Langt hår

Når jeg står bak store grupper, som jeg har gjort de siste ukene mot slutten av opplegget mitt i Kristiansand, er en ting påfallende: Alle unge jenter har langt hår! ALLE! Ikke bare elevene og intervjuobjektene, men også de kvinnelige lærerne, bibliotekarene og meg selv (hvis jeg fortsatt kan kalles ung…).

Hadde ikke mange flere jenter korte, typete sveiser før? I hvert fall har jeg både familiemedlemmer og venner som har, og har hatt, det. Selv om jeg selv hele livet har vært av den langhårede sorten.

En lærer (kvinnelig!) innrømmet at det tar mye lengre tid å lære seg jentenes navn, enn guttenes, for tiden. Fordi alle er så like … De har samme formede øyenbryn. Er stort sett sminket etter samme mal. Er likt kledd og så har nesten alle langt, gjerne utslått, hår.

Hvorfor? Fordi vi eksponeres for de samme kvinnelige utseendemessige forbildene på reklamer, film, tv og på nett? Men det har vi da alltid blitt! Er idealet snevrere enn de var før? Virkelig? Utvikler idealet til å bli SNEVRERE!!?? I 2014?! I en tid der man skulle tro alt er lov, og at det i hvert fall er rom for alle slags typer persolige uttrykk og stiler?

Langt hår har alltid vært forbundet med kvinnelighet og femininitet, ungdommelighet og kraft, så det er jo ikke så rart at en del av oss tyr til den stilen. Det er noe ur-kvinnelig, gammeldags og trygt ved det valget. Men likevel.

At alle jenter skal ha langt hår må være en trend som har utviklet seg gradvis. For når jeg titter på klassebildet av oss førsteklassingene på Sagene skole i 1981, var mange av jentene kortklippet. De fleste faktisk …

Men … jeg innrømmer at jeg kvapp da jeg leverte andreklassingen min på skolen, og hilste på en av jentene som plutselig hadde fått kort sveis. Min første tanke var: ”Stakkars! Har hun blitt syk?” Selvfølgelig ikke! Hun har klipt seg. Det er bare det at jeg så sjeldent ser åtteårige jenter med kortklippet hår.

Jeg beit meg dessuten merke i at Anbjørg Sætre Håtun uttalte at hun under kreftbehandling syntes det var vanskeligere å miste det lange, lyse håret, enn brystet. Det handlet om identitet.

For meg er også identiteten i stor grad knyttet til håret, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å prøve kort sveis. Hvis jeg ikke MÅ, tviler jeg egentlig på det. Langt flommende hår er liksom meg, og har alltid vært det. Sånn sett er jeg gammeldags. Tydeligvis gjelder det stadig flere …