikk nærmere. Forsøkte å åpne døra. Stengt. Kristin Mæsøy, lærer og daglig leder, hadde sett meg fra vinduet og kom løpende ut med nøkkel.

Fantastisk! utbrøt jeg og ga henne spontant en klem.

IMG_0161 2

Hun forklarte: Skolen trengte mer plass, og i påvente av utbygning hadde hun kommet på den geniale tanken å leie en brakke. På månedsbasis. Inntil utbygningen var et faktum. Brakka skulle ikke huse elever. Nei, brakka skulle være skolens bibliotek!

IMG_0162

”Nøkkelringen” er snekret av vaktmesteren. Så stor at den er umulig å stappe i lommen, miste i gresset eller glemme igjen i hylla.

IMG_0154

Her er det plass til alle skolens bøker:

IMG_0153

Neste geniale bokpåfunn hang like ved inngangsdøra: Bokhuset.

IMG_0165

IMG_0156Dette vesle huset nyter alle bygdefolk godt av. Når som helst. Døra er aldri låst. Man tar med seg en bok man er lei, stempler den, og bytter den inn i boka man vil ha fra samlingen i huset. Et samarbeidsprosjekt mellom Kongsvinger bibliotek, innsatte ved Kongsvinger fengsel som har snekret og skoleelevene som har dekorert. (Slike bokhus finnes både i Brandval, Austmarka og Lundersæter)

I tillegg: Samtlige av mine bøker var bestilt, og kjøpt, i anledning forfatterbesøket!

IMG_0159

Wow! For et sted! Jeg er så imponert over de fantastiske løsninger man kan finne dersom man er villig til å tenke litt utenfor boksen (les: innafor brakka;-))

Eksempel til etterfølgelse: Brakkebibliotek!

Eksempel til etterfølgelse: Brakkebibliotek!

Legg igjen en kommentar

Filed under bibliotek, bokhus, Forfatterliv, skoleturné

Nye dks-satser i Akershus!

bokdag-hoberg-02Det er vel ingen hemmelighet at det er få som kan leve av å skrive barne- og ungdomsbøker. Boksalg går ned, royalties-utbetalingene er sjeldent høye, og få mottar stipend. Forfatteryrket, derimot, med alt som hører med, det kan man (så vidt) leve av. Jeg selv sper på med musiker-yrket, og er sjeleglad for at jeg har flere økonomisk vaklende kunstnerbein å stå på.

I mange år har hovedinntekten min kommet fra skolebesøk og skolesekk-turnéer. Dette året har vært travelt. For neste skoleår er kalenderen allerede smekkfull. Det er fint å møte leserne, jeg liker formidlingsbiten og elsker å se at jeg klarer å inspirere unger til økt lese- og skriveglede. Digger at de hvisker: ”Den nye drømmejobben min er å bli forfatter!” og ber om autograf når jeg går. Men, alle turnéene og skolebesøkene gjør jo at jeg får stadig mindre tid til å faktisk skrive, og jeg er ganske kjørt etter en dag med opplegg for haugevis av ukjente barn.

Dessuten: Jeg tjente mye mer på turnering for noen år siden, før skolesekk-satsen ble jevnet ut for alle kunstnergrupper. Selvfølgelig er det fint at det ikke er urettferdighet i systemet, men det føltes bittert å gå ned nesten 50% i inntekt. Hvorfor ble ikke heller de andre kunstnergruppene løftet opp til vårt, forfatternes, nivå? Den gangen ble det sendt ut strenge skriv om de plutselige, nyinnførte, lave satsene, med beskjed om at de ikke var forhandlingsbare. Dette var noe vi bare måtte godta, vi måtte være solidariske, men vi skulle vite at foreningene kjempet for bedre vilkår og høyere honorarer.

norske-kroner-300x264Snill jente som jeg er, beit jeg misnøyen i meg, og jobbet på. Selv om jeg for enkelte oppdrag jeg tidligere hadde fått en god slump penger for, plutselig måtte gjennomføre for 40% mindre i lønn. Jeg booket flere og flere turnéer for å klare meg økonomisk. I ettertid har jeg fått vite at enkelte forfattere IKKE godtok de dumpede 2012-satsen, og fortsatte å krever mer for skolebesøk og turnéer. Så rettferdighet, likhet og solidaritet ble det visst ikke likevel. Noen av oss jobbet mer, og mer, og mer, og mer. Mens andre … Skulle ønske jeg hadde visst det hele tiden. Og at oppdragsiverne ikke gjorde forskjell på oss. Men sånn er det jo: De som skriker høyest, får mest. De som tjener mest, kan jobbe minst (med den utøvende formidlingsbiten). De som jobber minst utøvende, får skrevet mest. De som får skrevet mest, får utgitt flest bøker. De som får utgitt flest bøker, får stipend. Vel, vel.

