Hvordan står det til med skrivingen?

FullSizeRender-1Er man flink til å lese, god til å dechiffrere tekst og oppfatte innhold, blir man automatisk sterkere i alle andre skolefag. De siste ti årene har det vært satset på lesing i den norske skole. Vi, både foreldre og barne- og ungdomsbokforfattere, har jublet. Håpet på, og regnet med, at økt leseinnsats og lesemestring skal bidra til leseglede og kunnskapstørst. Smarte, intellektuelt sterke unger og ungdommer. Mindre frafall i den videregående skole. Økt boksalg for oss som skriver. I tillegg til at Norge, verdens beste land å bo i, skal klatrer seg opp til en stoltere PISA-plassering.

Kunnskapsløftet ble innført i 2006. Ekstra timer i norsk ble lagt til i 2008. Det har blitt ryddet plass, og tid, til lesing på timeplanen. Elevene oppfordres til å lese minst femten minutter hjemme. Hver eneste dag. Alene. Helst ved siden av høytlesning. Vi foreldre er stadig på jakt etter spennende, tilpassende titler å sende med i sekken. Et par år utga Cappelen Damm forlag til og med spesielt tilpassede bøker i serien Lesekvarten, for å gjøre det enkelt for oss. Det arrangeres leselystkampanjer, bokuker og litteraturfestivaler for barn og ungdom over hele landet. Både i regi av skole og bibliotek. Foreningen les! gjennomfører betydelige tiltak. Flere nedfelt i Kunnskapsdepartementets lesestrategi.

Men er en sterk leser automatisk en som er god til å uttrykke seg skriftlig? Tja. Lesemestring vil selvfølgelig ha positiv smitteeffekt på det skriftlige. Men hva slags lesning er det de øver på? Og er det nok?

Store deler av samfunnet vårt er bygget opp rundt skriftlig kommunikasjon. Vi mailer. Skriver kontrakter. Dokumenter. Beskjeder. Utredninger. Rapporter. Vi chatter. Blogger. Sms´er. Med upresis skriftlig kommunikasjon, går mye i ball. Det oppstår misforståelser. Forvirring. Informasjonssvikt. For eksempel meldte Lånekassen om massiv pågang til kundeservice etter at det var sendt ut brev med utydelig budskap. Altså dobbelt jobb for bedriften. Minst.

I løpet av de siste ti årene har jeg vært ofte på skolebesøk. Blant annet har jeg holdt skrivekurs. Jeg har drukket kaffe på mange lærerværelser. Over hele landet. Besøkt samme skole flere uker på rad. Kommet tilbake år etter år. Lærere har innrømmet at den store plassen lesing har fått, kan ha gått ut over skrivetreningen. Det har jeg som skrivekursleder merket. For til tross for økt fokus på norskfaget, flere skoletimer og mer lesing, syns jeg nemlig ikke at nivået på skriving har blitt bedre …

Om skriveferdighetene har blitt dårligere, har jeg ikke grunnlag for å si. Det jeg driver med er synsing ut fra mine opplevelser. Det ligger ingen forskning bak. Jeg syns likevel det er på sin plass å nevne.

Jeg vil fortsette å hylle lesesatsing! Men i tillegg vil jeg slå et slag for skriving. Den ferdigheten må også trenes. På lik linje med lesing. Helt fra start. Og øves på. Jevnt og trutt. Gjennom hele skoleløpet. Vi ønsker oss et land befolket av leseglade, faglig sterke, lesekyndige mennesker. Men det er jo både en fordel, og en forutsetning for suksess, at de i tillegg klarer å uttrykke seg godt skriftlig!

FullSizeRender

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Lansering

Endelig er den ferdig. Boka vår. Det har vært mange timer med skriving. Tegning. Grubling. Diskusjon. Flikking. Mailing. Justering. Nå er arbeidet over. Vi er klare til å vise den fram. I går hadde vi lansering. Da var det bokbading. Stunt-tegning. Visning av animasjonsfilmen. Filmtraileren. Det var goodiebags. Applaus. Boksignering, og topp stemning.

