Blendahvit barnelitteratur?

Sist helg var Norske Barne – og Ungdomsbokforfattere samlet til årsmøte, sosialt samvær og fagdag. Vi fikk blant annet høre foredraget Kulturelt mangfold i barne- og ungdomsboklitteraturen – er det så forbanna vanskelig? av Neha Naveen, med påfølgende paneldebatt ledet av Bjørn Ousland der forfatterne Sigbjørn Skåden, Ayse Koca og Arne Svingen deltok.

Foto: Aina Basso

Reflekterer barne– og ungdomsboklitteraturen det flerkulturelle, mangfoldige samfunnet vi lever i? Leverer vi historier som er gjenkjennelige også for dem har en sammensatt kulturell eller religiøs bakgrunn? Klarer vi forfattere å inkludere mangfoldet uten å stigmatisere, ty til klisjeer og stereotypier? Debatten er helt klart spennende og viktig.

Om lag 15 % av Norges befolkning har en annen kulturell bakgrunn enn etnisk norsk. Barn ønsker å kjenne seg igjen i litteraturen de leser. De higer etter å leve seg inn i en person som tenker, lever eller bare ser ut som dem selv.

Ellen Larsen i Norsk barnebokinstitutt gjennomgikk alle barnebokutgivelsene i 2014 og fant at av 224 utgitte norske barnebøker det året hadde kun 3 (!) et selvfølgelig forhold til det flerkulturelle. 

“Det er ikke vanskeligere enn å la en av karakterene, helt hverdagslig, ha en litt annen hudfarge og bakgrunn,” sier Ellen Larsen ved NBI.

Selvfølgelig! Og nemlig! Jeg fikk først dårlig samvittighet, og gikk sporenstreks i meg selv. Så begynte jeg å tenke, og bla gjennom mine egne utgivelser. For har jeg ikke forsøkt å gjøre nettopp dette? (Selv om jeg ikke hadde bokutgivelse i 2014).

• Charliblogg (ungdomsroman), Cappelen Damm 2012. Charlotte (hovedpersonen) har norsk mor og far fra Algerie. Det sies ikke rett ut i teksten, men jeg har lagt inn mange spor. At Lotte skiller seg ut i mengden, med sitt mørke hår og blikk, er ikke hovedgrunnen, men kanskje én av grunnene til at hun blir frosset ut i den vesle bygdesamfunnet hun og moren flytter til. Selv på omslaget har designer hintet om at Charlotte har annet utseende og bakgrunn enn blendahvit, etnisk norsk.
  

  Juve design

• Skolespøkelset (leseløve), Cappelen Damm 2013. Hovedpersonen heter Aman. Jeg sier ingen ting om hvor hun kommer fra, for det er ikke poenget med historien. Både navnet og illustrasjonene viser leseren at dette ikke er en etniske norske jente.
  

  Gina og Aman, illustrert av Christoffer Grav.

• MEG OGSÅ – bok for barn og ungdom som opplever sykdom i familie, Oslo Universitetssykehus/Universitetsforlaget 2010. I novellen ”Berg- og dalbaneliv” er hovedpersonene Aman, Harman og Simran, tre søsken av indisk opprinnelse. I ”Monsteret i hulen” ga jeg hovedpersonen navnet Zeb, nettopp fordi han, eller foreldrene, da like godt kan være fra et annet land enn Norge.
• Øremerket (2008) Valpestrek (2009) Lekkerbisk (2009), Valpeskole (2010), Premievalp(2011) og Julevalp (2015) (6 leseløver) Cappelen Damm. Hovedkarakteren heter Bjørnar, men se på illustrasjonene! Her er det ikke jeg som har lagt det inn i teksten, men Eivind Gulliksen, min eminente, dessuten adopterte, illustratør. Heller ikke i disse bøkene er etnisitet noe poeng ved historien, men at Bjørnar skaper gjenkjennelse hos adopterte barn, er noe jeg stadig får høre.
  

  Bjørnar og valpen, illustret av Eivind Gulliksen.

Ikke for å peke på meg selv som spesielt forbilledlig. Jeg kunne garantert ha bidratt mer. Gjort grundigere research. Inkludert mangfoldet og det flerkulturelle på en mer omfattende måte. Poenget mitt er at jeg tror en del av oss faktisk allerede forsøker. I hvert fall i det små. (Kanskje er vi litt engstelige for å trå feil …)

Et lite blikk på mannen min, Steffen RM Sørum, sine utgivelser i bokhylla forteller nøyaktig det samme: Fundamentalt nå (roman), Oktober 2002, triologien Dødsengler (ungdomsromaner) 2010, 2013 og 2015, Aschehoug (2010, 2013, 2015) og serien Korsfarerne (lettlestbøker) Aschehoug. I samtlige titler møter vi viktige karakterer (også hovedpersoner!) med ikke-norsk-etnisk bakgrunn.

Eller som Bjørn Ousland påpekte under søndagens paneldebatt: I en del bøker kan ungene lese inn en hvilken som helst bakgrunn i karakterene. Gjør man det på Bjørn sin måte, risikerer man dessuten å bli oversatt til språkgrupper som ligger langt unna norsk. Heia Bisk, utgitt i India på hindi!

«Prins Bisk», skrevet og illustert av Bjørn Ousland

Altså: Etter en en kjapp undersøkelse, bare utført innenfor mine fire vegger, kan jeg konkludere med at det finnes flere enn sjokkerende få 3 titler der et mangfold er forsøkt inkludert i barne- og ungdomslitteraturen. Jeg hevder på ingen måte at det er nok! Vi som skriver for denne lesergruppa bør helt klart være bevisst vårt ansvar, speile samfunnet og gi noe som flere av leserne våre kan identifisere seg med. Poenget mitt er at det garantert ikke bare er min mann, Steffen RM Sørum, og jeg selv som allerede har forsøkt. Men da må man se bredere enn utgivelsesåret 2014.

Ikke alltid holder det å bytte ut navnet på en karakter med et som ikke klinger like norsk som Ola og Kari. Av og til må vi tørre å gjøre mer. Gå lenger. Fortelle andre historier. At historiene ligger der, rett foran nesa vår, fikk jeg enda en bekreftelse på under dagens skolebesøk …