Tag Archives: frilanslivet

Den uslepne diamanten på Ila ungdomsskole

For sjette året på rad jobber jeg som instruktør for niendeklasseforestillingen ved Ila ungdomsskole, avd. Nordpolen. I fjor satt vi opp en versjon av Hakkebakkeskogen. Årene før Løvenes konge, Snøhvit, Grease og Peter Pan. I år er det Aladdin – den uslepne diamant vi jobber med.

Manusgruppa begynte å skrive i januar, og de har fått jevnlige besøk av meg i tillegg til hjelp fra lærerne. I litt over to uker på tampen av semesteret legges alt vanlig skolearbeid vekk. I denne perioden opprettes det band, skuespiller- og dansegrupper. Det produseres egendesignede kostymer. Elevene snekrer, sprayer og maler kulisser. De bloggoppdaterer, skriver program, fotograferer, tegner, lager plakater, billetter og baker kaker til salg før forestillingen. Det lages videoinnslag. Spilles inn lyder. Noen holder kontroll på lyd og lys. Det er utrolig mange småting å holde styr på, og mange får virkelig prøvd seg.

IMG_9320-1Som på kostymegruppa i år: Dit kom ungdommer som aldri tidligere har holdt i et strykejern. Som de første dagene verken kunne tre en symaskin, langt mindre sy. Nå får de et tøystykket, klipper, legger opp og syr ikke bare sjal, men vester, kjole, turbaner osv. Arbeid som læreren gledesstrålende forteller SELVSAGT gjør dem mye bedre rustet til å klare oppgavene i kunst og håndverk neste år. For ikke snakke om å designe og sy senere i livet. De har rett og slett tilegnet seg en helt ny kompetanse. Og blitt trygge. Fordi de har fordypet seg over så mange dager. Det er vidunderlig å se elevene gjøre noe annet enn vanlig, og vise helt andre sider, sier lærerne.

Trinnet blir blandet. Nye vennskapsbånd oppstår. Folk jobber tett med medelever de aldri tidligere har snakket med. De blir utfordret, fortviler og mestrer. Mange blomstrer, overrasker seg selv og omgivelsene. De støtter og backer hverandre. Resultatet (uansett hvor kaotisk det alltid virker dagen før premieren) blir alltid nydelig og proft. Og det blir veldig tydelig at alle som bidrar er viktige. Hver scenearbeider, hver sminkør, hver blomstermaker. At dette får de til fordi de jobber SAMMEN. Det er nesten magisk!

IMG_9408

Talent man ikke ante noen ting om blir avdekket, og HVER ENESTE GANG stråler uventede stjerner både bak, og på, scenen. Det hørte mer med til regelen, enn til unntaket, at minst en av dem som tilhører trinnets utfordringer får en betydelig oppgave, kommer presis, jobbet fokusert og lærere feller tårer under premieren.

Selvfølgelig er det alltid noen utskudd. Et knippe elever som ikke fungerer like bra. Også under slike prosjekt. Men det er de samme som trenger tett oppfølging i en ordinær skolehverdag. For resten av trinnet er ukene en gave. Et vanvittig godt samholds- og samarbeidsgrunnlag for tiendeklasse er lagt.

IMG_9417Som når kontaktlærer måper når jeg forteller hvem jeg har plukke ut til spesielt tiltrodde oppgaver. Når en av gutta i bandet synger så jentene griner. Når jeg spør en elev:” Kan du lede dette, for deg stoler jeg på,” og får svaret: ”Det har aldri noen sagt til meg før.” Når vi har jobbet i mange timer, skoleklokka ringer og de ber: ”Kan vi ikke ta scenen en gang til?” Jo, da vet jeg at jeg er på rett plass, og at vi har fått til noe. Noe helt unikt.

IMG_9410

Jeg blir oppriktig glad i ungdommene. Jeg investerer alt av energi og kreativ hjernekapasitet sammen med de engasjerte, inkluderende lærerne. Det føles alltid tomt etter forestillingsukene på Ila …

Nå har jeg fått beskjed om at Aladdin kan blir den aller siste oppsetningen. Neste år flytter ungdomstrinnet til Fagerborg. I tillegg til at forholdene blir større, er den nye ledelsen i tvil om hvor faglig fundert arbeidet disse ukene er. Jeg håper de ombestemmer seg når de ser kveldens premiere! Jeg er nemlig overbevist om at disse intense jobbuker ikke bare er et minne for livet, men at de er viktige på så ufattelig mange områder. Både innenfor, og utenfor, læreplanen.

Jeg håper virkelig ikke vi pakker vekk myggene og kostymekassene for alltid når vi rydder sammen etter siste forestilling i morgen. Det ville være et  tap for fremtidige niendeklassinger på St. Hanshaugen. Ikke fjern diamanten på Ila!

images-18

Legg igjen en kommentar

Filed under fine ungdommer, frilanslivet, instruktørjobb, skoleforestilling

Siste runde Hujedamej i Hedmark

behandla 2For sjette, eller syvende, året på rad er vi på dks-skoleturné i Hedmark. Når vi kveiler kablene og pakker utstyret inn i varebilen etter siste konsert midt i april, har vi faktisk besøkt samtlige skoler i fylket. Kult! Og faktisk ganske vemodig å tenke på …

I løpet av perioden har det vært giftemål, flyttinger, graviditeter og barnefødsler. Karianne, Camilla og jeg har vært på tur alene, med barnefedre og mormor som barnevakt. Vi har besøkt de minste, mest bortgjemte skolene lengst inni Rondane, og storskolen på Hamar. Vi har overnattet på koselige hytter, på stusslige og deilige hotell. Spist vond frityr-mat, herlig langkokt hjemmelaget og spicy indisk.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Norge, ass. Hamar med to dagers mellomrom, mars 2015.