IMG_2905

Steffen R.M. Sørum, Eldrid Johansen og Ingrid dos Santos

Nå krysser vi fingrene for at Skriv genialt! blir tatt like godt i mot der ute i verden, som den ble i kjelleren på Pauls Boutique i går!

IMG_2871

Legg igjen en kommentar

Filed under boklansering, forfatterliv, Uncategorized

Blendahvit barnelitteratur?

Sist helg var Norske Barne – og Ungdomsbokforfattere samlet til årsmøte, sosialt samvær og fagdag. Vi fikk blant annet høre foredraget Kulturelt mangfold i barne- og ungdomsboklitteraturen – er det så forbanna vanskelig? av Neha Naveen, med påfølgende paneldebatt ledet av Bjørn Ousland der forfatterne Sigbjørn Skåden, Ayse Koca og Arne Svingen deltok.

12991018_10154026458471287_5915525020622056619_n

Foto: Aina Basso

Reflekterer barne– og ungdomsboklitteraturen det flerkulturelle, mangfoldige samfunnet vi lever i? Leverer vi historier som er gjenkjennelige også for dem har en sammensatt kulturell eller religiøs bakgrunn? Klarer vi forfattere å inkludere mangfoldet uten å stigmatisere, ty til klisjeer og stereotypier? Debatten er helt klart spennende og viktig.

Om lag 15 % av Norges befolkning har en annen kulturell bakgrunn enn etnisk norsk. Barn ønsker å kjenne seg igjen i litteraturen de leser. De higer etter å leve seg inn i en person som tenker, lever eller bare ser ut som dem selv.

Ellen Larsen i Norsk barnebokinstitutt gjennomgikk alle barnebokutgivelsene i 2014 og fant at av 224 utgitte norske barnebøker det året hadde kun 3 (!) et selvfølgelig forhold til det flerkulturelle. 

“Det er ikke vanskeligere enn å la en av karakterene, helt hverdagslig, ha en litt annen hudfarge og bakgrunn,” sier Ellen Larsen ved NBI.

Selvfølgelig! Og nemlig! Jeg fikk først dårlig samvittighet, og gikk sporenstreks i meg selv. Så begynte jeg å tenke, og bla gjennom mine egne utgivelser. For har jeg ikke forsøkt å gjøre nettopp dette? (Selv om jeg ikke hadde bokutgivelse i 2014).

  • Charliblogg (ungdomsroman), Cappelen Damm 2012. Charlotte (hovedpersonen) har norsk mor og far fra Algerie. Det sies ikke rett ut i teksten, men jeg har lagt inn mange spor. At Lotte skiller seg ut i mengden, med sitt mørke hår og blikk, er ikke hovedgrunnen, men kanskje én av grunnene til at hun blir frosset ut i den vesle bygdesamfunnet hun og moren flytter til. Selv på omslaget har designer hintet om at Charlotte har annet utseende og bakgrunn enn blendahvit, etnisk norsk.

    9788202390631

    Juve design

  • Skolespøkelset (leseløve), Cappelen Damm 2013. Hovedpersonen heter Aman. Jeg sier ingen ting om hvor hun kommer fra, for det er ikke poenget med historien. Både navnet og illustrasjonene viser leseren at dette ikke er en etniske norske jente.

    IMG_2522

    Gina og Aman, illustrert av Christoffer Grav.

  • MEG OGSÅ – bok for barn og ungdom som opplever sykdom i familie, Oslo Universitetssykehus/Universitetsforlaget 2010. I novellen ”Berg- og dalbaneliv” er hovedpersonene Aman, Harman og Simran, tre søsken av indisk opprinnelse. I ”Monsteret i hulen” ga jeg hovedpersonen navnet Zeb, nettopp fordi han, eller foreldrene, da like godt kan være fra et annet land enn Norge.
  • Øremerket (2008) Valpestrek (2009) Lekkerbisk (2009), Valpeskole (2010), Premievalp(2011) og Julevalp (2015) (6 leseløver) Cappelen Damm. Hovedkarakteren heter Bjørnar, men se på illustrasjonene! Her er det ikke jeg som har lagt det inn i teksten, men Eivind Gulliksen, min eminente, dessuten adopterte, illustratør. Heller ikke i disse bøkene er etnisitet noe poeng ved historien, men at Bjørnar skaper gjenkjennelse hos adopterte barn, er noe jeg stadig får høre.

