Leselystaksjonen på Elverum – en dag i en turnérende barnebokforfatters liv

For tredje (eller fjerde?) gang er jeg booket til å snakke med fjerdeklassingene i alle Elverum-skolene i forbindelse med den årlige leselystaksjonen. Det er noe veldig fint med å bli invitert et sted igjen. Trygt og godt. Ingen overraskelser. Det logistiske opplegget er en reprise fra sist. Jeg trenger ikke å diskutere honoraret. Jeg vet hvor jeg skal, hvem jeg forholder meg til og hva oppdragsgiverne har tenkt, og ønsker. Dessuten vet jeg hvor jeg skal bo og spise.

Mangler en bokstav, men veier veldig opp at jeg er i så godt selskap:-)

Altså: I dag morges vekket alarmen meg kvart over fem. I god tid før seks satt jeg i taxi på vei til Oslo S. med den tunge trillekofferten stappfull av egne bøker. Tog til Hamar. Rørosbanen videre. På Elverum stasjon litt før halv ni ventet samme lærer som sist: ”Her, Eldrid!” Jeg slang meg inn i bilen (klampen i bånn, for her er det ingen slingringsmonn på tid). I 23 minusgrader var det lurt at leiebilmannen hadde varmet opp bilen min på forhånd, og dermed litt mindre plagsomt at jeg hadde glemt å sjekke YR og manglet strømpebukse. Så bar det av sted. Full fart på glattisen til tre ulike bygde-skoler.

Noen har googlet.

Allerede på den første skolen dukket både journalist og fotograf fra lokalavisa opp. (Og jeg som ikke hadde sjekket sminken!!) Mobil-GPS (jeg husker aldri kjørerutene…) og Reodor Felgen videre gomlede på banan. Tre gode runder i boks før ett. Fornøyde lærere. Inspirerte elever. Tilfreds barnebokforfatter Johansen. Ferdig for dagen, og ”hjem” til deilige Rica Elgstua. På med ullsokker, hårstrikk og prompebukse. Etterlengtet hvil. Hutrende gåtur til butikken for å skaffe nye bananer, nøtter, smågodt og blåbær til i morgen – da blir det fire oppdrag, og jeg vet jeg kommer til å trenge lettvint energi i bilen mellom skolene. Så fokus, te, kaffe og skrivetid på rommet. Ør i hodet. Ned til restaurant ”Jaktlaget” for nydelig elg-middag i mitt eget selskap.

Lurer på hva søttenåringen lagde til middag hjemme i dag. Og om samboeren rakk å spise mellom taekwondotreningen til mellomste og legging av yngste. Håper dessuten at han husker skiskole i morgen. Men: AH! Lite jeg kan gjøre med det herfra.

Tilbake i prompebuksa på rommet. Nye skriveøkt. Kanskje benytter jeg anledningen og spanderer på meg en episode av noe samboeren ikke gidder å se. Tror jammen meg det blir Da KORK kom til bygda. AH! Noen ganger er det allright! @det glamorøseturnélivet

Avisartikkel fra i fjor som jeg fikk i stad. IIKK! Hadde på samme genser i dag!! (@ville-aldri-ha-skjedd-en -toppblogger)

Yogaredningen

Mange har forstått det for lengst. Jeg prøvde det for første gang i høst. Flere vil hevde at det jeg driver med er en lettvint avart. Kanskje stemmer det. Men det funker for meg.

Altså rister jeg ikke lenger uforstående på hodet når hunden, rockstar eller kriger tre nevnes i forbifarten. Jeg er innafor. Been there, done that!

Det begynte med en betennelse som aldri slapp tak. Legen ga meg piller. Flere og flere per dag. Da jeg etter hvert ble så godt kjent med kiropraktoren at jeg visste hvordan det sto til med familien, og hilste på de andre med kontor i samme bygg, forsto jeg i tillegg at det var på høy tid å ta et annet tak i forhold til nakke- og ryggvondt.

Jeg løftet blikket fra kaloritelleren på ellipse-maskinen, og tittet bort på de barbeinte damene (ja, helt klart flest damer) som dryppende av svette strømmet ut av HOT MOJO- salen med yogamatte under armen.

Første gang jeg ble oppmerksom på yogatrening i varmesal (38 grader og 70% luftfuktighet – omtrent som å være i Thailand,) var for noen år siden da Mickan i Solsidan kom svett, men like nydelig velstelt, ut av en dagtidsklassse med en venninne. Fancy, tullete greier for rike hjemmeværende fruer, tenkte jeg da. I tillegg innrømmer jeg gjerne at jeg har himlet med øynene når jeg på andre type treninger har blitt bedt om å gjøre solhilsen og passe på å oppnå god, og nær, kontakt med Moder Jord.

Jeg liker dessuten helst å kunne det jeg driver med. Synes ikke om å være den som fomler og kløner. Å melde meg på et klasse i noe jeg overhode ikke behersker, eller har vært borti før, er dermed et stykke utenfor komfortsonen.

Men nå var det altså dags. Jeg skulle gjøre en Mickan, prøve SATS varianten av Bikram yoga: Hot Mojo. Det første jeg oppdaget var hvor mange partier som ble kjørt daglig, og hvor fullbooket disse var. Meldte man seg ikke på mange dager i forveien, endte man på venteliste. Men endelig. Der sto jeg. Barbeint, i all for tykk bomullst-skjorte og lang treningsbukse med vannflaske, yogamatte og håndkle. Det var vanskelig å puste. Tungt. Jeg slet med å holde balansen, det svimlet for meg og jeg holdt så vidt ut hele økta. Etterpå var jeg knust. Utsvetta. Dødstrøtt. Den gang da …

Nå er jeg blitt Mickan. Jeg prioriterer å ta klasser på dagtid. Ofrer verdifull skrive- og øvetid uten å mukke. For jeg merker at det hjelper. Det har en effekt! Jeg har ikke spist en pille siden i sommer, og jeg aner ikke hvordan kiropraktoren har det på hjemmefronten. Masse penger har jeg også spart. Ikke bare fordi jeg har droppet behandling. Jeg er jo allerede SATS-medlem.

Så ofte jeg har mulighet, helst tre ganger i uka, går jeg altså inn i varmerommet med yogamatten under armen og tøyer, svetter, roterer, puster, bygger indre core- muskulatur og blir varm helt inn til skjelettet. Kanskje beveger jeg meg etter hvert ut av SATS-salen og prøver de virkelig hardcore-greiene. Hvem vet.

Namaste!