Tag Archives: naboskap

Solveig? Nei, hu er fløtt!

Fløtt? Jeg så uforstående på Elna.

Ja, gjentok Elna. Hu er FLØTT!

Elna og Eldrid

Elna og Eldrid

Etter at jeg lette, og fant igjen, min 97 år gamle nabo Elna, har jeg besøkt henne jevnlig. Først på et sykehjem vest i byen. Nå er alle beboerne, og ansatte, installert et annet midlertidig sted i påvente av nytt bygg. (Det er snakk om en midlertidighet på et par år. Minst.) At en slik flytteprosess ikke er bare-bare for beboere på et sykehjem, sier seg selv. De har sitt rom med sine svært begrensede eiendeler, sitt hjem, sin hverdag – de lever rett og slett den siste fasen av livet- der, på hjemmet. Antageligvis har det tatt tid å venne seg til å bo et annet sted enn hjemme. Bli kjent med, og stole på, ansatte og andre beboere. Dessuten er det selvfølgelig en ekstremt varierende grad av klarhet, og friskhet. ”Min” Elna har hukommelse som en ungjente, og det er alltid morsomt å prate med henne og høre henne fortelle. Hos Elna er det kroppen den høye alderen har begynt å tære på. Tidligere føyk hun travelt rundt på St. Hanshaugen iført sin røde hatt og kåpe. Nå henger de fineste hattene på veggen, og rullatoren, med mobiltelefonen festet til seg, står alltid rett ved siden av.

Men tilbake til denne Solveig. Det med å være fløtt gjaldt ikke bare henne. En del beboere, eller rettere sagt: pårørende til beboere, fant nemlig andre løsninger for sine. Slik jeg har forstått det var det altså ikke Solveig selv som ville flytte fra sine folk, sine naboer, sine ansatte, sine måltids-og kaffevenninner. Det var barna til Solveig som tok valget. Derfor ble Solveig, og en del andre, søkt over til andre sykehjem på vestkanten.

Var dette for å spare Solveig for to flytt? Eller for å spare seg selv for å måtte kjøre, eller ta t-banen, til østkanten der den midlertidige institusjonen ligger?

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Ryktene sier at Solveig ikke har det så bra på det nye stedet. At hun sitter mye alene på rommet. At hun ikke trives slik hun gjorde. Dette kan jo selvfølgelig forandre seg. Det tar tid å omstille seg. Lære seg å kjenne et nytt sted med nye rutiner og nye fjes. Men hvor lang tid har de egentlig, disse sykehjemsbeboerne?

Ja, Elna og de andre som ble med på den midlertidige flytteprosessen er også kommet til et nytt sted. Et annet hus. Men de har de samme folka rundt seg. Elna har dessuten et mye finere, og større, rom nå, selv om hun må dele bad med naboen. I tillegg har rommet DEN utsikten, som Elna nyter til fulle hver eneste kveld!

Det er selvfølgelgelig lett for meg å si, som ikke er i situasjonen, men jeg må innrømme at jeg stusser. Det handler om verdighet, trygghet, selvrespekt og ikke minst trivsel. Et eldre menneske er ikke en pakke man kan fløtte til et annet lager. For oppbevaringsstedet er hjemmet deres. Der har de naboer, venner, rutiner, tradisjoner, og ansatte de kjenner og stoler på.

Jeg krysser fingrene for at mine barn, hvis jeg får lov til å henge med så lenge, tar hensyn til flere sider av saken enn om det er slitsomt å kjøre, og vanskelig å finne parkeringsplass, i sentrum. Eller at boligen ligger på ”feil side” av byen. Folk sier ofte at barn bør velge sine foreldre med omhu, men vi er jammen meg prisgitt barna våre til slutt også … Jeg bare nevner det.

Legg igjen en kommentar

Filed under alderdom, livet, vennskap

Da jeg fant igjen Elna

Det var henne! ”Min” Elna bodde på hjemmet jeg hadde oppsporet! (Se tidligere innlegg: På leit etter Elna) Jeg sendte dem en mail, og gjett om jeg ble glad da de ringte tilbake og bekreftet at min gamle nabo i samme øyeblikk satt og leste blogginnlegget mitt og syntes det var stas og morsomt å få oppleve å bli lett opp, som hun senere uttrykte det. Om Elna kunne ringe meg etterpå? Selvfølgelig kunne hun det!

Spent ble jeg sittende og vente, helt til telefonen durte og jeg hørte Elnas stemme i den andre siden. Lettelse. Klump i halsen. Vi pratet, hun ga meg  forhistorien til at hun flyttet til hjemmet, var like klar som alltid, hadde full oversikt over min historie, barna og bøkene mine, og ikke minst: Jeg måtte veldig gjerne komme på besøk! Alle dager unntatt fredager passa, for da var hun hos frissørdama.