    IMG_0670

    Bjørnar og valpen, illustret av Eivind Gulliksen.

Ikke for å peke på meg selv som spesielt forbilledlig. Jeg kunne garantert ha bidratt mer. Gjort grundigere research. Inkludert mangfoldet og det flerkulturelle på en mer omfattende måte. Poenget mitt er at jeg tror en del av oss faktisk allerede forsøker. I hvert fall i det små. (Kanskje er vi litt engstelige for å trå feil …)

Et lite blikk på mannen min, Steffen RM Sørum, sine utgivelser i bokhylla forteller nøyaktig det samme: Fundamentalt nå (roman), Oktober 2002, triologien Dødsengler (ungdomsromaner) 2010, 2013 og 2015, Aschehoug (2010, 2013, 2015) og serien Korsfarerne (lettlestbøker) Aschehoug. I samtlige titler møter vi viktige karakterer (også hovedpersoner!) med ikke-norsk-etnisk bakgrunn.

Eller som Bjørn Ousland påpekte under søndagens paneldebatt: I en del bøker kan ungene lese inn en hvilken som helst bakgrunn i karakterene. Gjør man det på Bjørn sin måte, risikerer man dessuten å bli oversatt til språkgrupper som ligger langt unna norsk. Heia Bisk, utgitt i India på hindi!

13020484_1308506285831548_33498545_n

«Prins Bisk», skrevet og illustert av Bjørn Ousland

Altså: Etter en en kjapp undersøkelse, bare utført innenfor mine fire vegger, kan jeg konkludere med at det finnes flere enn sjokkerende få 3 titler der et mangfold er forsøkt inkludert i barne- og ungdomslitteraturen. Jeg hevder på ingen måte at det er nok! Vi som skriver for denne lesergruppa bør helt klart være bevisst vårt ansvar, speile samfunnet og gi noe som flere av leserne våre kan identifisere seg med. Poenget mitt er at det garantert ikke bare er min mann, Steffen RM Sørum, og jeg selv som allerede har forsøkt. Men da må man se bredere enn utgivelsesåret 2014.

Ikke alltid holder det å bytte ut navnet på en karakter med et som ikke klinger like norsk som Ola og Kari. Av og til må vi tørre å gjøre mer. Gå lenger. Fortelle andre historier. At historiene ligger der, rett foran nesa vår, fikk jeg enda en bekreftelse på under dagens skolebesøk … IMG_2526

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Barne- og ungdomsbøker, Blendahvitt?, mangfold, Uncategorized

Noen av de aller viktigste …

Hjemme hos meg bor det tre morsomme, søte og litt trøtte typer. Supermyke, med duse farger og tynne halser etter år med intens knuging. Et par av dem er sydd og mangler ører og værhår. Alle tre er tvangsvasket med jevne mellomrom og har mistet sin opprinnelige struttende fasong.

IMG_1535

Philip, Knut og Rosa Kanin

For hvert at barna mine har en av disse betydd mye. I hvert fall de første årene av livet. Særlig nattestid. Når mørket har senket seg, når truende monstre ha tatt bolig under sengen og i skapet, når mamma og pappa har lagt seg i et annet rom – da har disse tre vært gode å ha. Til tider helt uunnværlige.

Når man har vært overlatt til barnevakt, etterlatt i barnehagen, når man har slått seg og fått blod, når man har vært lei seg og sliten, på ferietur til utlandet eller når man har vært hos skumle leger eller tannleger. Disse følgesvennene har stilt opp og vært til støtte, trøst og nytte.

I flere år var Philip og Knut fraværende. Begge på lange reiser til ukjente destinasjoner. Til sorg og undring for eierene som satt hjemme og ventet, og lurte på hvor i all verden yndlingsbamsen hadde tatt turen. Uten å gi beskjed, eller sende et pip og fortelle hvor de befant seg.

