Tag Archives: St. Hanshaugen

Da jeg fant igjen Elna

Det var henne! ”Min” Elna bodde på hjemmet jeg hadde oppsporet! (Se tidligere innlegg: På leit etter Elna) Jeg sendte dem en mail, og gjett om jeg ble glad da de ringte tilbake og bekreftet at min gamle nabo i samme øyeblikk satt og leste blogginnlegget mitt og syntes det var stas og morsomt å få oppleve å bli lett opp, som hun senere uttrykte det. Om Elna kunne ringe meg etterpå? Selvfølgelig kunne hun det!

Spent ble jeg sittende og vente, helt til telefonen durte og jeg hørte Elnas stemme i den andre siden. Lettelse. Klump i halsen. Vi pratet, hun ga meg  forhistorien til at hun flyttet til hjemmet, var like klar som alltid, hadde full oversikt over min historie, barna og bøkene mine, og ikke minst: Jeg måtte veldig gjerne komme på besøk! Alle dager unntatt fredager passa, for da var hun hos frissørdama.

Dette var noen uker siden. I formiddag satte jeg meg på t-banen på vei til Hovseterhjemmet. Jeg hadde kjøpt en stor, vakker bukett med oransje roser fra verdens fineste blomsterbutikk på St.Hanshaugen og hadde dessuten med meg et eksemplar av Hilsen fra lykkelandet, postkortboka Steffen og jeg lagde for noen år siden som jeg tenkte hun ville like. Jeg gledet meg!

Da jeg nærmet meg hjemmet i snøføyka, slo det meg: Denne veien gikk jeg da hver dag i en hel uke like før jul da jeg i regi av DKS-Oslo og Forfattersentrum var på forfatterbesøk i niendetrinn på Hovseter skole. Hadde jeg ant at Elna bodde der, kunne jeg ha tittet innom min gamle venninne hver dag i lunsjen, i stedet for å sitte på et lærerværelset der jeg ikke kjente noen – Elna befant seg bare et lite steinkast unna, i nabobygget.

bilde-31Dessuten: Har ikke jeg sett bilde av dette bygget tidligere? Jeg stoppet, dro Hilsen fra Lykkelandet opp fra sekken, og jammen: Et av postkortene er faktisk en collage fra nettopp Hovseterhjemmet på 70-tallet. Fantastisk!

Småfortumlet gikk jeg inn i resepsjonen, og tok heisen opp til etasjen der rommet til Elna var. Der var det tomt! Hjelp, tenkte jeg. Har hun glemt avtalen? Men, nei, det skulle ikke mye undersøkelse til før jeg fikk beskjed om at Elna var hos frisserdama i dag, i stedet for fredag, for å være fin til besøket.

Jeg fant frisørsalongen og Elna. Så godt det var å se henne! På rommet hennes oppdaterte vi hverandre om alt som hadde skjedd (hun har skremmende god oversikt over alle naboer, historier og minnet meg på en hel del situasjoner og begivenheter jeg hadde glemt …) Snart kom det inn to ansatte for å hilse på og ta bilder, og jøss – en av dem var en gammel klassevenninne av meg fra Bårdar! Vi måpte. Klemte hverandre. Hun var heller ikke klar over at det var jeg som skulle besøke Elna.

1622017_386601611484230_32690941_n1609661_386614491482942_200520105_n

Så mange tilfeldigheter og hyggelige, morsomme sammentreff! Utrolig! Det får meg til å tenke at alt har en mening. At alt henger sammen. Og ikke minst: Det var virkelig meningen at jeg skulle leite opp, og finne igjen, Elna. Takk og lov for at jeg forsøkte. Jeg kommer helt klart til å besøke henne igjen! Nå er mobilnummeret hennes lagra!

10082_386601481484243_1922980345_n

Elna og Eldrid
Elna og Eldrid

Foto: Kari Waarum Vierli

Legg igjen en kommentar

Filed under livet, naboer

På leit etter Elna

Foto: akersbakken herborvi.com

Foto: akersbakken herborvi.com

I mange år bodde jeg i en leilighet jeg hadde arvet. Leiligheten hadde vært i min familie i flere tiår, bebodd både av mine besteforeldre og siden en kjær grandonkel.

I oppgangen bodde det flere eldre mennesker. Folk som hadde levd i borettslaget hele sine voksne liv. Flere hadde flyttet inn da OBOS-blokkene ble bygget i 1951. Der hadde de fått, og oppdratt, barn. Der hadde de sett barna flytte ut, blitt pensjonister, fått barnebarn og mistet sine ektefeller. De tilhørte samme generasjon som mine slektninger, og kjente hverandre på naboers vis. Det vil si at de hadde vært på kaffevisitter, slått av en prat foran postkassene, mens de vannet plantene i oppgangsvinduene, deltatt på dugnad, kranglet på generalforsamlingene, og ikke minst truffet på hverandre i den praktiske vaskekjelleren. I vaskekjelleren fantes det i tillegg til svære vaskemaskiner og store utslagsvasker, et gedigent, gammeldags tørkerom, mer moderne tromler, samt en stor og tung klesrulle. Både truser og juleduker ble sveivet flate og fine gjennom den.

