Tag Archives: familieliv

Noen av de aller viktigste …

Hjemme hos meg bor det tre morsomme, søte og litt trøtte typer. Supermyke, med duse farger og tynne halser etter år med intens knuging. Et par av dem er sydd og mangler ører og værhår. Alle tre er tvangsvasket med jevne mellomrom og har mistet sin opprinnelige struttende fasong.

IMG_1535

Philip, Knut og Rosa Kanin

For hvert at barna mine har en av disse betydd mye. I hvert fall de første årene av livet. Særlig nattestid. Når mørket har senket seg, når truende monstre ha tatt bolig under sengen og i skapet, når mamma og pappa har lagt seg i et annet rom – da har disse tre vært gode å ha. Til tider helt uunnværlige.

Når man har vært overlatt til barnevakt, etterlatt i barnehagen, når man har slått seg og fått blod, når man har vært lei seg og sliten, på ferietur til utlandet eller når man har vært hos skumle leger eller tannleger. Disse følgesvennene har stilt opp og vært til støtte, trøst og nytte.

I flere år var Philip og Knut fraværende. Begge på lange reiser til ukjente destinasjoner. Til sorg og undring for eierene som satt hjemme og ventet, og lurte på hvor i all verden yndlingsbamsen hadde tatt turen. Uten å gi beskjed, eller sende et pip og fortelle hvor de befant seg.

Nå er alle tre samlet hjemme! Som ved et trylleslag, og ganske samtidig, kom de to eldste utrolig nok tilbake. Løven Philip fra en glemt kasse innerst i kjellerboden. Isbjørnen Knut fra huset til en bestekompis sine besteforeldre på Jevnaker.

Det var stas å samle dem i stua. Så stas at eieren av Rosa Kanin la sin elsk på hele gjengen. Hver kveld ville hun ha alle tre i sin seng, og hun lurte med seg  Philip i barnehagen. Der så han sitt snitt til å rømme … Kosepresset ble vel for stort etter mange års ensomt liv i boden.

IMG_1567

Vi kunne bare ikke miste ham igjen! Etterlysning og omfattende leteaksjoner førte heldivis til at forsvinningen ble oppklart.

Philip er nå på plass der han hører hjemme:

IMG_1596

Knut også:

IMG_2373

Nå er det kun Rosa Kanin som får medbringes i barnehagen.

IMG_1597

Hun har merkelapp med navn og telefonnummer festet under poten. Å reise alene er uaktuelt for henne. Når hun skal på tur, er det med hele familien! Under streng bevoktning. Vi slipper henne ikke av syne. Til det er hun for dyrebar …

IMG_2086

Fint å ha Rosa Kanin i fanget når man er langt hjemmefra. Hoi An, Vietnam, mars 2016.

1 kommentar

Filed under barndom, bestevenn, kosedyr, Uncategorized, yndlingsbamse

Julekort

Jeg har gjort det før, og gjorde det i år igjen. Jeg er faktisk vokst opp med det. Lillebror Bjørnar og meg selv, pynta og oppstilt. Stressa pappa som knipset en hel film for å sikre seg at i hvert fall ett ble bra.

Et av barndommens julekort med en ekstra tilleggsvri vi tok for noen år siden.

Et av barndommens julekortfavoritter med en ekstra tilleggsvri vi tok for noen år siden.

Jeg vet det er en dalende tendens, men synes det er hyggelig å få selv (i hvert fall hvis det er skrevet en hilsen bak), så jeg klarer ikke helt å slutte. Derfor. I fjor var vi i Thailand og la ut et mobilbilde på face og instagram. I år samlet jeg diverse bilder av familien til en julekort-collage.