Nå er alle tre samlet hjemme! Som ved et trylleslag, og ganske samtidig, kom de to eldste utrolig nok tilbake. Løven Philip fra en glemt kasse innerst i kjellerboden. Isbjørnen Knut fra huset til en bestekompis sine besteforeldre på Jevnaker.

Det var stas å samle dem i stua. Så stas at eieren av Rosa Kanin la sin elsk på hele gjengen. Hver kveld ville hun ha alle tre i sin seng, og hun lurte med seg  Philip i barnehagen. Der så han sitt snitt til å rømme … Kosepresset ble vel for stort etter mange års ensomt liv i boden.

IMG_1567

Vi kunne bare ikke miste ham igjen! Etterlysning og omfattende leteaksjoner førte heldivis til at forsvinningen ble oppklart.

Philip er nå på plass der han hører hjemme:

IMG_1596

Knut også:

IMG_2373

Nå er det kun Rosa Kanin som får medbringes i barnehagen.

IMG_1597

Hun har merkelapp med navn og telefonnummer festet under poten. Å reise alene er uaktuelt for henne. Når hun skal på tur, er det med hele familien! Under streng bevoktning. Vi slipper henne ikke av syne. Til det er hun for dyrebar …

IMG_2086

Fint å ha Rosa Kanin i fanget når man er langt hjemmefra. Hoi An, Vietnam, mars 2016.

1 kommentar

Filed under barndom, bestevenn, kosedyr, Uncategorized, yndlingsbamse

Kvalitetsovernatting

I jobben som barnebokforfatter på skolebesøk (les: omreisende litteraturformidler) har jeg i løpet av de siste ti årene overnattet mange ymse steder i Norge. Ved fjord, på fjell, i byer og i bygd. For det meste er overnattingsstedet helt greie. Sjokkerende ofte er de fryktelig stusselige. Se tidligere innlegg Hotell? Motell? Veikro-overnatting? En sjelden gang er de HELT FANTASTISKE!

IMG_1859

Lier gård

Som nå: På Lier gård i Ringsaker. Etter å ha tilbrakt søndagskvelden først ventende på forsinket tog fra Oslo. Deretter stående som sild i tønne, tett i tett med hjemreisende VM-publikum, helt til Hamar (teite meg hadde tilfeldigvis på meg Mariusgenser, og ble tatt for å være en av VM-bermen). Omsider ble det plass til meg, mot kjøreretning selvfølgelig, det siste korte strekket ved siden av en høylytt festkar med sprit i colaflaska. Jeg som skulle bruke timene på å lese korrektur og skrive! Irritert, sliten, sint og svett trampet jeg av toget på Brumunddal stasjon.

Da var det vidunderlig å komme fram til Ingerine som eier og driver Lier gård. Her var stearinlysene tent. Det spraket i peisen og duftet fristende av hjemmelaget lasagne. Alt til ære for meg!

IMG_1849

Å, lykke!

smijernseng1

Foto: Liergard.no

Lier gård er en del av Mjøsgårdene. En sammenslutning av 13 gårder som ligger rundt Mjøsa og tar i mot selskaper, kurs, tilbyr overnattinger og driver aktiviteter i flotte naturområder. De som driver gårdene er opptatt av kulturhistorien, serverer vidunderlig mat laget av lokale råvarer og åpner rett og slett sine hjem for gjestene.

bord-hand

Foto: Liergard.no

IMG_1852

Våkne opp til denne utsikten …

På et sted som Lier gård er du garantert sjelefred, nattero, en velkomst som om du var en i familien og nydelig mat. Det er helt magisk. Dropp veikro-overnatting og frityrstekt rødspette med pommes frittes, kinakål og thousand island. Prøv en gård som Lier i stedet!

dessert1

Foto: Liergard.no

IMG_1869

På Lier gård er starinlysene alltid tent

 

 

1 kommentar

Filed under Forfatterliv, omreisende formidler, overnattingssteder, Uncategorized

Verdens beste foreldre?