Heldigvis er ikke Hujedamej-eventyret over med dette. Vi har turnert for skolesekken både i Oslo og i Oppland i tillegg til utallige festivalopptredener, bibliotek- og kulturhusbesøk. Neste skoleår står blant annet Akershus-skoler for tur. Og det er rart med det. Vi har spilt for mange, mange titusner av barn, men vi er faktisk ikke lei av å gjøre forestillingen. Heller ikke lei av hverandre.

Solformørkelse på Espa.

Solformørkelse på Espa.

Det er noe med å jobbe med noen av sine aller, aller beste venninner. Ord er ofte overflødige. Bare et blikk, så forstår vi alt.

Det er dessuten noe med Astrid Lindgrens historier. De berører. De virker. I begynnelsen tenkte vi at konserten kanskje var vel tradisjonell i sin enkelhet. Tre stemmer, melodika, gitar og blokkfløyter. Men vi har ombestemt oss. Enkelheten er det som gjør forestillingen ærlig og ekte. Vi tror det er det som gjør at barn og voksne sitter med tårer i øynene og klump i halsen. Det som gjorde at vi ble nominert til Gullsekken, skolesekkens egen pris for beste dks-produksjon, i 2013.

Servering på Tangen.

Servering på Tangen.

Lille katt, Pilutta og Vargsången bør ikke gjøres overprodusert eller med afrikanske trommer. Det enkle uttrykket kler materialet best.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

Mye bra hjelp av elev-verter og crew i Hedmark.

I tillegg har vi i løpet av turnéårene blitt oppmerksomme på at mange skoleelever IKKE har noe forhold til Astrid Lindgren.  For oss var det ganske overraskende. Vi trodde virkelig alle visste at Pippi var verdens sterkeste jente og at Emil måtte løpe å gjemme seg i snickerboa når han hadde gjort spell. Med den oppdagelsen syns vi det er enda viktigere at vi formidler materialet. Astrid Lindgrens figurer og historier er så stekte, rørende, flotte og allmenngyldige at de fortjener å leve!

Takk for oss, Hedmark!

Takk for oss, Hedmark!

Legg igjen en kommentar

Filed under Astrid Lindgren, den kulturelle skolesekken, skolekonsert

Yogaredningen

Mange har forstått det for lengst. Jeg prøvde det for første gang i høst. Flere vil hevde at det jeg driver med er en lettvint avart. Kanskje stemmer det. Men det funker for meg.

Altså rister jeg ikke lenger uforstående på hodet når hunden, rockstar eller kriger tre nevnes i forbifarten. Jeg er innafor. Been there, done that!

Det begynte med en betennelse som aldri slapp tak. Legen ga meg piller. Flere og flere per dag. Da jeg etter hvert ble så godt kjent med kiropraktoren at jeg visste hvordan det sto til med familien, og hilste på de andre med kontor i samme bygg, forsto jeg i tillegg at det var på høy tid å ta et annet tak i forhold til nakke- og ryggvondt.

IMG_8537Jeg løftet blikket fra kaloritelleren på ellipse-maskinen, og tittet bort på de barbeinte damene (ja, helt klart flest damer) som dryppende av svette strømmet ut av HOT MOJO- salen med yogamatte under armen.

Første gang jeg ble oppmerksom på yogatrening i varmesal (38 grader og 70% luftfuktighet – omtrent som å være i Thailand,) var for noen år siden da Mickan i Solsidan kom svett, men like nydelig velstelt, ut av en dagtidsklassse med en venninne. Fancy, tullete greier for rike hjemmeværende fruer, tenkte jeg da. I tillegg innrømmer jeg gjerne at jeg har himlet med øynene når jeg på andre type treninger har blitt bedt om å gjøre solhilsen og passe på å oppnå god, og nær, kontakt med Moder Jord.

Jeg liker dessuten helst å kunne det jeg driver med. Synes ikke om å være den som fomler og kløner. Å melde meg på et klasse i noe jeg overhode ikke behersker, eller har vært borti før, er dermed et stykke utenfor komfortsonen.

Men nå var det altså dags. Jeg skulle gjøre en Mickan, prøve SATS varianten av Bikram yoga: Hot Mojo. Det første jeg oppdaget var hvor mange partier som ble kjørt daglig, og hvor fullbooket disse var. Meldte man seg ikke på mange dager i forveien, endte man på venteliste. Men endelig. Der sto jeg. Barbeint, i all for tykk bomullst-skjorte og lang treningsbukse med vannflaske, yogamatte og håndkle. Det var vanskelig å puste. Tungt. Jeg slet med å holde balansen, det svimlet for meg og jeg holdt så vidt ut hele økta. Etterpå var jeg knust. Utsvetta. Dødstrøtt. Den gang da …

IMG_8536Nå er jeg blitt Mickan. Jeg prioriterer å ta klasser på dagtid. Ofrer verdifull skrive- og øvetid uten å mukke. For jeg merker at det hjelper. Det har en effekt! Jeg har ikke spist en pille siden i sommer, og jeg aner ikke hvordan kiropraktoren har det på hjemmefronten. Masse penger har jeg også spart. Ikke bare fordi jeg har droppet behandling. Jeg er jo allerede SATS-medlem.

Så ofte jeg har mulighet, helst tre ganger i uka, går jeg altså inn i varmerommet med yogamatten under armen og tøyer, svetter, roterer, puster, bygger indre core- muskulatur og blir varm helt inn til skjelettet. Kanskje beveger jeg meg etter hvert ut av SATS-salen og prøver de virkelig hardcore-greiene. Hvem vet.

Namaste!

1 kommentar

Filed under helse, livet, trening