Blendahvit barnelitteratur?

Sist helg var Norske Barne – og Ungdomsbokforfattere samlet til årsmøte, sosialt samvær og fagdag. Vi fikk blant annet høre foredraget Kulturelt mangfold i barne- og ungdomsboklitteraturen – er det så forbanna vanskelig? av Neha Naveen, med påfølgende paneldebatt ledet av Bjørn Ousland der forfatterne Sigbjørn Skåden, Ayse Koca og Arne Svingen deltok.

Foto: Aina Basso

Reflekterer barne– og ungdomsboklitteraturen det flerkulturelle, mangfoldige samfunnet vi lever i? Leverer vi historier som er gjenkjennelige også for dem har en sammensatt kulturell eller religiøs bakgrunn? Klarer vi forfattere å inkludere mangfoldet uten å stigmatisere, ty til klisjeer og stereotypier? Debatten er helt klart spennende og viktig.

Om lag 15 % av Norges befolkning har en annen kulturell bakgrunn enn etnisk norsk. Barn ønsker å kjenne seg igjen i litteraturen de leser. De higer etter å leve seg inn i en person som tenker, lever eller bare ser ut som dem selv.

Ellen Larsen i Norsk barnebokinstitutt gjennomgikk alle barnebokutgivelsene i 2014 og fant at av 224 utgitte norske barnebøker det året hadde kun 3 (!) et selvfølgelig forhold til det flerkulturelle. 

“Det er ikke vanskeligere enn å la en av karakterene, helt hverdagslig, ha en litt annen hudfarge og bakgrunn,” sier Ellen Larsen ved NBI.

Selvfølgelig! Og nemlig! Jeg fikk først dårlig samvittighet, og gikk sporenstreks i meg selv. Så begynte jeg å tenke, og bla gjennom mine egne utgivelser. For har jeg ikke forsøkt å gjøre nettopp dette? (Selv om jeg ikke hadde bokutgivelse i 2014).

• Charliblogg (ungdomsroman), Cappelen Damm 2012. Charlotte (hovedpersonen) har norsk mor og far fra Algerie. Det sies ikke rett ut i teksten, men jeg har lagt inn mange spor. At Lotte skiller seg ut i mengden, med sitt mørke hår og blikk, er ikke hovedgrunnen, men kanskje én av grunnene til at hun blir frosset ut i den vesle bygdesamfunnet hun og moren flytter til. Selv på omslaget har designer hintet om at Charlotte har annet utseende og bakgrunn enn blendahvit, etnisk norsk.
  

  Juve design

• Skolespøkelset (leseløve), Cappelen Damm 2013. Hovedpersonen heter Aman. Jeg sier ingen ting om hvor hun kommer fra, for det er ikke poenget med historien. Både navnet og illustrasjonene viser leseren at dette ikke er en etniske norske jente.
  

  Gina og Aman, illustrert av Christoffer Grav.

• MEG OGSÅ – bok for barn og ungdom som opplever sykdom i familie, Oslo Universitetssykehus/Universitetsforlaget 2010. I novellen ”Berg- og dalbaneliv” er hovedpersonene Aman, Harman og Simran, tre søsken av indisk opprinnelse. I ”Monsteret i hulen” ga jeg hovedpersonen navnet Zeb, nettopp fordi han, eller foreldrene, da like godt kan være fra et annet land enn Norge.
• Øremerket (2008) Valpestrek (2009) Lekkerbisk (2009), Valpeskole (2010), Premievalp(2011) og Julevalp (2015) (6 leseløver) Cappelen Damm. Hovedkarakteren heter Bjørnar, men se på illustrasjonene! Her er det ikke jeg som har lagt det inn i teksten, men Eivind Gulliksen, min eminente, dessuten adopterte, illustratør. Heller ikke i disse bøkene er etnisitet noe poeng ved historien, men at Bjørnar skaper gjenkjennelse hos adopterte barn, er noe jeg stadig får høre.
  

  Bjørnar og valpen, illustret av Eivind Gulliksen.

Ikke for å peke på meg selv som spesielt forbilledlig. Jeg kunne garantert ha bidratt mer. Gjort grundigere research. Inkludert mangfoldet og det flerkulturelle på en mer omfattende måte. Poenget mitt er at jeg tror en del av oss faktisk allerede forsøker. I hvert fall i det små. (Kanskje er vi litt engstelige for å trå feil …)

Et lite blikk på mannen min, Steffen RM Sørum, sine utgivelser i bokhylla forteller nøyaktig det samme: Fundamentalt nå (roman), Oktober 2002, triologien Dødsengler (ungdomsromaner) 2010, 2013 og 2015, Aschehoug (2010, 2013, 2015) og serien Korsfarerne (lettlestbøker) Aschehoug. I samtlige titler møter vi viktige karakterer (også hovedpersoner!) med ikke-norsk-etnisk bakgrunn.