Jeg tenker på faren med Lyn-lue som står fremst i køen når det er salg på Sportslageret. Som tråler internett for å finne rett fritidsaktivitet for poden, og bruker tusenvis av kroner på utstyr. Som øver finter i parken for å øke barnets selvfølelse på kamp. Jeg tenker på moren som gladelig tilbringer hele helger på cuper, seminarer eller skirenn. Som trener klasselaget og påser at ungen finpusser teknikken på valthornet. Foreldre som baker, står i kiosken, rigger og sitter i styret for orkesteret, men som knapt har vært innom en bokhandel siden 1993, i hvert fall ikke barne- og ungdomsavdelingen. Familier som aldri legger turen innom biblioteket, hvis de i det hele tatt har lånekort. Men jeg tenker også på deg. Og meg.

Norge troner på pallen innen skisport, men skårer gjennomsnittlig, faktisk ganske middelmådig, i leseferdighet. Ved forrige PISA-undersøkelse lå vi på 22 plass, langt bak Finland på 6. I et land som for syvende gang på rad er kåret til verdens beste å bo i, forteller Leser søker bok at én av tre voksne sliter med å forstå innholdet i en vanlig tekst.

Til tross for valfart av skoleledere og politikere til Finland etter den første PISA-topp-plasseringen, Kunnskapsløftet, tilpasset opplæring og skolens lesesatsning – lite har forandret seg for lesenivået i Norge. Forskere snakker om en stresset ungdomsgruppe, men også om en unnasluntrende tenåringsskare. Frafallet fra videregående skole er enormt. Særlig blant gutter.

Det er fristende å forklare middelmådig leseferdighet med internett, maskiner og duppeditter. At vår generasjon kjedet oss mer, og tydde til bøker når kompiser ikke var hjemme og vi ventet på neste Halv sju. Men sosiale medier og dataspill finnes også i Finland. De skapte faktisk Angry Birds! (…)

Utdrag av min egen tekst publisert i BOK 1/2016, magasinet for deg som er glad i litteratur.

 

IMG_1532

I tillegg til å få vite hva jeg foreslår av konkrete tiltak for å øke leselysten og dermed også leseferdighetene, er det side på side med spennende bokstoff. Om de refuserte (til stor glede og oppmuntring for alle skrivende!), om mysteriet Irving, forfatternes egne bokfavoritter, om en flytende bokhandel, 10 engelske titler du bør få med deg, Anne Gaathaugs litteratur- og kulturquiz, teatervåren, krimfestivalen og ikke minst omfattende bokanmeldelse, også av barne-og ungdomslitteratur! HURRA!

Det er en glede og en ære å få være fast spaltist (Arne Svingen og jeg skriver i annet hvert nummer), og få formidle tanker fra en barnebokforfatters perspektiv. Så er du glad i bøker og generelt litteraturinteressert, skaff deg et abonnement eller gå innom nærmeste Narvesen. Magasinet BOK er i salg nå!

IMG_1659-1

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Barne- og ungdomsbøker, forelderliv, Forfatterliv, leseglede, lesenivå, Uncategorized

Ord i spor, blogging og mobbing

Folk har fordommer. Mange er proppfulle av misunnelse og forakt. Noen er så usikre på seg selv at de rakker ned på andre for å føle seg bedre. Mobbing har alltid vært aktuelt. Vi må alle lære oss å håndtere, og leve sammen med, andre. Også med mennesker vi ikke selv har valgt. Folk som irriterer oss, er annerledes og kanskje ikke er våre favoritt-personer. De finnes overalt. Blant klassekamerater, jobbkollegaer, treningskompiser, naboer, familien, venner og bekjente. Ikke bare må vi forholde oss til dem i virkeligheten, men også på nett. Sosiale medier er et viktig område for sosialisering og kommunikasjon. Kanskje særlig for ungdommer. I all form for kommunikasjon trør folk feil, blir misforstått eller går over streken med viten og vilje.