Uansett: I går tikket den glade beskjeden inn om at Akershus, som det første fylket, har gått inn for høyere dks-satser.

«Som største fylke i skolesekkordningen har Akershus ført forhandlinger med Kunstnernettverket, som består av fagfeltene scenekunst, film, litteratur, visuell kunst og musikk. Det er ventet at flere fylker i DKS-nettverket vil følge opp avtalen, men dette krever likevel at Kunstnernettverket fremforhandler individuelle avtaler med hvert fylke … Den viktigste endringen i avtalen er at kunstnerne sikres økte honorarer og bedre betingelser for reisedager. Honorarene har stått uendret siden 2012, og var nå modne for reforhandling i den reviderte avtalen skal gjelde fra 1. august 2015, med endring av lønns- og honorarsatsene også fra 1. januar 2016.» (Hentet fra dksakershus.no)

Økningen blir på 5% i første runde (fra 1. august): 2.730 per dag (lønn) og 3. 508 per dag (næring). Ved neste oppjustering (1. januar 2016) blir satsene 2. 894 (lønn) og 3. 718 (næring). Til sammen et løft på nesten 11 %. I tillegg skal utøver endelig godtgjøres med inntil 75% av taksten når man må reise, og overnatte, dagen før formidlingsdagen.

For meg er det ikke overraskende at nettopp Akershus er de første til å inngå en bedre avtale for sine utøvere. Av alle fylker jeg har turnert i, er Akershus et av de bedre. Der er alltid alt på stell! De er enkle å forholde seg til, og ikke minst: De legger opp dagene godt, og gjennomtenkt, for sine turnerende utøvere.

  • Det er sjeldent mer enn to gjennomføringer per dag, i motsetning til rå-kjør i andre fylker.
  • Første oppdrag er gjerne lagt til et tidspunkt som gjør det mulig å hjelpe til med morgen-logistikken hjemme før man reiser avgårde (for meg som bor i Oslo og har små barn).
  • Man får alltid noen timers ekstra betalt for forberedelse. Rett og rimelig, for hver gang er det oppfriskning som må gjøres, nye bøker som må bakes inn i opplegget og små vrier og tilpasninger i forhold til hvor man skal, og hvem man skal møte. I tillegg tar det mye tid å kontakte hver eneste skole på forhånd.
  • De arrangerer julebord og seminarer med faglig påfyll der vi utøverne kan treffe hverandre, produsentene og turnékordinatorene.

I motsetning: For ikke lenge siden ble jeg tilbudt 3200,- for å lage et 3-4 timer langt splitter nytt opplegg. For å komme meg til skolen måtte jeg fly langt, kjøre mange timer og overnatte. Da jeg svarte at jeg ikke kunne gjøre jobben for det honoraret, fikk jeg en små-sur beskjed tilbake om at diettpenger i hvert fall utgikk hvis jeg krevde mer enn minstesatsen.

Nei, takke meg til Akershus. Jeg er sjeleglad for at jeg har mange turnédager for dem også neste skoleår, og håper virkelig de andre fylkene er kjappe til å følge etter. Akershus tar oss, og jobben vår, på alvor. Det legges merke til!

Eldrid-med-bøker

Legg igjen en kommentar

Filed under økonomi, DKS, Forfatterliv

Siste runde Hujedamej i Hedmark

behandla 2For sjette, eller syvende, året på rad er vi på dks-skoleturné i Hedmark. Når vi kveiler kablene og pakker utstyret inn i varebilen etter siste konsert midt i april, har vi faktisk besøkt samtlige skoler i fylket. Kult! Og faktisk ganske vemodig å tenke på …

I løpet av perioden har det vært giftemål, flyttinger, graviditeter og barnefødsler. Karianne, Camilla og jeg har vært på tur alene, med barnefedre og mormor som barnevakt. Vi har besøkt de minste, mest bortgjemte skolene lengst inni Rondane, og storskolen på Hamar. Vi har overnattet på koselige hytter, på stusslige og deilige hotell. Spist vond frityr-mat, herlig langkokt hjemmelaget og spicy indisk.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Heldigvis er ikke Hujedamej-eventyret over med dette. Vi har turnert for skolesekken både i Oslo og i Oppland i tillegg til utallige festivalopptredener, bibliotek- og kulturhusbesøk. Neste skoleår står blant annet Akershus-skoler for tur. Og det er rart med det. Vi har spilt for mange, mange titusner av barn, men vi er faktisk ikke lei av å gjøre forestillingen. Heller ikke lei av hverandre.