Vaskekjelleren ble av de eldre beboerne feid og spylt etter hver bruk, og når man hadde vasketid, ja, da oppholdt man seg i kjelleren hele perioden – dreiv ikke å fløy opp og ned trappene underveis. Det var dessuten mye irritasjon over de unge som ikke forsto hengelåssystemet som avgjorde vasketidene. For ikke å snakke om dem som lurte seg til å vaske om natten, på søndag, eller midt i andres vasketid! Eller dem som lot være å hente tøyet så snart det var tørt!

Jeg var litt redd for disse eldre naboene med det samme jeg flyttet inn. Jeg visste jo hvem de var, og hadde møtt på dem i trappa gjennom hele barndommen. Likevel syntes jeg de skulte mistenksomt på meg. Heldigvis snudde alt da jeg avslørte at jeg var barnebarnet til Ruth og Olav, og niesen til Ole.  Så lenge jeg dessuten klarte å overholde vaskerireglene, hilste høflig og vasket trappa når jeg skulle, ble jeg snart godtatt som en av de ”gode gamle,” som en i nabofamilien.

Årene jeg bodde i oppgangen slo vi ofte av en prat. Jeg tilbød meg å hjelpe, og hadde fast tradisjon med å gi dem juleblomst og komme på kaffeslabras i ny og ne. Da jeg flyttet, var det bare Elna i leiligheten over igjen. Jeg må innrømme at jeg syntes det var både ubehagelig, og trist, å innrømme for henne at vi skulle flytte. På et vis føltes det som et svik.

Elna var enke, men hadde flere barn og barnebarn hun hadde mye kontakt med. Sin beste venninne mistet hun på en felles utenlandstur de var på i regi av en eller annen forening. Tapet av bestevenninnen var tydelig en stor sorg. Forståelig nok. De delte gleder og sorger – hadde rett og slett mye moro sammen etter at begge var blitt enker.

Elna kjente mange i bydelen, og jeg traff henne stadig rundt St. Hanshaugen på full fart til og fra det ene eller det andre, med nylagt hår, iført rød hatt og kåpe. Etter at jeg flyttet, inviterte jeg henne hjem til vår nye, store leilighet, rett rundt hjørnet for den gamle OBOS-treromsen. Jeg fortsatte å treffe på henne på gata, slo en prat i butikken, men besøkene mine ble sjeldnere og sjeldnere. Til slutt gjensto bare den årlige julevisitten med blomsten.

I de siste månedene har jeg vært plaget av en murrende uro og dårlig samvittighet. Både fordi jeg ikke har støtt på Elna i butikken, men også fordi jeg har vært så travelt opptatt med mitt eget liv at jeg rett og slett ikke har besøkt henne. Verken i fjor jul da jeg hadde nyfødt, eller denne jula fordi vi var i Thailand.

I begynnelsen av januar gikk jeg bort til oppgangen og sjekket om navnet hennes fortsatt sto på ringeklokka. Det gjorde det ikke. I forrige uke, på vei forbi, kom det en ung dame med barnevogn ut. Jeg stoppet henne, forklarte situasjonen, og spurte om hun visste hva som hadde skjedd med Elna. Damen forsto først hvem jeg siktet til, men da jeg beskrev Elna og hvilken etasje hun bodde i, sa hun at jo, den gamle damen hadde bodd over dem da de flyttet inn for litt over et år siden, men ganske snart var det blitt stille fra leiligheten. Hun trodde kanskje Elna var flyttet på et hjem, men hun visste ikke. Leiligheten hennes var uansett solgt.

En så livlig dame flyttet på gamlehjem? Jeg kunne liksom ikke se det for meg. Tenkte det var mer Elnas stil å bare bli borte, sannsynligvis på en morsom tur iført den røde hatten. Samtidig syntes jeg det var underlig at hun i så fall ikke var på et hjem i nærheten av der hun alltid har bodd, og at jeg ville ha truffet henne på vandring i nærområdet.

Jeg tenkte mye på Elna i forrige uke. Var lei meg for at jeg hadde vært så opptatt av meg og mitt. I tillegg gikk det opp for meg at Elna var den siste levende forbindelsesleddet til mine avdøde slektninger. Med henne forsvant på et vis en siste St. Hanshaugen-rest av dem også…

På lørdag søkte samboeren min og jeg etter Elna på nett. Jeg hadde vurdert å gjøre det flere dager, men hadde liksom ikke turt … Det skulle faktisk ikke vise seg å være like enkelt som jeg hadde trodd å finne ut om en person lever. Heller ikke gjennom Folkeregisterets sider. Vi fant noen kvinner ved samme navn, men ikke den rette Elna. Men så – endelig: Da jeg tittet gjennom bildene som lå ute på google, fant jeg til slutt et ørlite portrett, i ekstrem lav oppløsning, av en eldre dame som sett med velvillige øyne kunne være min Elna. Hun hadde et mellomnavn jeg ikke gjenkjente, men likevel… Neste tastetrykk førte meg til en uttalelse fra en beboer ved et hjem i utkanten av Oslo. Nå har jeg lagret telefonnummeret og skal i løpet av uka ta mot til meg og ringe hjemmet for å høre om det kan være min gamle nabo, og om hun i så fall er interessert i besøk (hvis de kan gi slik informasjon til meg, da.) I tillegg til at jeg skylder henne både en og to juleblomster, hadde det fra et rent egoistisk ståsted vært veldig, veldig hyggelig å slå av en prat.

Legg igjen en kommentar

Filed under livet