Som jeg pleier å si til ungdommene jeg møter på skolebesøk:

”Jeg er faktisk sjeleglad for at ikke sosiale medier fantes da jeg var på deres alder. Vi var også kjipe mot hverandre. Vi baksnakket, mobbet og stengte ute. Men jeg fikk i hvert fall (HELDIGVIS!!!) ikke utløp for min frustrasjon om andre på internett! Kanskje skrev jeg noen harmdirrende, hatefulle linjer i Pusur-skoledagboka som senere ble pakket vekk og nå ligger i en morken eske på loftet hos mamma. De sylskarpe ordene kom seg aldri videre. Rammet ikke dem, eller den, jeg i øyeblikket foraktet mest av alle. (Av grunner som jeg den dag i dag ofte ikke kan huske, og enda mindre forstå kunne bety noe … ) Nei! Takk og pris hadde jeg IKKE muligheten til å skrive dritt om andre, eller LESE DRITT OM MEG SELV, på nett!”

logo-ord-i-sporI dag åpner litteraturkonferansen Ord i Spor i Narvik. Tema for konferansen er ”Fra dystopi til blogg og forbannet løgn.” Jeg har pakket kofferten og er spent foran kveldens foredrag om ungdomsromanen min»Charliblogg» og mobbing på nett på Festivalkroa kl. 18. I morgen treffer jeg elever ved Narvik Videregående skole. Det blir enda mer spennende …

Det er stadig oppslag i avisene om nettvett og nettmobbing. Landsdekkende anti-mobbekampanjer reiser fra by til by. På hver eneste skole jeg besøker henger det plakater med setninger som omhandler tiltak mot mobbing, både på internett og i virkeligheten: Man skal vise respekt. Man skal inkludere. Man skal ta vare på hverandre. Alle typer mennesker er velkomne.

Likevel, mobbing er, og har alltid vært, en stor og vond del av veldig mange barn og 9788202390631ungdommers hverdag. Også på skoler, og i miljøer der man i utgangspunktet håper de voksne følger med og påser at slikt ikke forkommer. For vi vet jo at det ikke stemmer. At ingen kan ha full oversikt. Mobbing foregår dessuten ofte under radaren til de voksne, og på arenaer der voksne ikke er tilstede. Alt oppdages ikke. Alt kan ikke tas, rett og slett fordi det er for diffust, selv om det er ekstremt tydelig for den som blir rammet. Et blikk. Et hånlig flir. Manglende likes på instagram. Å bli oversett, gjort usynlig. Mye meldes ikke fra om. For i mange tilfeller vet den som blir plaget at det da bare blir verre…

Jeg ser det i øynene til elevene jeg møter på skolebesøk. Mobbing er noe de kjenner godt til, og vet mye om. Jeg spør dem også. Direkte. ”Opp med hånda alle som har erfaring med mobbing. Enten stått i det selv, eller sett det skje!” Alle hender i været. ”Opp med hånda de som ALDRI har lest stygge ting om andre på nett.” Ingen hender i været. For å forsikre meg: ”Opp med hånda de som HAR LEST stygge ting om andre på nett.” Alle hendene i været. Alltid.

Skulle ønske det var så enkelt som sjuåringen min uttalte. ”Jeg kan en regel som løser alt,” utbrøt han en dag vi diskuterte mobbing rundt middagsbordet. ” Vær mot andre slik du vil at de skal være mot deg!”

Og ja. Faktisk. Kardemommeloven, inkludert i de aller fleste store religioner og livssyn som den gyllne regel, nestekjærlighetsbudet eller gjensidighetsprinsippet funker som bare det den. Fortsatt. Også på internett.

(Teksten er en omskriving av et blogginnlegg jeg tidligere har publisert på ubok.no)

bilde

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under blogging, Bok og blogg, Charliblogg, Uncategorized

Makulert!

Det måtte jo skje. Også meg. Jeg har vært heldig som er blitt spart. Ryktene sier at det er en ubehagelig beskjed å få. Etter måneder og år med tvil og tro. Med plotting, skriving, flikking og atter flikking på manus, er boka endelig ferdig og ute i butikk. Sprett sjampanjen og kjøp tulipaner! Skynd deg å feire! Tagg deg selv med boka høyt hevet over hodet mens du roper ”YEAH! Bokami-fi!” For der ute i bokhandlerhyllene får ikke boka hvile på sine laurbær særlig lenge. (Hvis den i det hele tatt kommer inn døra. Det er slettes ikke alle titler som får den æren …) Snart skal boka over i neste fase. I opptrykksfasen (hurra!), tilbudsfasen (den fasen er også helt grei!) eller makuleringsfasen.

