Tag Archives: vennskap

Solveig? Nei, hu er fløtt!

Fløtt? Jeg så uforstående på Elna.

Ja, gjentok Elna. Hu er FLØTT!

Elna og Eldrid

Elna og Eldrid

Etter at jeg lette, og fant igjen, min 97 år gamle nabo Elna, har jeg besøkt henne jevnlig. Først på et sykehjem vest i byen. Nå er alle beboerne, og ansatte, installert et annet midlertidig sted i påvente av nytt bygg. (Det er snakk om en midlertidighet på et par år. Minst.) At en slik flytteprosess ikke er bare-bare for beboere på et sykehjem, sier seg selv. De har sitt rom med sine svært begrensede eiendeler, sitt hjem, sin hverdag – de lever rett og slett den siste fasen av livet- der, på hjemmet. Antageligvis har det tatt tid å venne seg til å bo et annet sted enn hjemme. Bli kjent med, og stole på, ansatte og andre beboere. Dessuten er det selvfølgelig en ekstremt varierende grad av klarhet, og friskhet. ”Min” Elna har hukommelse som en ungjente, og det er alltid morsomt å prate med henne og høre henne fortelle. Hos Elna er det kroppen den høye alderen har begynt å tære på. Tidligere føyk hun travelt rundt på St. Hanshaugen iført sin røde hatt og kåpe. Nå henger de fineste hattene på veggen, og rullatoren, med mobiltelefonen festet til seg, står alltid rett ved siden av.

Men tilbake til denne Solveig. Det med å være fløtt gjaldt ikke bare henne. En del beboere, eller rettere sagt: pårørende til beboere, fant nemlig andre løsninger for sine. Slik jeg har forstått det var det altså ikke Solveig selv som ville flytte fra sine folk, sine naboer, sine ansatte, sine måltids-og kaffevenninner. Det var barna til Solveig som tok valget. Derfor ble Solveig, og en del andre, søkt over til andre sykehjem på vestkanten.

Var dette for å spare Solveig for to flytt? Eller for å spare seg selv for å måtte kjøre, eller ta t-banen, til østkanten der den midlertidige institusjonen ligger?

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Elna holder humøret oppe under flyttingen. Foto: Facebookgruppen til Hovseterhjemmet

Ryktene sier at Solveig ikke har det så bra på det nye stedet. At hun sitter mye alene på rommet. At hun ikke trives slik hun gjorde. Dette kan jo selvfølgelig forandre seg. Det tar tid å omstille seg. Lære seg å kjenne et nytt sted med nye rutiner og nye fjes. Men hvor lang tid har de egentlig, disse sykehjemsbeboerne?

Ja, Elna og de andre som ble med på den midlertidige flytteprosessen er også kommet til et nytt sted. Et annet hus. Men de har de samme folka rundt seg. Elna har dessuten et mye finere, og større, rom nå, selv om hun må dele bad med naboen. I tillegg har rommet DEN utsikten, som Elna nyter til fulle hver eneste kveld!

Det er selvfølgelgelig lett for meg å si, som ikke er i situasjonen, men jeg må innrømme at jeg stusser. Det handler om verdighet, trygghet, selvrespekt og ikke minst trivsel. Et eldre menneske er ikke en pakke man kan fløtte til et annet lager. For oppbevaringsstedet er hjemmet deres. Der har de naboer, venner, rutiner, tradisjoner, og ansatte de kjenner og stoler på.

Jeg krysser fingrene for at mine barn, hvis jeg får lov til å henge med så lenge, tar hensyn til flere sider av saken enn om det er slitsomt å kjøre, og vanskelig å finne parkeringsplass, i sentrum. Eller at boligen ligger på ”feil side” av byen. Folk sier ofte at barn bør velge sine foreldre med omhu, men vi er jammen meg prisgitt barna våre til slutt også … Jeg bare nevner det.

Legg igjen en kommentar

Filed under alderdom, livet, vennskap

Da jeg fant igjen Elna

Det var henne! ”Min” Elna bodde på hjemmet jeg hadde oppsporet! (Se tidligere innlegg: På leit etter Elna) Jeg sendte dem en mail, og gjett om jeg ble glad da de ringte tilbake og bekreftet at min gamle nabo i samme øyeblikk satt og leste blogginnlegget mitt og syntes det var stas og morsomt å få oppleve å bli lett opp, som hun senere uttrykte det. Om Elna kunne ringe meg etterpå? Selvfølgelig kunne hun det!