Dette var noen uker siden. I formiddag satte jeg meg på t-banen på vei til Hovseterhjemmet. Jeg hadde kjøpt en stor, vakker bukett med oransje roser fra verdens fineste blomsterbutikk på St.Hanshaugen og hadde dessuten med meg et eksemplar av Hilsen fra lykkelandet, postkortboka Steffen og jeg lagde for noen år siden som jeg tenkte hun ville like. Jeg gledet meg!

Da jeg nærmet meg hjemmet i snøføyka, slo det meg: Denne veien gikk jeg da hver dag i en hel uke like før jul da jeg i regi av DKS-Oslo og Forfattersentrum var på forfatterbesøk i niendetrinn på Hovseter skole. Hadde jeg ant at Elna bodde der, kunne jeg ha tittet innom min gamle venninne hver dag i lunsjen, i stedet for å sitte på et lærerværelset der jeg ikke kjente noen – Elna befant seg bare et lite steinkast unna, i nabobygget.

bilde-31Dessuten: Har ikke jeg sett bilde av dette bygget tidligere? Jeg stoppet, dro Hilsen fra Lykkelandet opp fra sekken, og jammen: Et av postkortene er faktisk en collage fra nettopp Hovseterhjemmet på 70-tallet. Fantastisk!

Småfortumlet gikk jeg inn i resepsjonen, og tok heisen opp til etasjen der rommet til Elna var. Der var det tomt! Hjelp, tenkte jeg. Har hun glemt avtalen? Men, nei, det skulle ikke mye undersøkelse til før jeg fikk beskjed om at Elna var hos frisserdama i dag, i stedet for fredag, for å være fin til besøket.

Jeg fant frisørsalongen og Elna. Så godt det var å se henne! På rommet hennes oppdaterte vi hverandre om alt som hadde skjedd (hun har skremmende god oversikt over alle naboer, historier og minnet meg på en hel del situasjoner og begivenheter jeg hadde glemt …) Snart kom det inn to ansatte for å hilse på og ta bilder, og jøss – en av dem var en gammel klassevenninne av meg fra Bårdar! Vi måpte. Klemte hverandre. Hun var heller ikke klar over at det var jeg som skulle besøke Elna.

1622017_386601611484230_32690941_n1609661_386614491482942_200520105_n

Så mange tilfeldigheter og hyggelige, morsomme sammentreff! Utrolig! Det får meg til å tenke at alt har en mening. At alt henger sammen. Og ikke minst: Det var virkelig meningen at jeg skulle leite opp, og finne igjen, Elna. Takk og lov for at jeg forsøkte. Jeg kommer helt klart til å besøke henne igjen! Nå er mobilnummeret hennes lagra!

10082_386601481484243_1922980345_n

Elna og Eldrid
Elna og Eldrid

Foto: Kari Waarum Vierli

Legg igjen en kommentar

Filed under livet, naboer

På leit etter Elna

Foto: akersbakken herborvi.com

Foto: akersbakken herborvi.com

I mange år bodde jeg i en leilighet jeg hadde arvet. Leiligheten hadde vært i min familie i flere tiår, bebodd både av mine besteforeldre og siden en kjær grandonkel.

I oppgangen bodde det flere eldre mennesker. Folk som hadde levd i borettslaget hele sine voksne liv. Flere hadde flyttet inn da OBOS-blokkene ble bygget i 1951. Der hadde de fått, og oppdratt, barn. Der hadde de sett barna flytte ut, blitt pensjonister, fått barnebarn og mistet sine ektefeller. De tilhørte samme generasjon som mine slektninger, og kjente hverandre på naboers vis. Det vil si at de hadde vært på kaffevisitter, slått av en prat foran postkassene, mens de vannet plantene i oppgangsvinduene, deltatt på dugnad, kranglet på generalforsamlingene, og ikke minst truffet på hverandre i den praktiske vaskekjelleren. I vaskekjelleren fantes det i tillegg til svære vaskemaskiner og store utslagsvasker, et gedigent, gammeldags tørkerom, mer moderne tromler, samt en stor og tung klesrulle. Både truser og juleduker ble sveivet flate og fine gjennom den.

Vaskekjelleren ble av de eldre beboerne feid og spylt etter hver bruk, og når man hadde vasketid, ja, da oppholdt man seg i kjelleren hele perioden – dreiv ikke å fløy opp og ned trappene underveis. Det var dessuten mye irritasjon over de unge som ikke forsto hengelåssystemet som avgjorde vasketidene. For ikke å snakke om dem som lurte seg til å vaske om natten, på søndag, eller midt i andres vasketid! Eller dem som lot være å hente tøyet så snart det var tørt!

