Julekort

Jeg har gjort det før, og gjorde det i år igjen. Jeg er faktisk vokst opp med det. Lillebror Bjørnar og meg selv, pynta og oppstilt. Stressa pappa som knipset en hel film for å sikre seg at i hvert fall ett ble bra.

Et av barndommens julekortfavoritter med en ekstra tilleggsvri vi tok for noen år siden.

Jeg vet det er en dalende tendens, men synes det er hyggelig å få selv (i hvert fall hvis det er skrevet en hilsen bak), så jeg klarer ikke helt å slutte. Derfor. I fjor var vi i Thailand og la ut et mobilbilde på face og instagram. I år samlet jeg diverse bilder av familien til en julekort-collage.

Tradisjonene føyer seg strengt tatt fint inn i det vi driver med på sosiale medier, og er sånn sett langt fra gammeldags – å vise fram nøye utplukkede skrytebilder av oss selv. Bare at vi setter på et frimerke og sende det på gamlemåten. Men hva er det vi egentlig vil vise omverden? Hvor store barna er blitt? (Who cares, sånn egentlig?) Hvor gamle vi selv er blitt – hvis de voksne får lov til å være på bildet? (Kanskje mer interessant.) Alt det berikende og morsomme vi har klart å fylle dagene våre med? Hvor vellykkede vi er? Hvor godt vi takler livet?

At noen blir provoserte, eller lei seg, av å motta slike bildeskrytekort, vet vi egentlig. Hvis de selv har hatt et drittår. Mistet noen de er glad i. Lever med sykdom. Er midt i en livskrise. Da kan slik påklistra lykke bli for mye. Skal vi derfor la være?

Alle vet at livet ikke er lett for noen. Alle strever. Det er oppturer, nedturer, gode og dårlige stunder i løpet av et år. Idyllisk julekortlykke er fake, en polert, filtrert fasade, ikke den fulle sannheten, på samme måte som det vi legger ut på sosiale medier. Opplest og vedtatt med dobbelt strek under.

Når jeg ser på julekortet jeg selv har sendt, får det i hvert fall meg til å tenke på hva som skjedde samtidig, bak scenen: Samboerens ryggprolaps dagen før familieturen opp Prekestolen, et frieri som ble utsatt fordi det aldri bød seg en anledning mellom bleieskift, nattevåk og hindring av drukning og påkjørsel av lillejenta på en langt over gjennomsnittet dyr og slitsom Hellastur, mitt stive smertesmil med tre voltaren innabords om dagen grunnet en betennelse som aldri gikk bort. Sure unger. Stikkende kommentarer til samboeren. Problemer jobbmessig. Økonomiske frilansbekymringer. Men det er jo ikke dette vi ønsker å fortelle i julehilsenen. Og det er kanskje like greit.

For hva er det jeg vil si? Egentlig er det mottakeren som står i fokus. Det jeg skriver bakpå som teller. Tenker på deg. Takk for at du finnes i livet mitt. Takk for fine stunder. Er så glad i deg. Så min idé for julekort til neste år er å heller klistre et fint bilde av mottakeren på et kort. (Så kan tanter og onkler som har interesse av å se hvor store barna har blitt, få et tilleggsbilde.)

Sannsynligvis blir 2015 også fylt av gode og dårlige dager. Positive og negative overraskelser og utfordringer, for sånn er livet. For alle. Men det er jo fint også, da!

GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!

(P.S. til pappa: En samling av min barndoms julekort ville vært en topp julepresang!)

Skrivedag i norsk hovedmål basert på «Charliblogg.»

Noen ganger funker det bare. Tema, tidspunkt og setting – alt stemmer. Som da jeg besøkte niende trinn ved Bakkeløkka ungdomsskole på Nesodden med opplegg rundt Charliblogg. Trinnet har slitt med nettmobbing, lærerne grep tak i muligheten og gjorde så mye ut av forfatterbesøket som overhode mulig. Jeg var så imponert over hvor forberedte de var da jeg kom, og enda mer imponert nå!

Alle elevene på trinnet har lest Charliblogg, og skrivedagen i norsk hovedmål besto av disse oppgavene:

Oppg.1: Skriv et leserinnlegg hvor du drøfter ungdommenes bruk av sosiale medier. Bruk gjerne forfatterens blogginnlegg ”Mobbing i virkeligheten og på nett.”

Oppg.2: Du er journalist og skal skrive et portrettintervju av Charlotte fra boken Charliblogg. Hvordan ville du ha fremstilt henne i et ungdomsmagasin?

Oppg. 3: Tenk at du selv har en blogg som du oppdaterer daglig med ting du opplever eller skulle ønske du opplevde. Skriv 2-3 dager i bloggen din. La deg inspirere av vedlagt tekst.

Oppg. 4: Eldrid Johansen har tenkt å skrive bok 2 av Charliblogg. Skriv et handlingsreferat om hva den nye boka handler om.

Oppg. 5: Skriv et bloggsvar til vedlagt innlegg fra Charliblogg. (kap 17)

TAKK, dere flinke lærere, for at dere er ekte engasjerte i elevene! Takk også for at dere fikk meg til å føle at jobben min er viktig!

Utdrag fra Charliblogg i Gyldendals norskverk for ungdomstrinnet: Nye kontekst 8-10.

Skumliser i Østerdalen

Siste skoleturnéuke før jul er i et område jeg har turnért i flere ganger tidligere: Nord i Hedmark, i Østerdalen. Faktisk var det litt som å ”komme hjem” da jeg ankom snøfylte Tynset stasjon og dro den tunge kofferten bortover isen og snøføyka i de nattstille gatene mot Campingen i går. Selv om jeg innrømmer at det ikke alltid er like fristende å sette seg på toget søndag kveld for å være borte fra familien hele uka …

I og med at jeg har vært her før, både som forfatter og som sanger, vet jeg stort sett hvilke steder det er ok å bo, og hvor jeg helst vil slippe. Fikk meg likevel en overraskelse i stad, og er glad jeg bare skal bo her en natt … (se tidligere innlegg. Hotell? Motell? Veikro-overnatting.)

Jeg er dessuten veldig klar over det store utvalget på Meny på Tynset, deilig nærmat og lokalprodukter fra hele området, og hvilke steder jeg likeså godt kan ty til yoghurt og banan til middag.

På vei innover Rondane kom jeg i tillegg på det vanvittige øl-utsalget på Joker´n på Grimsbu (bare åpent i helga, så blir ingen Rypa-pils på meg i kveld), og moskusoksene som vi stoppet opp og sang for da vi var her med Hujedamej for to år siden. Så ikke snurten av dem nå, desverre.

Disse dagene setter jeg pris på:

– Vakker natur

– Desemberlyset

– Leiebilen

– P1 på bilradioen

– Hyggelige folk

– Engasjerte tredje – og fjerdeklassinger

– Lavere tempo

– Rolige ettermiddager og kvelder

– Sparkene som er parkert utenfor skolene

Er så glad for å være tilbake i barneskolene i Tynset, Alvdal, Folldal, Os og Tolga!