Eller som Bjørn Ousland påpekte under søndagens paneldebatt: I en del bøker kan ungene lese inn en hvilken som helst bakgrunn i karakterene. Gjør man det på Bjørn sin måte, risikerer man dessuten å bli oversatt til språkgrupper som ligger langt unna norsk. Heia Bisk, utgitt i India på hindi!

«Prins Bisk», skrevet og illustert av Bjørn Ousland

Altså: Etter en en kjapp undersøkelse, bare utført innenfor mine fire vegger, kan jeg konkludere med at det finnes flere enn sjokkerende få 3 titler der et mangfold er forsøkt inkludert i barne- og ungdomslitteraturen. Jeg hevder på ingen måte at det er nok! Vi som skriver for denne lesergruppa bør helt klart være bevisst vårt ansvar, speile samfunnet og gi noe som flere av leserne våre kan identifisere seg med. Poenget mitt er at det garantert ikke bare er min mann, Steffen RM Sørum, og jeg selv som allerede har forsøkt. Men da må man se bredere enn utgivelsesåret 2014.

Ikke alltid holder det å bytte ut navnet på en karakter med et som ikke klinger like norsk som Ola og Kari. Av og til må vi tørre å gjøre mer. Gå lenger. Fortelle andre historier. At historiene ligger der, rett foran nesa vår, fikk jeg enda en bekreftelse på under dagens skolebesøk … 

 

Innlesningsrush!

Jeg befant meg i Nitro lydstudio med lesebriller, pastiller, store mengder vann og kaffe, og en stabel med leseløver. Cappelen Damm skal nemlig gi ut titlene som lydbøker for nedlastning/mp3, og jeg foretrekker (selvfølgelig!) å lese inn mine egne bøker selv.

Forrige gang jeg var i studio for å lese inn en tekst, var i fjor med et utdrag fra Charliblogg til Gyldendals lærerbok Nye kontekst 8-10. Før det hadde jeg ikke lest inn lydbok siden Sara vil bli stjerne i 2005. Jeg har sunget i studio, så klart. Men det er faktisk noe ganske annet med sang enn med lesning. Andre utfordringer.

Også ved innlesning av tekst handler det om stemmekvalitet: Rytme, tempo, intonasjon, stil og tone. Men aller mest handler det om:

På hvilket tidspunkt jobber tarmene mest bråkete?

Romler magen mest når den er sulten?

Når kroppen er tørst?

Eller når magen nettopp har fått mat?

Man stopper hver gang man blar. Ingen knitring fra bokside skal med, så det tar tid å lese inn lydbok. Men det er altså disse uforutsigbare menneskelydene man ellers aldri legger merke til som er det største hinderet …

En skuespiller og dreven innleser jeg pauset med i studio sa at hennes beste triks var lite mat. Faktisk å gå sulten. Gjennom hele dagen. Det hun tilførte var en jevn strøm bittesmå slurker kraftige smoothies. Et annet pro-triks er banan. Mange. I små biter.

For det er utrolig hvilke lyder som slipper igjennom gode micker. Et ørlite sukk fra magen. En liten vridning, eller forflytning, på stolen. Et kjeve-knak eller smatt i det munnen åpnes. En skarp vislende s. Dessuten: Hvordan dra skriket, eller høye stemmer, innover så det ikke peaker? For ikke å snakke om løvblåseren utenfor, heisen eller andre plutselige smell i bygningen.

Til tross for utfordringene. Så koselig det var å lese sine egne historier! Koselig, gøy og lærerikt. En del av tekstene leser jeg jevnlig på skolebesøk. Andre har jeg ikke åpnet på en stund. Det var derfor et hyggelig, maratonaktig gjensyn, og gjenhør, med Sara som vil bli stjerne, Bjørnar og valpen Hjalmar i alle slags situasjoner og mange godskumle grøss.

Hvorfor lærerikt? Jo, for når man leser så mange egne tekster på rad er det lett å legge merke til hvilke ord som går igjen. Hvilke ord som er skrevet ulikt i forskjellige bøker. Hvor lange, eller korte, tekstene egentlig er. (Det er for eksempel ganske stor lengdeforskjell mellom grøsserløvene mine …) Hvilke virkemidler som funker best, hvordan tekstene bygges opp og hvor skummel skummelt bør være.