At tiden du brukte på å skrive boka kan være lenger enn livet boka får i butikk og på lager, har jeg hørt tidligere, men ikke helt klart å tro på. Lagerplass er dyrt. Med jevne rykk rydder forlaget på loftet, hiver ut overflødig og vurderer heller opptrykk seinere. Det gis ut mange tusen bøker i året, så det skulle selvfølgelig bare mangle! Jeg er sikker på at heller ikke klesdesignere tar vare på samtlige versjoner og åresvis med kolleksjoner i skapet.

Uansett. Jeg har blitt fortalt at det er vanskelig å bestemme seg for antall eksemplarer man skal redde fra bokdøden. Er restopplaget på 44 er det lett. Langt verre hvis det er 687. Som forfatter må du regne med å få beskjeden igjen og igjen. Hvor stort hus, kontor eller kjellerbod har du? Hvor mange eksemplarer kan du bruke som bursdagsgaver eller freebies? Hvordan forholder resten av familien seg til tjue bokkasser lagret i vedskjulet på hytta?

Over ti år som barne- og ungdomsbokforfatter skulle det altså gå før mailen fra forlaget kom: Bøkene skal makuleres. Kom og hent det du vil ha på Sentraldistribusjonen, resten går i kverna. (Det var selvfølgelig ikke slik forlaget ordla seg! Bare slik ordene føltes 😉 Bøkene var faktisk trykt i flere opplag og hadde hatt et langt og sjeldent godt liv i bokhandlere.)

IMG_0619

IIIIK! Hvilke kasser er mine?

Gisp! Makulert! Ordet smaker like dårlig som ”nullet”. Jeg gikk rett i foreldre-panikk- fella. Enda jeg var ettertrykkelig advart. Såpass grusomt syntes jeg det var å tenke på det store metallgapet mine kjære babyer skulle dumpes nedi at jeg først hentet en hel bil med kasser sammen med bokbestefaren (pappa) som var minst like sjokkert som meg. En uke seinere tok jeg turen til Alnabru og SD igjen for å hente flere …

IMG_0623

På bokredningsekspedisjon!

Så nå står de her, da. Kassene mine. De tar opp et hjørne av fellesarealet i kjelleren. Sorry naboer! Jeg skal smugle flere ut på familielandstedet. Ta med meg bunker på forfatterbesøk. Forsøke å selge klassesett til kupp-pris. Og så lover jeg å tenke med hjernen, og ikke hjertet neste gang beskjeden kommer … Jeg skal i hvert fall forsøke.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under bokliv, Forfatterliv, makulering, Uncategorized

Tilbakekomst

Det var først da jeg balanserte leiebilen over issvullene på vei vekk fra skolen at jeg så det. Huset. Selveste bygningen! Jeg bråstoppet. Svingte inn på parkeringsplassen til tross for at jeg hadde knapt med tid mellom skolene. En underlig følelse spredte seg. For her, på denne skolen som jeg var i ferd med å forlate, hadde de vært skjønt enige om hvilken bok jeg skulle lese utdrag fra. Scenegrøss. Hver dag når jeg er på skolebesøk spør jeg elevene om hva de ønsker å høre. De velger ALLTID skummelt. På første skole i dag falt valget på Skiløperen. Senere på dagen ville de helst høre Skolespøkelset, men her, på Sørskogbygda skole, ønsket de altså Scenegrøss.

Da jeg gikk ut av bilen, gjenkjente jeg den. Den iskalde fornemmelsen jeg fikk vinterdagen for fire år siden da jeg spilte forestillingen Hujedamej i dette gamle samfunnshuset. For uansett om vi hadde lag på lag med ullklær under kostymene, frøs vi. Kulden kom snikene. Den satt liksom i veggene. I tillegg til gufset som fikk meg til å løpe det forteste jeg kunne tilbake til de andre da jeg var ferdig på do i kjelleren.