Spent ble jeg sittende og vente, helt til telefonen durte og jeg hørte Elnas stemme i den andre siden. Lettelse. Klump i halsen. Vi pratet, hun ga meg  forhistorien til at hun flyttet til hjemmet, var like klar som alltid, hadde full oversikt over min historie, barna og bøkene mine, og ikke minst: Jeg måtte veldig gjerne komme på besøk! Alle dager unntatt fredager passa, for da var hun hos frissørdama.

Dette var noen uker siden. I formiddag satte jeg meg på t-banen på vei til Hovseterhjemmet. Jeg hadde kjøpt en stor, vakker bukett med oransje roser fra verdens fineste blomsterbutikk på St.Hanshaugen og hadde dessuten med meg et eksemplar av Hilsen fra lykkelandet, postkortboka Steffen og jeg lagde for noen år siden som jeg tenkte hun ville like. Jeg gledet meg!

Da jeg nærmet meg hjemmet i snøføyka, slo det meg: Denne veien gikk jeg da hver dag i en hel uke like før jul da jeg i regi av DKS-Oslo og Forfattersentrum var på forfatterbesøk i niendetrinn på Hovseter skole. Hadde jeg ant at Elna bodde der, kunne jeg ha tittet innom min gamle venninne hver dag i lunsjen, i stedet for å sitte på et lærerværelset der jeg ikke kjente noen – Elna befant seg bare et lite steinkast unna, i nabobygget.

bilde-31Dessuten: Har ikke jeg sett bilde av dette bygget tidligere? Jeg stoppet, dro Hilsen fra Lykkelandet opp fra sekken, og jammen: Et av postkortene er faktisk en collage fra nettopp Hovseterhjemmet på 70-tallet. Fantastisk!

Småfortumlet gikk jeg inn i resepsjonen, og tok heisen opp til etasjen der rommet til Elna var. Der var det tomt! Hjelp, tenkte jeg. Har hun glemt avtalen? Men, nei, det skulle ikke mye undersøkelse til før jeg fikk beskjed om at Elna var hos frisserdama i dag, i stedet for fredag, for å være fin til besøket.

Jeg fant frisørsalongen og Elna. Så godt det var å se henne! På rommet hennes oppdaterte vi hverandre om alt som hadde skjedd (hun har skremmende god oversikt over alle naboer, historier og minnet meg på en hel del situasjoner og begivenheter jeg hadde glemt …) Snart kom det inn to ansatte for å hilse på og ta bilder, og jøss – en av dem var en gammel klassevenninne av meg fra Bårdar! Vi måpte. Klemte hverandre. Hun var heller ikke klar over at det var jeg som skulle besøke Elna.

1622017_386601611484230_32690941_n1609661_386614491482942_200520105_n

Så mange tilfeldigheter og hyggelige, morsomme sammentreff! Utrolig! Det får meg til å tenke at alt har en mening. At alt henger sammen. Og ikke minst: Det var virkelig meningen at jeg skulle leite opp, og finne igjen, Elna. Takk og lov for at jeg forsøkte. Jeg kommer helt klart til å besøke henne igjen! Nå er mobilnummeret hennes lagra!

10082_386601481484243_1922980345_n

Elna og Eldrid
Elna og Eldrid

Foto: Kari Waarum Vierli

Legg igjen en kommentar

Filed under livet, naboer

Det skjøre livet

Noen ganger får man en beskjed som får alt til å stoppe opp. Som slår en i bakken og minner en om hvor skjørt livet er. Mange barn og voksne som lever livene sine rundt St. Hanshaugen har i det siste hatt tunge dager. I begynnelsen av forrige uke mottok vi nemlig et dødsbudskap som kom totalt uventet  – et sjokk for oss alle – som satte mange av oss mye mer ut enn man skulle ha trodd. En kjær venn for barna i barnehagen, men også for oss foreldrene som har satt umåtelig stor pris på ham, er brått død.

