Hujedamej-jentene har laget en ny produksjon i forbindelse med feiringen av Pippis 70årsdag. Vi har funnet historier, pugget, arrangert og øvd inn nye låter hentet fra Pippi-repertoaret. Konsertforestillingen ble vist første gang på Bok og Bolle i Cappelen Damms lokaler lørdag 30. mai for stappfullt hus.
Ryktene har gått, og vi har fått mange henvendelser fra bibliotek, kulturhus og litteraturhus. Mange ønsker å feire verdens sprekeste 70åring i løpet av året. Men ingen nye jobber er så langt booket.
Bookingen strander når spørsmål om honorar kommer opp. Nå er ikke vi griske. Vi ber om Musikernes fellesorganisasjons anbefalte minstetakst for denne typen spillejobber.
Men det blir nei, og beskjed om vi er alt for dyre. At vårt honorarkrav strekker seg langt utover det som var tenkt. Uansett scene. Hver eneste gang.
Hm … Jeg tviler på at de har problemer med å betale Ingebjørg Bratland med band eller Jo Nesbø. Honorarene deres er nok heller ikke minstetakst …
Jeg skjønner naturligvis at det er snakk om tilbud og etterspørsel. Dessuten er det annen betalingsvilje når det er opplegg for voksne. Når det gjelder barn er det annerledes. Kanskje med unntak av den ene gangen før jul foreldre, eller besteforeldre, tar med ungene på Plutti Plutti Pott, Nøtteknekkeren eller en forestilling på Nationaltheatret.
Men hvorfor skal barnekultur utenfor de aller største scenene nedprioriteres? Er ikke barn et like viktig publikum? De fremtidige voksne kulturbrukerne? Og hvorfor skal vi utøvere som jobber frilans med barnekultur honoreres så lavt?
Vi trekker fulle hus. Da vi spilte Hujedamej på Litteraturhuset i Oslo var køen lang. Mange ble avvist i døra på grunn av manglende plass. Og ja, vi liker det vi holder på med. Men at vi skal presses til å takke ja til honorar langt under minstetakst føles verken rettferdig eller riktig.
Det er hyggelig at de fleste barnearrangement er gratis. Men tenk over hvem som faktisk spanderer opplevelsen? Arrangøren, eller de som står på scenen?
Jeg tror vi foreldre er villig til å betale litt i døra, og dermed både støtte opp under gode barneoppsetninger, samt sikre at artistene på scenen blir anstendig betalt. Er ikke dette det samme som å være bevisst at klærne vi kjøper ikke sys av folk som tjener uanstendig lite? Eller at vi ønsker å bruke noen kroner ekstra på sunn og kortreist mat?
Jeg forestår at for eksempel bibliotek har lave budsjetter å rutte med, og at arrangementene der bør være gratis. Men kultur – og litteraturhus?
Jeg vil gjerne komme med en oppfordring til arrangører om å søke prosjektstøtte så de kan honorere skikkelig. Dessuten at de gjør seg kjent med hva som er minstehonoraret i 2015, og dropper setningen: ”Som du sikkert skjønner, er dette lavbudsjett.” Ja, da. Katta til naboen kan sikkert gjøre jobben gratis, men er det virkelig det de vil?
Nå lurer vi selvfølgelig på om de som mener vi er for dyre får andre profesjonelle utøvere til å stille. Flere jobber med vår ferdigstilte Pippi-produksjon blir det tydeligvis ikke …
(For ordens skyld: Vi fikk honoraret vi ba om på Bok og bolle.)
Eldrid Johansen 