På leit etter Elna

Foto: akersbakken herborvi.com

I mange år bodde jeg i en leilighet jeg hadde arvet. Leiligheten hadde vært i min familie i flere tiår, bebodd både av mine besteforeldre og siden en kjær grandonkel.

I oppgangen bodde det flere eldre mennesker. Folk som hadde levd i borettslaget hele sine voksne liv. Flere hadde flyttet inn da OBOS-blokkene ble bygget i 1951. Der hadde de fått, og oppdratt, barn. Der hadde de sett barna flytte ut, blitt pensjonister, fått barnebarn og mistet sine ektefeller. De tilhørte samme generasjon som mine slektninger, og kjente hverandre på naboers vis. Det vil si at de hadde vært på kaffevisitter, slått av en prat foran postkassene, mens de vannet plantene i oppgangsvinduene, deltatt på dugnad, kranglet på generalforsamlingene, og ikke minst truffet på hverandre i den praktiske vaskekjelleren. I vaskekjelleren fantes det i tillegg til svære vaskemaskiner og store utslagsvasker, et gedigent, gammeldags tørkerom, mer moderne tromler, samt en stor og tung klesrulle. Både truser og juleduker ble sveivet flate og fine gjennom den.

Vaskekjelleren ble av de eldre beboerne feid og spylt etter hver bruk, og når man hadde vasketid, ja, da oppholdt man seg i kjelleren hele perioden – dreiv ikke å fløy opp og ned trappene underveis. Det var dessuten mye irritasjon over de unge som ikke forsto hengelåssystemet som avgjorde vasketidene. For ikke å snakke om dem som lurte seg til å vaske om natten, på søndag, eller midt i andres vasketid! Eller dem som lot være å hente tøyet så snart det var tørt!

Jeg var litt redd for disse eldre naboene med det samme jeg flyttet inn. Jeg visste jo hvem de var, og hadde møtt på dem i trappa gjennom hele barndommen. Likevel syntes jeg de skulte mistenksomt på meg. Heldigvis snudde alt da jeg avslørte at jeg var barnebarnet til Ruth og Olav, og niesen til Ole.  Så lenge jeg dessuten klarte å overholde vaskerireglene, hilste høflig og vasket trappa når jeg skulle, ble jeg snart godtatt som en av de ”gode gamle,” som en i nabofamilien.

Årene jeg bodde i oppgangen slo vi ofte av en prat. Jeg tilbød meg å hjelpe, og hadde fast tradisjon med å gi dem juleblomst og komme på kaffeslabras i ny og ne. Da jeg flyttet, var det bare Elna i leiligheten over igjen. Jeg må innrømme at jeg syntes det var både ubehagelig, og trist, å innrømme for henne at vi skulle flytte. På et vis føltes det som et svik.

Elna var enke, men hadde flere barn og barnebarn hun hadde mye kontakt med. Sin beste venninne mistet hun på en felles utenlandstur de var på i regi av en eller annen forening. Tapet av bestevenninnen var tydelig en stor sorg. Forståelig nok. De delte gleder og sorger – hadde rett og slett mye moro sammen etter at begge var blitt enker.

Elna kjente mange i bydelen, og jeg traff henne stadig rundt St. Hanshaugen på full fart til og fra det ene eller det andre, med nylagt hår, iført rød hatt og kåpe. Etter at jeg flyttet, inviterte jeg henne hjem til vår nye, store leilighet, rett rundt hjørnet for den gamle OBOS-treromsen. Jeg fortsatte å treffe på henne på gata, slo en prat i butikken, men besøkene mine ble sjeldnere og sjeldnere. Til slutt gjensto bare den årlige julevisitten med blomsten.

I de siste månedene har jeg vært plaget av en murrende uro og dårlig samvittighet. Både fordi jeg ikke har støtt på Elna i butikken, men også fordi jeg har vært så travelt opptatt med mitt eget liv at jeg rett og slett ikke har besøkt henne. Verken i fjor jul da jeg hadde nyfødt, eller denne jula fordi vi var i Thailand.

I begynnelsen av januar gikk jeg bort til oppgangen og sjekket om navnet hennes fortsatt sto på ringeklokka. Det gjorde det ikke. I forrige uke, på vei forbi, kom det en ung dame med barnevogn ut. Jeg stoppet henne, forklarte situasjonen, og spurte om hun visste hva som hadde skjedd med Elna. Damen forsto først hvem jeg siktet til, men da jeg beskrev Elna og hvilken etasje hun bodde i, sa hun at jo, den gamle damen hadde bodd over dem da de flyttet inn for litt over et år siden, men ganske snart var det blitt stille fra leiligheten. Hun trodde kanskje Elna var flyttet på et hjem, men hun visste ikke. Leiligheten hennes var uansett solgt.

En så livlig dame flyttet på gamlehjem? Jeg kunne liksom ikke se det for meg. Tenkte det var mer Elnas stil å bare bli borte, sannsynligvis på en morsom tur iført den røde hatten. Samtidig syntes jeg det var underlig at hun i så fall ikke var på et hjem i nærheten av der hun alltid har bodd, og at jeg ville ha truffet henne på vandring i nærområdet.

Jeg tenkte mye på Elna i forrige uke. Var lei meg for at jeg hadde vært så opptatt av meg og mitt. I tillegg gikk det opp for meg at Elna var den siste levende forbindelsesleddet til mine avdøde slektninger. Med henne forsvant på et vis en siste St. Hanshaugen-rest av dem også…

På lørdag søkte samboeren min og jeg etter Elna på nett. Jeg hadde vurdert å gjøre det flere dager, men hadde liksom ikke turt … Det skulle faktisk ikke vise seg å være like enkelt som jeg hadde trodd å finne ut om en person lever. Heller ikke gjennom Folkeregisterets sider. Vi fant noen kvinner ved samme navn, men ikke den rette Elna. Men så – endelig: Da jeg tittet gjennom bildene som lå ute på google, fant jeg til slutt et ørlite portrett, i ekstrem lav oppløsning, av en eldre dame som sett med velvillige øyne kunne være min Elna. Hun hadde et mellomnavn jeg ikke gjenkjente, men likevel… Neste tastetrykk førte meg til en uttalelse fra en beboer ved et hjem i utkanten av Oslo. Nå har jeg lagret telefonnummeret og skal i løpet av uka ta mot til meg og ringe hjemmet for å høre om det kan være min gamle nabo, og om hun i så fall er interessert i besøk (hvis de kan gi slik informasjon til meg, da.) I tillegg til at jeg skylder henne både en og to juleblomster, hadde det fra et rent egoistisk ståsted vært veldig, veldig hyggelig å slå av en prat.