Solformørkelse på Espa.

Solformørkelse på Espa.

Det er noe med å jobbe med noen av sine aller, aller beste venninner. Ord er ofte overflødige. Bare et blikk, så forstår vi alt.

Det er dessuten noe med Astrid Lindgrens historier. De berører. De virker. I begynnelsen tenkte vi at konserten kanskje var vel tradisjonell i sin enkelhet. Tre stemmer, melodika, gitar og blokkfløyter. Men vi har ombestemt oss. Enkelheten er det som gjør forestillingen ærlig og ekte. Vi tror det er det som gjør at barn og voksne sitter med tårer i øynene og klump i halsen. Det som gjorde at vi ble nominert til Gullsekken, skolesekkens egen pris for beste dks-produksjon, i 2013.

Servering på Tangen.

Servering på Tangen.

Lille katt, Pilutta og Vargsången bør ikke gjøres overprodusert eller med afrikanske trommer. Det enkle uttrykket kler materialet best.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

I tillegg har vi i løpet av turnéårene blitt oppmerksomme på at mange skoleelever IKKE har noe forhold til Astrid Lindgren.  For oss var det ganske overraskende. Vi trodde virkelig alle visste at Pippi var verdens sterkeste jente og at Emil måtte løpe å gjemme seg i snickerboa når han hadde gjort spell. Med den oppdagelsen syns vi det er enda viktigere at vi formidler materialet. Astrid Lindgrens figurer og historier er så stekte, rørende, flotte og allmenngyldige at de fortjener å leve!

Takk for oss, Hedmark!

Takk for oss, Hedmark!

Legg igjen en kommentar

Filed under Astrid Lindgren, den kulturelle skolesekken, skolekonsert

Jeg?! En viktig person for lese- og skriveopplæringen i Asker?!

Igjen er jeg på forfatterbesøk-runde for femtetrinn i Asker. Da jeg fikk tilsendt turnéplanen fra kultur.akershus i høst, skyndte jeg meg å svare: Stemmer dette? Alle disse skolene besøkte jeg forrige skoleår! Da fikk jeg tilbake: Nei, ikke feil. Det er DEG de vil ha. ”Barnebokforfatter Eldrid Johansen er blitt en viktig person for lese- og skriveopplæringen i Askerskolene,” kom det på mail. Så utrolig hyggelig! Jeg vet jo at jeg kan formidle, og at jeg fikser denne jobben bra. Det ser jeg i blikkene til de engasjerte elevene, som selv om det er seint på fredag ettermiddag sitter knyst stille og vil høre mer. At de gleder seg til besøk fra meg, og er godt forberedt, har jeg virkelig fått oppleve denne uka. Mange steder blir jeg rett og slett mottatt som en superstjerne. De har printet ut bilder, laget plakater, satt sammen faktabokser om meg som henger på veggene og jeg får koselige kort og hilsener når jeg drar. IMG_8704-1 IMG_8705De fleste stedene har elevene lest flere av bøkene mine. Ofte har de forberedt spørsmål. På Hvalstad skole i dag morges ble jeg nesten vippet av pinnen! Der hadde de rett og slett hatt ”Eldrid Johansen” som prosjekt fra etter vinterferien. De hadde lest seg så godt opp på meg på nettet, at jeg måtte avklare tvils-spørsmål de hadde fått feil på prøven (Prøven!? :-)): Har jeg to sønner og en stesønn som det står på enkelte nettsider? Har jeg en datter i tillegg?! Er jeg utdannet religionshistoriker? Hva er det egentlig med denne tidligere naboen min, 97 år gamle Elna, som på et av bildene på bloggen har en papp-eske over hodet? Stemmer det at Rikke Fjeld Jansen (som har illustrert flere av grøss-løvene mine) liker best å være under vann på jakt etter blekkspruter på fritiden? Er jeg virkelig 42 år?! Jeg får varme klemmer, skriver uendelig mengder med autografer og må LOVE å komme igjen. Så om barn – og ungdomsbokforfattere ikke får så mye oppmerksomhet ellers, slik at vi av og til tviler på om jobben vår er viktig, eller i det hele tatt betyr noe for noen, så får vi det virkelig igjen når vi møter leserne! TUSEN TAKK!

