Og til slutt i gryta slipper jeg til slutt … et kilo pepper!

Eller en masse nøtter. Ikke i pepperkakedeigen, men i cakepopsene. Noe om kan bli et kjempeproblem for dem med nøtteallergi. Som Mikkel har. Dessuten har han stjålet kakene, og ikke kjøpt dem på ærlig vis. Og som alle sikkert vet – mat som er kjøpt, eller, jobbet for, smaker MYE bedre enn mat som er stjålet…

For sjette året på rad er jeg booket til å jobbe med regi til Ila ungdomsskole, avdeling Nordpolen, sin niendeklasseforestilling. I fjor satt vi opp en versjon av Løvenes konge. Årene før Snøhvit, Peter Pan og Grease. I år er det en slags Hakkebakkeskogen vi jobber med. Det er et fantastisk privilegert prosjekt niendeklassingene har mot slutten av skoleåret på Ila! I tre hele uker legges alt vanlig skolearbeid til side, og niendetrinn driver kun med dette: I de fleste tilfeller en slags musikal, med egenskrevne tekster, helt andre låter og kule koreografier.

For meg personlig er det ekstra gøy å være med på disse forestillingene, fordi prosjektet likner så veldig det jeg beskrev i min barnebokdebut Sara vil bli stjerne lenge før jeg visste at slike prosjekter faktisk eksisterte. Året etter bokdebuten var første gang jeg ble booket som sanginstruktør til noe tilsvarende. Det var til prosjektet Musikal Crash Course som på den tiden ble arrangert av Musikk i Skolen. Da var det ulike Osloskoler som fikk besøk av en gjeng instruktører, blant annet meg, som satte opp Grease med niende trinn og Annie med fjerde trinn. Også et unikt tilbud som jeg virkelig håper blir igangsatt igjen! Unikt fordi elevene fikk jobbe tverrfaglig og fokusert på felt de kanskje tidligere ikke hadde vært borti. Enestående fordi alle fikk være med. Instruktørene utenfra gjennomførte sang, dans og skuespillaudition uten å kjenne noen på forhånd. Mange ble overrasket over en del av dem som ble plukket ut til store roller … Trinnet ble blandet, nye vennskapsbånd oppsto, talenter man ikke ante noen ting om ble avdekket og ofte, i hvert fall var det slik da vi jobbet med Musial Crash Course, strålte fullstendig uventede stjerner bak, og på scenen. Det hørte mer med til regelen, enn til unntaket, at minst en av skolens verste bøller fikk en betydelig rolle, stilte på skolen, jobbet fokusert og måpende lærere og foreldre felte tårer under premieren.

Vel, vel .. vi får se om det blir tårefelling under premieren på Hakkebakkeskogen 11 juni. Nå har vi bare jobbet seks dager, og veien fram til pemieren er fortsatt lang. Jeg skal dessuten en uke på turné, og derfor må forlate skuespillere, sangere, dansere, scenearbeidere, kulissgruppe, media, kostyme, sminkefolk og band. IIIK! Heldigvis er jeg på plass igjen dagen før premieren, og med så mange dyktige og engasjerte lærere (og elever!) er jeg sikker på at de klarer seg helt fint uten meg. Men denne uka: I går, i dag og i morgen, og forrige, er jeg oppslukt og ivrig jobbende med Hakkebakke-gjengen. Og det må jeg virkelig si: Skole er veldig gøy når skole er dette!

Kake?!

Det kokes og det bakes. Også hjemme hos oss er vi nok over gjennomsnittet opptatt av mat. Av ferske, gode råvarer. Av kvalitetsprodukter. Av smakfulle grønnsaker, spennende oster, pølser, kortreist både det ene og det andre. En uke i fjor satte vi hele familien (babyen, førskolegutten, ungdommene og oss voksne – ingen slapp unna) noen dager på streng vegandiett. Bare for å sjekke hvordan det funka. Les: Fire døgn som veganer

Hadde vi hatt plass, ville vi garantert dyrket mye selv. Samboeren har lenge drømt om bikuber. Men, en byleilighet med felles takterrasse på St. Hanshaugen legger sine naturlige begrensninger på utvalget (selv om vi alltid har friske urter). På familiegården derimot, på ”landet”, der er vi med på dyrk og plukk sammen med min gourmetstemor. Vi gleder oss stort over hjemmelaget rabarbrasaft, sopp, epler, solbær, bringebær, jordbær, poteter, jordskokk, ruccola, tomater og sukkererter. For ikke å snakke om samboerens eget ”kongelige” bringebærsyltetøy laget av de deiligste bærene fra de eldste, beste buskene nedi skråningen. Gjerne ispedd villbringebær som det bugner av på våre ”hemmelige steder”. Og saften – den nydelige saften kokt i den sikkert søtti år gamle saftkokeren som står på låven.