Ni leseløver gjorde jeg unna den første dagen. Fredag håper jeg å bli ferdig med de resterende seks, før lang-runden med ungdomsromanen Charliblogg midt i desember.

På fredag blir det mye banan og smoothie. I førjulstida tenkte jeg det kreves annet påfyll. Lurer på hvordan tarmene reagerer på gløgg, mandler, mandarin og appelsin?

Endelig passer forfatterbildet!

 

Foto: June Witzøe

I morgens holdt jeg endelig Julevalp i hendene. Det er noe med å møte boka si for første gang. Sånn helt på ordentlig. Som bok. Ikke som papirmanus: En slapp utskriftsbunke fra printeren hjemme. Men som tekst designet mellom to permer. Med tøft omslag. Kule og søte illustrasjoner.

Julevalp er den sjette boka om Bjørnar og valpen Hjalmar. Alle bøkene er illustrert av superflinke Eivind Gulliksen.

De som kjenner meg, vet at jeg har juksa litt når det gjelder disse fortellingene. Jeg har nemlig brukt min ekte lillebror Bjørnar, og den ekte valpen vi en gang fikk, som utgangspunkt for mye av det som skjer. Og så har jeg gjort det som er aller morsomst med å være forfatter: Jeg har fantasert, overdrevet og løyet.

Bjørnar og Hjalmar på slutten av 1980-tallet.

Den ekte Hjalmar som ungdomshund.

Ingen av scenene i Julevalp skjedde på ordentlig hjemme i leiligheten vår på Grünerløkka på 1980-tallet. Men det kunne ha skjedd … Vår Hjalmar var, som Hjalmar i boka, også en litt usikker og annerledes ungdomshund en periode. Da vokste han ujevnt. Hadde for eksempel veldig lang nese i forhold til kroppen. Kviser under magen. Var litt mer sjenert og rar enn han pleide. En pubertetshund, rett og slett.

I tillegg til å være en historie om en valp som går fra å være liten, snill, flink og ikke minst veloppdragen til en keitete og smånervøs ungdomsvalp, gir Julevalp en stemning av desember, snø, Lucia, juletre og … Nei, mer kan jeg ikke røpe. Les heller boka! Julevalp. Endelig, og i god tid før jul, er den her. De som er interessert rekker fint å kjøpe, pakke den pent inn og dytte den under juletreet. Pass bare på at ikke gavene ligger ubevoktet hvis dere har en ungdomsvalp i hus. En sånn en kan man nemlig ikke stole på … 😉

JULEVALP!

«Bjørnar og Gro har katt,» Eldrid Johansen 8 år

Rart med det. Noen ting er liksom forutbestemt …

Som da jeg kom over en morken kasse med skatter fra barndommen. Kassen har stått trygt på låven på familegården ”landet” i over tretti år. (Vel, vel – trygt og trygt … Mye regn og vind har føket igjennom veggplankene, mang en svale har bodd under mønet og gjort fra seg inni låven og på kassene).

Uansett: Denne boka, som jeg selv har skrevet og illustrert (IIIK!), dukket opp.

Jeg kunne overhode ikke huske å ha skrevet dette. Spent bladde jeg opp og leste innholdsfortegnelsen.

Hæ? Bjørnar og Gro har katt? Måpende leste jeg første historie.

FNIIS! Så ble det ingen katt jeg skrev om, men en hund. Jeg har utgitt fem, snart seks, barnebøker om Bjørnar og valpen Hjalmar der Bjørnars venninne Gro opptrer i enkelte av titlene. Heldigvis er det ikke jeg selv, men Eivind Gulliksen, som har illustrert de utgitte bøkene!

I teksten bryter mange av mine egne regler for kreativ skriving. Skrekk og gru! Men også: Heldigvis, og hipp hurra! Det betyr jo at jeg har lært noe, og forbedret meg i løpet av årene, selv om tematikken er skremmende, eller latterlig, lik … Selvfølgelig fordi jeg benytter meg at et av hovedtipsene, selve ur-forfatterhemmeligheten, som jeg ofte avslører når jeg er på skolebesøk: Skriv om noe du er interessert i eller kan noe om! Så derfor. Både da og nå: Bjørnar, Hjalmar og Gro 😉

Lillebror Bjørnar og Hjalmar på 1980-tallet