Legg igjen en kommentar

Filed under den kulturelle skolesekken, Forfatterliv

Skumliser i Østerdalen

Siste skoleturnéuke før jul er i et område jeg har turnért i flere ganger tidligere: Nord i Hedmark, i Østerdalen. Faktisk var det litt som å ”komme hjem” da jeg ankom snøfylte Tynset stasjon og dro den tunge kofferten bortover isen og snøføyka i de nattstille gatene mot Campingen i går. Selv om jeg innrømmer at det ikke alltid er like fristende å sette seg på toget søndag kveld for å være borte fra familien hele uka …

I og med at jeg har vært her før, både som forfatter og som sanger, vet jeg stort sett hvilke steder det er ok å bo, og hvor jeg helst vil slippe. Fikk meg likevel en overraskelse i stad, og er glad jeg bare skal bo her en natt … (se tidligere innlegg. Hotell? Motell? Veikro-overnatting.)10841702_10152370972871862_1650086102_n-2

Jeg er dessuten veldig klar over det store utvalget på Meny på Tynset, deilig nærmat og lokalprodukter fra hele området, og hvilke steder jeg likeså godt kan ty til yoghurt og banan til middag.

På vei innover Rondane kom jeg i tillegg på det vanvittige øl-utsalget på Joker´n på Grimsbu (bare åpent i helga, så blir ingen Rypa-pils på meg i kveld), og moskusoksene som vi stoppet opp og sang for da vi var her med Hujedamej for to år siden. Så ikke snurten av dem nå, desverre.

Disse dagene setter jeg pris på:

– Vakker natur

10822261_10152370973651862_2076267286_n

– Desemberlyset

– Leiebilen

10833984_10152370974091862_654362434_n

– P1 på bilradioen

– Hyggelige folk

935745_484777198262502_1721718709_n

– Engasjerte tredje – og fjerdeklassinger

– Lavere tempo

IMG_8633_thumb[3]

– Rolige ettermiddager og kvelder

– Sparkene som er parkert utenfor skolene

10833872_10152370974791862_1965169914_n

10816102_10152370973336862_51298601_n

Er så glad for å være tilbake i barneskolene i Tynset, Alvdal, Folldal, Os og Tolga!

Legg igjen en kommentar

Filed under DKS, Forfatterliv, skolebesøk, skoleturné

Mobbing i virkeligheten og på nett

Enda en gang er jeg på DKS-turné til 9. klassinger i Akershus med Charliblogg. Selv om det er to år siden romanen kom, viser det ser fortsatt å være et aktuelt tema. Selvfølgelig. Nye ungdommer vokse til. Alle må lære seg å leve med, og i, en digital hverdag der sosiale medier er et av deres viktigste områder for sosialisering, og kommunikasjon med andre mennesker. Mange trør feil, mange blir utstengt, mange blir plaget. Også på sosiale medier. Som jeg pleier å si til ungdomsskoleelevene jeg møter: ”Jeg er sjeleglad for at ikke internett, og sosiale medier, fantes da jeg var på deres alder. Vi var også kjipe mot hverandre. Baksnakket, mobbet og stengt ute, men jeg fikk i hvert fall ikke (HELDIGVIS!!!) utløp for min frustrasjon om andre på internett! PUH! Kanskje skrev jeg noen linjer i Pusur-skoledagboka som senere ble liggende i en morken eske på låven på landet. Takk og pris hadde jeg ikke muligheten til å skrive dritt om andre, eller lese dritt om meg selv, på nett …” Ungdomstida var vanskelig nok som den var. Jeg vet jammen ikke hvordan jeg selv hadde taklet det tilleggsmomentet, den ekstra arenaen, som internett og sosiale medier er for mobbing og utestengning.

Bare i går var det et digert oppslag i Aftenposten om nettvett og nettmobbing via kampanjen BRUK HUE, som jeg selv var publikum på for noen år siden (ikke som en del av research til Charliblogg, men som ungdomsskolemamma.)