Jeg var litt redd for disse eldre naboene med det samme jeg flyttet inn. Jeg visste jo hvem de var, og hadde møtt på dem i trappa gjennom hele barndommen. Likevel syntes jeg de skulte mistenksomt på meg. Heldigvis snudde alt da jeg avslørte at jeg var barnebarnet til Ruth og Olav, og niesen til Ole.  Så lenge jeg dessuten klarte å overholde vaskerireglene, hilste høflig og vasket trappa når jeg skulle, ble jeg snart godtatt som en av de ”gode gamle,” som en i nabofamilien.

Årene jeg bodde i oppgangen slo vi ofte av en prat. Jeg tilbød meg å hjelpe, og hadde fast tradisjon med å gi dem juleblomst og komme på kaffeslabras i ny og ne. Da jeg flyttet, var det bare Elna i leiligheten over igjen. Jeg må innrømme at jeg syntes det var både ubehagelig, og trist, å innrømme for henne at vi skulle flytte. På et vis føltes det som et svik.

Elna var enke, men hadde flere barn og barnebarn hun hadde mye kontakt med. Sin beste venninne mistet hun på en felles utenlandstur de var på i regi av en eller annen forening. Tapet av bestevenninnen var tydelig en stor sorg. Forståelig nok. De delte gleder og sorger – hadde rett og slett mye moro sammen etter at begge var blitt enker.

Elna kjente mange i bydelen, og jeg traff henne stadig rundt St. Hanshaugen på full fart til og fra det ene eller det andre, med nylagt hår, iført rød hatt og kåpe. Etter at jeg flyttet, inviterte jeg henne hjem til vår nye, store leilighet, rett rundt hjørnet for den gamle OBOS-treromsen. Jeg fortsatte å treffe på henne på gata, slo en prat i butikken, men besøkene mine ble sjeldnere og sjeldnere. Til slutt gjensto bare den årlige julevisitten med blomsten.

I de siste månedene har jeg vært plaget av en murrende uro og dårlig samvittighet. Både fordi jeg ikke har støtt på Elna i butikken, men også fordi jeg har vært så travelt opptatt med mitt eget liv at jeg rett og slett ikke har besøkt henne. Verken i fjor jul da jeg hadde nyfødt, eller denne jula fordi vi var i Thailand.

I begynnelsen av januar gikk jeg bort til oppgangen og sjekket om navnet hennes fortsatt sto på ringeklokka. Det gjorde det ikke. I forrige uke, på vei forbi, kom det en ung dame med barnevogn ut. Jeg stoppet henne, forklarte situasjonen, og spurte om hun visste hva som hadde skjedd med Elna. Damen forsto først hvem jeg siktet til, men da jeg beskrev Elna og hvilken etasje hun bodde i, sa hun at jo, den gamle damen hadde bodd over dem da de flyttet inn for litt over et år siden, men ganske snart var det blitt stille fra leiligheten. Hun trodde kanskje Elna var flyttet på et hjem, men hun visste ikke. Leiligheten hennes var uansett solgt.

En så livlig dame flyttet på gamlehjem? Jeg kunne liksom ikke se det for meg. Tenkte det var mer Elnas stil å bare bli borte, sannsynligvis på en morsom tur iført den røde hatten. Samtidig syntes jeg det var underlig at hun i så fall ikke var på et hjem i nærheten av der hun alltid har bodd, og at jeg ville ha truffet henne på vandring i nærområdet.

Jeg tenkte mye på Elna i forrige uke. Var lei meg for at jeg hadde vært så opptatt av meg og mitt. I tillegg gikk det opp for meg at Elna var den siste levende forbindelsesleddet til mine avdøde slektninger. Med henne forsvant på et vis en siste St. Hanshaugen-rest av dem også…

På lørdag søkte samboeren min og jeg etter Elna på nett. Jeg hadde vurdert å gjøre det flere dager, men hadde liksom ikke turt … Det skulle faktisk ikke vise seg å være like enkelt som jeg hadde trodd å finne ut om en person lever. Heller ikke gjennom Folkeregisterets sider. Vi fant noen kvinner ved samme navn, men ikke den rette Elna. Men så – endelig: Da jeg tittet gjennom bildene som lå ute på google, fant jeg til slutt et ørlite portrett, i ekstrem lav oppløsning, av en eldre dame som sett med velvillige øyne kunne være min Elna. Hun hadde et mellomnavn jeg ikke gjenkjente, men likevel… Neste tastetrykk førte meg til en uttalelse fra en beboer ved et hjem i utkanten av Oslo. Nå har jeg lagret telefonnummeret og skal i løpet av uka ta mot til meg og ringe hjemmet for å høre om det kan være min gamle nabo, og om hun i så fall er interessert i besøk (hvis de kan gi slik informasjon til meg, da.) I tillegg til at jeg skylder henne både en og to juleblomster, hadde det fra et rent egoistisk ståsted vært veldig, veldig hyggelig å slå av en prat.

Legg igjen en kommentar

Filed under livet