Det ligger i tiden. Selvfølgelig gjør det det. Dessuten: Vi urbane kulturfolk skal liksom være opptatt av slikt. Det hører med i definisjonen av hvem vi er. De få gangene jeg ser på Tv, er det umulig å zappe uten å treffe på en eller annen variant av et matprogram. Det ligger alltid noe godt på kjølen. Noe deilig putrer i gryta. Hjemme hos hvermansen, på en nedslitt restaurant eller på kjøkkenet til B og C-kjendiser. I tillegg finnes det utallige matblogger og deilige kokebøker – seriøst, er det virkelig noen som bruker tacopulveret som selges i butikkene lenger? Alle lager da sin egen blanding?!

Jeg føler at jeg har rimelig kontroll på vinagretten, på kjappe gode retter med salmalaks og guaccamole. På deilige kikertsupper og freshe salater i alle varianter. Når det gjelder kakebaking, stiller saken seg annerledes … Muligens bunner det i at jeg ikke er så skrekkelig opptatt av kake. Jeg er, og har alltid vært, mye mer glad for en deilig tomatsalat enn for et marsipankakestykke. Likevel, av og til kreves det baking, og jeg får til noe. Trond Mois gulrotkake er en sikker vinner. Muffins. Boller. En ostekake med ferske blåbær fikser jeg også. Men standard sjokoladekake. Hm … Forrige uke hadde vi tre barnebursdager før festen kulminerte i 17-mai feiringa. Slik så første sjokoladekake ut:

Jeg innser hva jeg gjorde galt. Jeg har tross alt bakt den samme kaka, med den samme oppskriften, i TJUE år! Likevel klarer jeg ikke å lære … Det er ikke smaken det er noe galt med, det kan jeg med hånda på hjertet love. Feilen ligger i overgangen mellom uttaking av kake fra ovn, tillaging og påfølgende påsmøring (les: helling!) av glasur. Jeg er alt for kjapp. Har null tålmodighet. Glasuren lages for tidlig, mens kaka fortsatt er varm. Dessuten heller jeg den på FØR den har begynt å stivne – igjen ALT FOR TIDLIG. Den legger seg ikke som en tjukk, myk, deilig kremaktig sjokoladegreie på toppen, men renner av kaka, ut på benken, eller folien som jeg etter en del år har lært er lurt å ha under, og ender opp som en tynn, vassen, ekstremt udelikat greie. (Nei, det hjelper faktisk ikke å ha mer melis i!) Ingenting man kan ta bilde av og skryte av på Instagram.

Bare familie var tilstede for å spise makkverket, og ingen gjorde noe nummer ut av det shabby utseendet. Jeg hadde latt sjuåringen pyntet kaka, og ingen tør vel å kritisere en kake bursdagsbarnet har vært med på å lage. Dessuten hadde jeg strødd kokos for å kamuflere klisset som hadde rent utenfor. Det skulle liksom være sånn …

Neste runde barnebursdag, med gutta fra klassen, prøvde jeg meg på en fotballkake. Den har jeg hatt suksess med tidligere, og selv om glasuren ikke smaker like fantastisk som den av sjokolade, så SER det i hvert fall fint ut. Gutta var veldig imponerte (jeg tvang fram hyggelige kommentarer …) Jeg fikk faktisk samtlige sjuåringer til å bekrefte at de aldri før hadde sett en så fin fotballkake.

Dagen etter, 16 mai, da nabobarna kom på feiring, droppa jeg hele bakeprosjektet og serverte gele:

På 17-mai hadde vi ingen kake. I stedet fikk jeg min lenge etterlengtede caprese.