Tag Archives: helse

Yogaredningen

Mange har forstått det for lengst. Jeg prøvde det for første gang i høst. Flere vil hevde at det jeg driver med er en lettvint avart. Kanskje stemmer det. Men det funker for meg.

Altså rister jeg ikke lenger uforstående på hodet når hunden, rockstar eller kriger tre nevnes i forbifarten. Jeg er innafor. Been there, done that!

Det begynte med en betennelse som aldri slapp tak. Legen ga meg piller. Flere og flere per dag. Da jeg etter hvert ble så godt kjent med kiropraktoren at jeg visste hvordan det sto til med familien, og hilste på de andre med kontor i samme bygg, forsto jeg i tillegg at det var på høy tid å ta et annet tak i forhold til nakke- og ryggvondt.

IMG_8537Jeg løftet blikket fra kaloritelleren på ellipse-maskinen, og tittet bort på de barbeinte damene (ja, helt klart flest damer) som dryppende av svette strømmet ut av HOT MOJO- salen med yogamatte under armen.

Første gang jeg ble oppmerksom på yogatrening i varmesal (38 grader og 70% luftfuktighet – omtrent som å være i Thailand,) var for noen år siden da Mickan i Solsidan kom svett, men like nydelig velstelt, ut av en dagtidsklassse med en venninne. Fancy, tullete greier for rike hjemmeværende fruer, tenkte jeg da. I tillegg innrømmer jeg gjerne at jeg har himlet med øynene når jeg på andre type treninger har blitt bedt om å gjøre solhilsen og passe på å oppnå god, og nær, kontakt med Moder Jord.

Jeg liker dessuten helst å kunne det jeg driver med. Synes ikke om å være den som fomler og kløner. Å melde meg på et klasse i noe jeg overhode ikke behersker, eller har vært borti før, er dermed et stykke utenfor komfortsonen.

Men nå var det altså dags. Jeg skulle gjøre en Mickan, prøve SATS varianten av Bikram yoga: Hot Mojo. Det første jeg oppdaget var hvor mange partier som ble kjørt daglig, og hvor fullbooket disse var. Meldte man seg ikke på mange dager i forveien, endte man på venteliste. Men endelig. Der sto jeg. Barbeint, i all for tykk bomullst-skjorte og lang treningsbukse med vannflaske, yogamatte og håndkle. Det var vanskelig å puste. Tungt. Jeg slet med å holde balansen, det svimlet for meg og jeg holdt så vidt ut hele økta. Etterpå var jeg knust. Utsvetta. Dødstrøtt. Den gang da …

IMG_8536Nå er jeg blitt Mickan. Jeg prioriterer å ta klasser på dagtid. Ofrer verdifull skrive- og øvetid uten å mukke. For jeg merker at det hjelper. Det har en effekt! Jeg har ikke spist en pille siden i sommer, og jeg aner ikke hvordan kiropraktoren har det på hjemmefronten. Masse penger har jeg også spart. Ikke bare fordi jeg har droppet behandling. Jeg er jo allerede SATS-medlem.

Så ofte jeg har mulighet, helst tre ganger i uka, går jeg altså inn i varmerommet med yogamatten under armen og tøyer, svetter, roterer, puster, bygger indre core- muskulatur og blir varm helt inn til skjelettet. Kanskje beveger jeg meg etter hvert ut av SATS-salen og prøver de virkelig hardcore-greiene. Hvem vet.

Namaste!

1 kommentar

Filed under helse, livet, trening

Og nå skal også stokken nappes vekk …

images-14Etter en åtte år lang suksesshistorie foreslår Regjeringen nå å fjerne Den kulturelle spaserstokken. Profesjonelle scenekunstnere, sangere, musikere, skuespillere, forfattere og historiefortellere skal ikke lenger dele sin kunst med eldre på institusjoner og sykehjem. Nå skal ansvaret legges på de ansatte. Det er jo mye mer lønnsomt, mindre kostnadskrevende, at de ansatte nynner en sang mens de tørker rumper. At de strekker ut, tar en piruett og får opp energien mens de hjelper Olga inn i klærne. At de legger inn en showstopper, eller forteller en rørende historie, kanskje med innlagt pianokomp, mens de dekker på til lunsj.

Alvorlig talt?