Tradisjonene føyer seg strengt tatt fint inn i det vi driver med på sosiale medier, og er sånn sett langt fra gammeldags – å vise fram nøye utplukkede skrytebilder av oss selv. Bare at vi setter på et frimerke og sende det på gamlemåten. Men hva er det vi egentlig vil vise omverden? Hvor store barna er blitt? (Who cares, sånn egentlig?) Hvor gamle vi selv er blitt – hvis de voksne får lov til å være på bildet? (Kanskje mer interessant.) Alt det berikende og morsomme vi har klart å fylle dagene våre med? Hvor vellykkede vi er? Hvor godt vi takler livet?

At noen blir provoserte, eller lei seg, av å motta slike bildeskrytekort, vet vi egentlig. Hvis de selv har hatt et drittår. Mistet noen de er glad i. Lever med sykdom. Er midt i en livskrise. Da kan slik påklistra lykke bli for mye. Skal vi derfor la være?

Alle vet at livet ikke er lett for noen. Alle strever. Det er oppturer, nedturer, gode og dårlige stunder i løpet av et år. Idyllisk julekortlykke er fake, en polert, filtrert fasade, ikke den fulle sannheten, på samme måte som det vi legger ut på sosiale medier. Opplest og vedtatt med dobbelt strek under.

Når jeg ser på julekortet jeg selv har sendt, får det i hvert fall meg til å tenke på hva som skjedde samtidig, bak scenen: Samboerens ryggprolaps dagen før familieturen opp Prekestolen, et frieri som ble utsatt fordi det aldri bød seg en anledning mellom bleieskift, nattevåk og hindring av drukning og påkjørsel av lillejenta på en langt over gjennomsnittet dyr og slitsom Hellastur, mitt stive smertesmil med tre voltaren innabords om dagen grunnet en betennelse som aldri gikk bort. Sure unger. Stikkende kommentarer til samboeren. Problemer jobbmessig. Økonomiske frilansbekymringer. Men det er jo ikke dette vi ønsker å fortelle i julehilsenen. Og det er kanskje like greit.

IMG_8026

For hva er det jeg vil si? Egentlig er det mottakeren som står i fokus. Det jeg skriver bakpå som teller. Tenker på deg. Takk for at du finnes i livet mitt. Takk for fine stunder. Er så glad i deg. Så min idé for julekort til neste år er å heller klistre et fint bilde av mottakeren på et kort. (Så kan tanter og onkler som har interesse av å se hvor store barna har blitt, få et tilleggsbilde.)

Sannsynligvis blir 2015 også fylt av gode og dårlige dager. Positive og negative overraskelser og utfordringer, for sånn er livet. For alle. Men det er jo fint også, da!

GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!

(P.S. til pappa: En samling av min barndoms julekort ville vært en topp julepresang!)

Legg igjen en kommentar

Filed under julekort, livet

Kake?!

Det kokes og det bakes. Også hjemme hos oss er vi nok over gjennomsnittet opptatt av mat. Av ferske, gode råvarer. Av kvalitetsprodukter. Av smakfulle grønnsaker, spennende oster, pølser, kortreist både det ene og det andre. En uke i fjor satte vi hele familien (babyen, førskolegutten, ungdommene og oss voksne – ingen slapp unna) noen dager på streng vegandiett. Bare for å sjekke hvordan det funka. Les: Fire døgn som veganer

bilde-44Hadde vi hatt plass, ville vi garantert dyrket mye selv. Samboeren har lenge drømt om bikuber. Men, en byleilighet med felles takterrasse på St. Hanshaugen legger sine naturlige begrensninger på utvalget (selv om vi alltid har friske urter). På familiegården derimot, på ”landet”, der er vi med på dyrk og plukk sammen med min gourmetstemor. Vi gleder oss stort over hjemmelaget rabarbrasaft, sopp, epler, solbær, bringebær, jordbær, poteter, jordskokk, ruccola, tomater og sukkererter. For ikke å snakke om samboerens eget ”kongelige” bringebærsyltetøy laget av de deiligste bærene fra de eldste, beste buskene nedi skråningen. Gjerne ispedd villbringebær som det bugner av på våre ”hemmelige steder”. Og saften – den nydelige saften kokt i den sikkert søtti år gamle saftkokeren som står på låven.

