Kake?!

Det kokes og det bakes. Også hjemme hos oss er vi nok over gjennomsnittet opptatt av mat. Av ferske, gode råvarer. Av kvalitetsprodukter. Av smakfulle grønnsaker, spennende oster, pølser, kortreist både det ene og det andre. En uke i fjor satte vi hele familien (babyen, førskolegutten, ungdommene og oss voksne – ingen slapp unna) noen dager på streng vegandiett. Bare for å sjekke hvordan det funka. Les: Fire døgn som veganer

Hadde vi hatt plass, ville vi garantert dyrket mye selv. Samboeren har lenge drømt om bikuber. Men, en byleilighet med felles takterrasse på St. Hanshaugen legger sine naturlige begrensninger på utvalget (selv om vi alltid har friske urter). På familiegården derimot, på ”landet”, der er vi med på dyrk og plukk sammen med min gourmetstemor. Vi gleder oss stort over hjemmelaget rabarbrasaft, sopp, epler, solbær, bringebær, jordbær, poteter, jordskokk, ruccola, tomater og sukkererter. For ikke å snakke om samboerens eget ”kongelige” bringebærsyltetøy laget av de deiligste bærene fra de eldste, beste buskene nedi skråningen. Gjerne ispedd villbringebær som det bugner av på våre ”hemmelige steder”. Og saften – den nydelige saften kokt i den sikkert søtti år gamle saftkokeren som står på låven.

Det ligger i tiden. Selvfølgelig gjør det det. Dessuten: Vi urbane kulturfolk skal liksom være opptatt av slikt. Det hører med i definisjonen av hvem vi er. De få gangene jeg ser på Tv, er det umulig å zappe uten å treffe på en eller annen variant av et matprogram. Det ligger alltid noe godt på kjølen. Noe deilig putrer i gryta. Hjemme hos hvermansen, på en nedslitt restaurant eller på kjøkkenet til B og C-kjendiser. I tillegg finnes det utallige matblogger og deilige kokebøker – seriøst, er det virkelig noen som bruker tacopulveret som selges i butikkene lenger? Alle lager da sin egen blanding?!

Jeg føler at jeg har rimelig kontroll på vinagretten, på kjappe gode retter med salmalaks og guaccamole. På deilige kikertsupper og freshe salater i alle varianter. Når det gjelder kakebaking, stiller saken seg annerledes … Muligens bunner det i at jeg ikke er så skrekkelig opptatt av kake. Jeg er, og har alltid vært, mye mer glad for en deilig tomatsalat enn for et marsipankakestykke. Likevel, av og til kreves det baking, og jeg får til noe. Trond Mois gulrotkake er en sikker vinner. Muffins. Boller. En ostekake med ferske blåbær fikser jeg også. Men standard sjokoladekake. Hm … Forrige uke hadde vi tre barnebursdager før festen kulminerte i 17-mai feiringa. Slik så første sjokoladekake ut:

Jeg innser hva jeg gjorde galt. Jeg har tross alt bakt den samme kaka, med den samme oppskriften, i TJUE år! Likevel klarer jeg ikke å lære … Det er ikke smaken det er noe galt med, det kan jeg med hånda på hjertet love. Feilen ligger i overgangen mellom uttaking av kake fra ovn, tillaging og påfølgende påsmøring (les: helling!) av glasur. Jeg er alt for kjapp. Har null tålmodighet. Glasuren lages for tidlig, mens kaka fortsatt er varm. Dessuten heller jeg den på FØR den har begynt å stivne – igjen ALT FOR TIDLIG. Den legger seg ikke som en tjukk, myk, deilig kremaktig sjokoladegreie på toppen, men renner av kaka, ut på benken, eller folien som jeg etter en del år har lært er lurt å ha under, og ender opp som en tynn, vassen, ekstremt udelikat greie. (Nei, det hjelper faktisk ikke å ha mer melis i!) Ingenting man kan ta bilde av og skryte av på Instagram.

Bare familie var tilstede for å spise makkverket, og ingen gjorde noe nummer ut av det shabby utseendet. Jeg hadde latt sjuåringen pyntet kaka, og ingen tør vel å kritisere en kake bursdagsbarnet har vært med på å lage. Dessuten hadde jeg strødd kokos for å kamuflere klisset som hadde rent utenfor. Det skulle liksom være sånn …

Neste runde barnebursdag, med gutta fra klassen, prøvde jeg meg på en fotballkake. Den har jeg hatt suksess med tidligere, og selv om glasuren ikke smaker like fantastisk som den av sjokolade, så SER det i hvert fall fint ut. Gutta var veldig imponerte (jeg tvang fram hyggelige kommentarer …) Jeg fikk faktisk samtlige sjuåringer til å bekrefte at de aldri før hadde sett en så fin fotballkake.

Dagen etter, 16 mai, da nabobarna kom på feiring, droppa jeg hele bakeprosjektet og serverte gele:

På 17-mai hadde vi ingen kake. I stedet fikk jeg min lenge etterlengtede caprese.