Dessverre er det ikke så ofte vi forteller menneskene vi har rundt oss hvor takknemlig vi er for å ha dem i livene våre. Heldigvis, nå i ettertid, hadde vi anledning til å formidle det til akkurat denne fine, unge fyren i sommer da han skulle begynne i ny jobb. Sammen med avskjedsgaven fra barna og oss, hold vi en liten tale der vi understreket hvilken utrolig ressurs han var. Hvor takknemlige vi var for å ha hatt ham i livene til barna våre. Hvor stor pris også vi voksne satte på de daglige samtalene med ham om litteratur, sport, reiser og mat, i tillegg til oppdateringene om de små. Vi fortalte ham hvor trygge vi var når barna våre var hos ham. Hvordan vi visste at han på sin stødige, lune, omsorgsfulle måte alltid klarte å rettlede dem, gi dem trøst, selvtillit og glede. At vi egentlig var litt sure på ham for at han skulle forlate oss og bytte jobb, fordi vi ikke ville miste ham. Samtidig som vi selvfølgelig unnet ham å få prøve seg på nye utfordringer, og ønsket ham lykke til.

Nå har han ikke bare forlatt barnehagen og hverdagen vår. Nå er han borte fra verden. Fra livet. Bare få dager etter at vi pratet med ham sist. Vi har naturlig nok snakket mye med barna våre. Om han vi har mistet, om de gode minnene, om hvor heldige vi er som har kjent ham. Vi har printet ut bilder, tegnet, grått, ledd og hatt samtaler om livet og døden.

I en slik situasjon blir det tydelig hva som binder oss mennesker sammen: Folka rundt oss. Dem vi omgir oss med i hverdagen vår. I denne vesle landsbyen i byen, som bydelen vi bor i, føles som. For nå, etter dødsbudskapet, har det vært mye ringing, teksting, trøsting, spørsmålsstilling, facebookgruppemeldinger og påfølgende hyppig mailing der krans, minneord, felles transport til begravelseskirken (som ligger flere timer unna) er avtalt. Mange av dem vi har mailet tett med i løpet av den siste uka, er foreldre til venner av seksåringen, og foreldre til tidligere, eller nåværende, barnehagebarn som vi egentlig ikke kjenner så godt. Denne uka har det vært nettopp disse menneskene, som jeg ofte bare sier hei til, eller kanskje har en ørliten kjapp prat med før vi haster videre, jeg har hatt mest lyst til å prate med. For de har jo det samme nære forholdet til han som er død. Aller helst ville jeg ha invitert dem alle hjem til oss så vi kunne ha tent lys, sett på bilder og minnes sammen.

Vi har mistet en utrolig fin fyr, en kapasitet, en kjær venn for barna våre: min første voksne venn. Det er uendelig trist. Vi håper på å våkne opp til beskjeden om at det er feil. At det slettes ikke stemmer. Dessverre gjør det nok det. Han er ugjenkallelig borte. Men vi glemmer ham aldri. Vi bærer han med oss i tankene og hjertene våre. Både barn og voksne. For alltid.

Dessuten er vi blitt minnet på å sette pris på å få være i live. Det eneste som er fullstendig sikkert, er jo at vi alle skal dø. Likevel klarer få av oss å ta det ordentlig inn. Og kanskje skal vi ikke det heller. Men det vi burde klare, er å være takknemlige. Å leve livene våre fullt ut. Selv midt i hektiske perioder med bæsjebleier, travel jobb og nattevåk. Og ikke minst å være takknemlig for alle de fine folka vi omgir oss med. Huske på å gjenta hvor glade vi er i barna våre, i kjæresten, i foreldre, i søsken og i venner. Uttrykke at vi setter pris på gode naboer, frivillige trenere, fotballmammaer, engasjerte og snille klasseforeldre, hyggelige og dyktige kollegaer, flotte lærere og barnehageansatte. At vi bryr oss om dem. At de tilfører oss noe. At de er viktige for oss. Dem hverdagen vår kretser seg om. Dem vi i bunn og grunn deler livene våre med.

Dette må vi huske å formidle midt i det hektiske kavet mellom henting og bringing til skoler, barnehager og treninger. På vei til butikken, jobbmøter og midt i middagslaging og leksesjekk. Og ikke minst: Vi må si det til dem mens de fremdeles er her. Forrige torsdag møtte vi vår avdøde venn glad og fornøyd i ny jobb, og med spennende reiseplaner. I morgen begraves han.

Legg igjen en kommentar

Filed under livet