For det første: De som arbeider på sykehjem har allerede en ekstremt krevende, og dessuten ikke særlig godt betalt, jobb. Nå vil Regjeringen at enda mer ansvar legges på dem? Ansvar som krever kompetanse på et helt annet felt enn det de bedriver til vanlig. Har man da tenkt å tilby dem sangtimer, og kurse dem i repertoar som kan passe? Sende dem på teaterklasser og skrivekurs? Få alle de hvitkledde til å hente fram sin indre ballerina? Det er ikke alle helsearbeidere som synger i kor på fritiden.

Eller har jeg misforstått? Var intensjonene kanskje at enda flere midler skal brukes til å lønne musikkterapeuter, slik at det blir flere jobber for dem? Har Regjeringen økt den posten på budsjettet? Tror ikke det.

Jeg blir så matt! Dette forslaget er så utrolig FEIL og lite gjennomtenkt på så veldig mange nivåer.

Tror Regjeringen virkelig at det er gjennomførbart at de ansatte på sykehjem tar ansvaret for kulturinnslagene? Har de vært innom et sykehjem og sett hva slags jobb som utføres der?

Forslaget undergraver dessuten vårt yrke som profesjonelle formidlere. At kultur har en verdi for mennesker. At samfunnet trenger profesjonelle utøvere. Regjeringen glemmer at vi som driver med dette har mange års utdannelse, og erfaring, innen vårt fag – at det ligger mer enn et alle kan synge-kurs bak når man holder konsert.

Jeg mistenker at Regjeringen synes det er såpass hyggelig at vi frilansende musikere og skuespillere holde konserter på sykehjem, at vi er hjertelig velkommen til å fortsette med det. Bare at vi fra nå skal gjøre det gratis. Som en del av frivilligheten. Fordi vi tross alt har hobbyen vår som jobb, og liker det vi driver med. Det ville jo dessuten være synd om beboerne måtte vente helt til sin egen begravelse med å oppleve levende musikk igjen …

Forslaget overser dessuten all forskning som viser hvilken utrolig effekt kulturopplevelser, sang og musikk har på mennesket. Det handler om livsglede. Det handler om å få andre impulser inn i en rimelig grå sykehjemshverdag. Det handler om å vekke minner, bli hektet på, nynne med og nyte. Det handler om å få fatt i følelsene – for da kan magiske ting skje.

Vi så det tydelig i innslaget vist på Puls, der programleder Helene Sandvig er på sykehjemsbesøk hos sin demente far sammen med en musiker som synger farens yndlingslåt. Noe skjedde der inne ved den hvite senga. Den demente faren var til stede ved hjelp av musikken. Han ble hentet tilbake, fra tomheten, til virkeligheten. Han var 100% der, nøt, gråt en skvett og uttrykte seg klart. Utrolig sterkt og rørende. Bør man ikke heller ØKE budsjettene når man ser at det har en slik åpenbar effekt!?

En sangerkollega utbrøt dette, da hun fikk vite om forslaget: «Å nei!! En av de aller mest givende og meningsfulle delene av min jobbhverdag!!»

Jeg har vært en del på sykehjem i løpet av det siste året fordi jeg har en 97 år gammel nabo, og venninne, som jeg besøker jevnlig. Hun bor på et av de veldrevne sykehjemmene i Oslo, der ting er på stell og mye positivt skjer for beboerne. Der arrangeres utstillinger, konserter, de har sauer og kaniner – mange flotte, gjennomtenkte opplegg, og jevnlige besøk av kulturfolk utenfra som gir store opplevelser. Jeg har sett hvilken enorm effekt slike tiltak har for hele stedet. Hele huset. Hvordan det lever. Hvor mye glede som tross alt bor innenfor veggene på ”endestasjonen”.

Likevel har jeg lagt merke til noe som slår meg i skrivende stund: mange av de ansatte er ikke etnisk norske. Slik vil jeg anta det er på mange sykehjem. Ikke noe galt med det, men jeg kan liksom ikke se for meg at den filippinske hjelpepleieren bryter ut i ”Per Spellmann” eller ”Sommernatt ved fjorden,” sånn helt uten videre.

I et av verdens rikeste land fortsetter Regjeringen å ramme dem som ikke klarer, orker, eller har kapasitet til å protestere. De stjeler fra de svakeste, samtidig som de gir skatteletter til de rikeste, mest privilegerte. De driver rett og slett en utrolig usjarmerende, omvendt Robin Hoodpolitikk!

Legg igjen en kommentar

Filed under Den kulturelle spaserstokken