Det ligger i tiden. Selvfølgelig gjør det det. Dessuten: Vi urbane kulturfolk skal liksom være opptatt av slikt. Det hører med i definisjonen av hvem vi er. De få gangene jeg ser på Tv, er det umulig å zappe uten å treffe på en eller annen variant av et matprogram. Det ligger alltid noe godt på kjølen. Noe deilig putrer i gryta. Hjemme hos hvermansen, på en nedslitt restaurant eller på kjøkkenet til B og C-kjendiser. I tillegg finnes det utallige matblogger og deilige kokebøker – seriøst, er det virkelig noen som bruker tacopulveret som selges i butikkene lenger? Alle lager da sin egen blanding?!

Jeg føler at jeg har rimelig kontroll på vinagretten, på kjappe gode retter med salmalaks og guaccamole. På deilige kikertsupper og freshe salater i alle varianter. Når det gjelder kakebaking, stiller saken seg annerledes … Muligens bunner det i at jeg ikke er så skrekkelig opptatt av kake. Jeg er, og har alltid vært, mye mer glad for en deilig tomatsalat enn for et marsipankakestykke. Likevel, av og til kreves det baking, og jeg får til noe. Trond Mois gulrotkake er en sikker vinner. Muffins. Boller. En ostekake med ferske blåbær fikser jeg også. Men standard sjokoladekake. Hm … Forrige uke hadde vi tre barnebursdager før festen kulminerte i 17-mai feiringa. Slik så første sjokoladekake ut:

bilde-41

Jeg innser hva jeg gjorde galt. Jeg har tross alt bakt den samme kaka, med den samme oppskriften, i TJUE år! Likevel klarer jeg ikke å lære … Det er ikke smaken det er noe galt med, det kan jeg med hånda på hjertet love. Feilen ligger i overgangen mellom uttaking av kake fra ovn, tillaging og påfølgende påsmøring (les: helling!) av glasur. Jeg er alt for kjapp. Har null tålmodighet. Glasuren lages for tidlig, mens kaka fortsatt er varm. Dessuten heller jeg den på FØR den har begynt å stivne – igjen ALT FOR TIDLIG. Den legger seg ikke som en tjukk, myk, deilig kremaktig sjokoladegreie på toppen, men renner av kaka, ut på benken, eller folien som jeg etter en del år har lært er lurt å ha under, og ender opp som en tynn, vassen, ekstremt udelikat greie. (Nei, det hjelper faktisk ikke å ha mer melis i!) Ingenting man kan ta bilde av og skryte av på Instagram.

Bare familie var tilstede for å spise makkverket, og ingen gjorde noe nummer ut av det shabby utseendet. Jeg hadde latt sjuåringen pyntet kaka, og ingen tør vel å kritisere en kake bursdagsbarnet har vært med på å lage. Dessuten hadde jeg strødd kokos for å kamuflere klisset som hadde rent utenfor. Det skulle liksom være sånn …

bilde-42

Neste runde barnebursdag, med gutta fra klassen, prøvde jeg meg på en fotballkake. Den har jeg hatt suksess med tidligere, og selv om glasuren ikke smaker like fantastisk som den av sjokolade, så SER det i hvert fall fint ut. Gutta var veldig imponerte (jeg tvang fram hyggelige kommentarer …) Jeg fikk faktisk samtlige sjuåringer til å bekrefte at de aldri før hadde sett en så fin fotballkake.

bilde-43

Dagen etter, 16 mai, da nabobarna kom på feiring, droppa jeg hele bakeprosjektet og serverte gele:

bilde-40

På 17-mai hadde vi ingen kake. I stedet fikk jeg min lenge etterlengtede caprese.

images-9

 

Legg igjen en kommentar

Filed under familieliv, feiring, kake