Aftenposten onsdag 12. november 2014

Aftenposten onsdag 12. november 2014

På hver eneste skole jeg besøker henger det plakater og setninger som omhandler tiltak mot mobbing, på internett og i virkeligheten: Man skal vise respekt, inkludere og ta vare på hverandre – alle typer mennesker er velkomne. Likevel, mobbing er, og har alltid vært, en stor og vond del av veldig mange barn og ungdommers hverdag. Også på skolen og i miljøer der man i utgangspunktet håper de voksne følger med og påser at slikt ikke forkommer. For vi vet jo at det ikke stemmer. At mobbing ofte foregår under radaren til de voksne, og på arenaer der voksne ikke er tilstede. Alt oppdages ikke. Mye kan man ikke melde fra om selv, for i mange tilfeller vet den som blir plaget at det da bare blir verre…

Dette fikk vi en vond påminnelse om i helga da vi på vg.no kunne lese historien om Odin som bare ble 13 år etter årevis med trakassering og dårlig behandling i sin skolehverdag.

Uff! Jeg ser det i blikkene til elevene jeg møter hver eneste dag når vi snakker om mobbing. De innrømmer det også. Dette er noe de kjenner godt til og vet mye om. Samtlige har erfaringer, og kjipe opplevelse. Både i virkeligheten og på nettet.

Skulle ønske det var så enkelt som sjuåringen min uttalte: ”Jeg kan en god regel,” utbrøt han. ”Man skal være mot andre som man vil at andre skal være mot deg!” Og ja. Faktisk. Kardemommeloven (som også er inkludert i de aller fleste store religioner og livssyn som den gyldne regel, nestekjærlighetsbudet eller gjensidighetsprinsippet), funket like bra da den kom, som nå. Også på internett.

Legg igjen en kommentar

Filed under Charliblogg, fordommer, forfatterbesøk, mobbing

Kulturverter

Noen fylker praktiserer ordningen, andre ikke. For oss som stadig er på turné i regi av Den kulturelle skolesekken utgjør de en enorm forskjell der de finnes.

For:

– De tar i mot oss når vi kommer kjørende med den store bilen.

image-3

– De vinker oss bort til rett inngang, så vi ikke trenger å hoppe ut av bilen, og bruke tid på å lete oss fram til kontoret, til rett vedkommende og rett sted.

image-5

– De har gjort klar gymsalen med stoler, benker og matter – akkurat slik vi vil ha det.

– De hjelper oss å bære inn tunge kasser med utstyr.

– De kommer med kaffe og vann.

image-4

– De passer på at garderoben er låst opp.

– De spør alltid om det er noe annet de kan gjøre for oss.

– De serverer oss noen ganger en kakebit, litt frukt eller et rundstykke.

image-6

– De spør hvordan vi vil ønskes velkommen.

– De loser de andre klassetrinnene inn. Passer på at de yngste sitter forrest og at ingen snubler i ledningene.

– De sjekker at vi er klare til å begynne.

– De ønsker velkommen til konsert når publikum er på plass.

– De takker pent for konserten når vi er ferdige.

– De hjelper oss ut med alt tungt utstyr i bilen igjen.

De er elever, og de er kulturverter. De er lett synlige i sine sorte crew t-skjorter.

image-7I Oppland, hvor vi turnerer denne uka, er det ofte slik at de må søke seg til jobben. Det er mange om beinet, og bare noen få blir plukket ut. De heldige drar på kurs der de lærer alt om konserter, om rigging, om å være serviceminded og hyggelige. De lærer å håndhilse med et fast grep. De lærer å lese informasjonen om utøverne som kommer, og om produksjonen, så de alltid vet hvem, og hva, de forholder seg til. De legger prestisje i å ta seg godt av artistene og å være et godt publikum. De gjør en helt fantastisk jobb!

På travle dager, som i dag, med tre opp- og nedrigg, og tre konserter på tre ulike skoler er de helt uunnværlige. Vi hadde verken klart, eller rukket, å gjennomføre turnéplanen uten dem. Og så er de så hyggelige! Så veloppdragne! Så utrolig søte og dedikerte til oppgaven!

Så dere fylker som ikke engasjerer elevene i kulturmottakelse: Det er virkelig ingen ting å vente på! Kulturverter er en helt genial greie. I tillegg slipper lærerne å bry seg så mye om utøverne som kommer. Elevene klarer det helt fint på egenhånd!

TAKK!!!

TAKK!!!

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under frilansliv, hujedamej, kulturverter