Det var henne! ”Min” Elna bodde på hjemmet jeg hadde oppsporet! (Se tidligere innlegg: På leit etter Elna) Jeg sendte dem en mail, og gjett om jeg ble glad da de ringte tilbake og bekreftet at min gamle nabo i samme øyeblikk satt og leste blogginnlegget mitt og syntes det var stas og morsomt å få oppleve å bli lett opp, som hun senere uttrykte det. Om Elna kunne ringe meg etterpå? Selvfølgelig kunne hun det!
Spent ble jeg sittende og vente, helt til telefonen durte og jeg hørte Elnas stemme i den andre siden. Lettelse. Klump i halsen. Vi pratet, hun ga meg forhistorien til at hun flyttet til hjemmet, var like klar som alltid, hadde full oversikt over min historie, barna og bøkene mine, og ikke minst: Jeg måtte veldig gjerne komme på besøk! Alle dager unntatt fredager passa, for da var hun hos frissørdama.
Dette var noen uker siden. I formiddag satte jeg meg på t-banen på vei til Hovseterhjemmet. Jeg hadde kjøpt en stor, vakker bukett med oransje roser fra verdens fineste blomsterbutikk på St.Hanshaugen og hadde dessuten med meg et eksemplar av Hilsen fra lykkelandet, postkortboka Steffen og jeg lagde for noen år siden som jeg tenkte hun ville like. Jeg gledet meg!
Da jeg nærmet meg hjemmet i snøføyka, slo det meg: Denne veien gikk jeg da hver dag i en hel uke like før jul da jeg i regi av DKS-Oslo og Forfattersentrum var på forfatterbesøk i niendetrinn på Hovseter skole. Hadde jeg ant at Elna bodde der, kunne jeg ha tittet innom min gamle venninne hver dag i lunsjen, i stedet for å sitte på et lærerværelset der jeg ikke kjente noen – Elna befant seg bare et lite steinkast unna, i nabobygget.
Dessuten: Har ikke jeg sett bilde av dette bygget tidligere? Jeg stoppet, dro Hilsen fra Lykkelandet opp fra sekken, og jammen: Et av postkortene er faktisk en collage fra nettopp Hovseterhjemmet på 70-tallet. Fantastisk!
Småfortumlet gikk jeg inn i resepsjonen, og tok heisen opp til etasjen der rommet til Elna var. Der var det tomt! Hjelp, tenkte jeg. Har hun glemt avtalen? Men, nei, det skulle ikke mye undersøkelse til før jeg fikk beskjed om at Elna var hos frisserdama i dag, i stedet for fredag, for å være fin til besøket.
Jeg fant frisørsalongen og Elna. Så godt det var å se henne! På rommet hennes oppdaterte vi hverandre om alt som hadde skjedd (hun har skremmende god oversikt over alle naboer, historier og minnet meg på en hel del situasjoner og begivenheter jeg hadde glemt …) Snart kom det inn to ansatte for å hilse på og ta bilder, og jøss – en av dem var en gammel klassevenninne av meg fra Bårdar! Vi måpte. Klemte hverandre. Hun var heller ikke klar over at det var jeg som skulle besøke Elna.
Så mange tilfeldigheter og hyggelige, morsomme sammentreff! Utrolig! Det får meg til å tenke at alt har en mening. At alt henger sammen. Og ikke minst: Det var virkelig meningen at jeg skulle leite opp, og finne igjen, Elna. Takk og lov for at jeg forsøkte. Jeg kommer helt klart til å besøke henne igjen! Nå er mobilnummeret hennes lagra!
- Elna og Eldrid
Foto: Kari Waarum Vierli
Eldrid Johansen 