IMG_1431

For meg ble den iskalde følelsen utgangspunktet for en bok. For Scenegrøss. Om Lisa med prestasjonsangst som skal synge konsert i den gamle bygdestua som egentlig ikke lenger er i bruk. Fordi noe sitter igjen i veggene. En gang døde et ungt sangtalent i bygda like før en viktig konsert. Siden den gang har jenta kastet ut alle som forsøker å oppholde seg i kulturhuset. Blant annet ved hjelp av kulden. Så flytter koret til Lisa inn …

Min historie er selvfølgelig fantasi og vrøvl. Løgn og diktning fra ende til annen. Men det var her idéen oppsto. Da var det jo litt artig at elevene på skolen rett over gata absolutt ville høre fra nettopp den boka …

IMG_2671

Scenegrøss under litt varmere forhold. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Forfatterliv, Scenegrøss, skolebesøk, Uncategorized

Bok – den beste gaven!

I morgen er det desember. Søndag tente vi det første adventslyset. Grana i bakgården skinner i ettermiddagsmørket. Til tross for manglende snø og vinterstemning, ser jeg fram til en travel, men koselig, måned med juletreff, juleavslutninger på skoler og i barnehagen, julebord og julekonserter. Jeg gleder meg til gløgg, pinnekjøtt og lukten av mandarin. Planlegger å sende julekort. Er ikke helt i rute med kalendergavene. Langt mindre med julepresangene …

For en familie som vår, med unger i alle aldre, spenner gaveønskene vidt: Dyre vinterjakker, store og små elektroniske duppeditter, økonomisk støtte til utenlandsturer med kjæresten, lego i alle varianter og jordbær (?!) står på ønskelistene.

IMG_8633_thumb3Jeg husker ikke hva som sto på mine ønskelister. Men et minne lyser sterkt: Roen første juledag. Musikk på spilleren. Meg selv i sofakroken med en ny bok. AH! Uansett om mine barn ønsker seg det eller ei, vil jeg føre den tradisjonen videre.

Bok blir det til alle. Minst en!

Det vil jeg også oppfordre alle andre til. Gi bort bøker! Litteratur er den aller beste gaven. Det blir sjeldent feil (har man lest boka, er det jo bare å bytte). Styr bare unna de selvsagte bunkene, de oversatte og oppkjøpte plassene i bokhandelen. Støtt heller opp under utgivelser laget her i landet og kjøp norsk-skrevet (slik vi med glede kjøper nærmat av høy kvalitet og norsk design). Kjenner du en forfatter: Ta i mot tips, og kjøp gjerne noe skrevet av vedkommende. Selv om de ikke liker (=tør) å snakke så høyt om det, har de aller fleste bunkevis av egne titler som de mer enn gjerne selger 🙂

Så hvis noen er interessert i postkortsamlingen Hilsen fra Lykkelandet (coféetablebok som passer alle voksne) eller ungdomsromanen Charliblogg.

IMG_0666

Fersking-lettlest om Bjørnar og valpen.

IMG_0670

Skumle grøss for litt eldre barn.

IMG_0669

Bøkene om Sara som vil bli stjerne.

IMG_0672

Eller en av høstens tre ferske utgivelser: Scenegrøss, Julevalp eller Skiløperen:

IMG_0667

Jeg har et fint utvalg i mitt kjeller-utsalg! Bøkene kan kjøpes til kupp-pris, selvfølgelig med en personlig hilsen fra forfatteren om ønskelig. I tillegg har jeg tilgang på Steffen sine bøker, for eksempel Dødsengeler og korsfarerfakta.

Kom innom oss på St. Hanshaugen, send en sms eller be om å få tilsendt bok i posten! Kanskje rekker vi til og med å gjøre det julen og mørketiden egentlig burde handle aller mest om: Å stoppe litt opp, høre på stemningsfull musikk, tenne et lys og slå av en prat. Senke tempoet og bare være sammen. Eventuelt ligge i sofakroken med en god bok.

tvrejser_fodboldrejser_fodboldture_gave

Legg igjen en kommentar

Filed under bøker som gave