Makulert!

Det måtte jo skje. Også meg. Jeg har vært heldig som er blitt spart. Ryktene sier at det er en ubehagelig beskjed å få. Etter måneder og år med tvil og tro. Med plotting, skriving, flikking og atter flikking på manus, er boka endelig ferdig og ute i butikk. Sprett sjampanjen og kjøp tulipaner! Skynd deg å feire! Tagg deg selv med boka høyt hevet over hodet mens du roper ”YEAH! Bokami-fi!” For der ute i bokhandlerhyllene får ikke boka hvile på sine laurbær særlig lenge. (Hvis den i det hele tatt kommer inn døra. Det er slettes ikke alle titler som får den æren …) Snart skal boka over i neste fase. I opptrykksfasen (hurra!), tilbudsfasen (den fasen er også helt grei!) eller makuleringsfasen.

At tiden du brukte på å skrive boka kan være lenger enn livet boka får i butikk og på lager, har jeg hørt tidligere, men ikke helt klart å tro på. Lagerplass er dyrt. Med jevne rykk rydder forlaget på loftet, hiver ut overflødig og vurderer heller opptrykk seinere. Det gis ut mange tusen bøker i året, så det skulle selvfølgelig bare mangle! Jeg er sikker på at heller ikke klesdesignere tar vare på samtlige versjoner og åresvis med kolleksjoner i skapet.

Uansett. Jeg har blitt fortalt at det er vanskelig å bestemme seg for antall eksemplarer man skal redde fra bokdøden. Er restopplaget på 44 er det lett. Langt verre hvis det er 687. Som forfatter må du regne med å få beskjeden igjen og igjen. Hvor stort hus, kontor eller kjellerbod har du? Hvor mange eksemplarer kan du bruke som bursdagsgaver eller freebies? Hvordan forholder resten av familien seg til tjue bokkasser lagret i vedskjulet på hytta?

Over ti år som barne- og ungdomsbokforfatter skulle det altså gå før mailen fra forlaget kom: Bøkene skal makuleres. Kom og hent det du vil ha på Sentraldistribusjonen, resten går i kverna. (Det var selvfølgelig ikke slik forlaget ordla seg! Bare slik ordene føltes 😉 Bøkene var faktisk trykt i flere opplag og hadde hatt et langt og sjeldent godt liv i bokhandlere.)

IIIIK! Hvilke kasser er mine?

Gisp! Makulert! Ordet smaker like dårlig som ”nullet”. Jeg gikk rett i foreldre-panikk- fella. Enda jeg var ettertrykkelig advart. Såpass grusomt syntes jeg det var å tenke på det store metallgapet mine kjære babyer skulle dumpes nedi at jeg først hentet en hel bil med kasser sammen med bokbestefaren (pappa) som var minst like sjokkert som meg. En uke seinere tok jeg turen til Alnabru og SD igjen for å hente flere …

På bokredningsekspedisjon!

Så nå står de her, da. Kassene mine. De tar opp et hjørne av fellesarealet i kjelleren. Sorry naboer! Jeg skal smugle flere ut på familielandstedet. Ta med meg bunker på forfatterbesøk. Forsøke å selge klassesett til kupp-pris. Og så lover jeg å tenke med hjernen, og ikke hjertet neste gang beskjeden kommer … Jeg skal i hvert fall forsøke.